Rykende fersk norsk dramatikk

Fersk, uprøvd, ny norsk dramatikk bestod prøven på Trøndelag Teater. Fire fornøyde debutanter frydet seg på og utenfor scenen.

Kine Bendixen, Wenche Strømdahl og Ingvild meland.

Kine Bendixen, Wenche Strømdahl og Ingvild Meland i Fantastisk.

Foto: Lars Erik Skjærseth / NRK

– Stemningen var topp, sier de fire debutantene på 15, 16 og 18 år. Urpremierene er over og de kan se tilbake på noen heftige uker med hardt arbeid.

Trøndelag Teater og Kjernehuset søkte i desember i fjor etter unge dramatikere mellom 13 og 19 år.

Åtte tekster, eller ideer, ble plukket ut. Fire av dem spilles på scenen, fire presenteres som lesestykker.

Forestillingene er utviklet i samarbeid med profesjonelle.

Fantastisk

Stykkene er korte og høyst ulike og framføres uten pause, bare med kjappe sceneskift imellom. Tøft nok i seg selv. Skuespillerne er både profesjonelle og amatører og noen av de unge dramatikerne spiller i hverandres stykker.

Fantastisk av Ibrahim Fazlic (18), har høy puls. Her er vegger og gulv kulisser. Tre gråkledde entrer scenen. Vi vet ikke helt om vi er på et galehus eller hva som skjer, men i løpet av kort tid er ramma tydeligere. De tre framfører omtrent livets dobbelthet, alvorets humor eller omvendt.

Farten er stor, mønsteret er morsomt, ironien er godt plassert og latteren sitter løst selv om det ikke er noe å spøke med. Her er det både gjenkjennelse og uforutsigbarhet.

Ingvild Meland og Ibrahim Fazlic

Ingvild Meland og Ibrahim Fazlic i Å bli forlatt med stillheten.

Foto: Lars Erik Skjærseth / NRK

Å bli forlatt med stillheten

Andrea Strømmen Engum (16) har skrevet et stillferdig, ettertenksomt stykke.

Å bli forlatt med stillheten er en forestilling med hvite kulisser.

Tre skuespillere kommer inn, kledd i hvitt. To av dem tar av seg det hvite. De blir på sett og vis varmere. De elsker hverandre, sier de og vi aner et; tross alt et sted.

Kanskje har de bare drømmene som de forteller hverandre. De er fanget i noe. Noe hvitt og gledesløst, fattigslig kanskje, som de går ut av og tilbake til i løpet av stykket.

Stykket byr på mange godt formulerte setninger mellom de to. Den tredje er en symbolsk og knugende figur i hvitt. Den de ikke slipper unna.

I mørket er vi alle like

Dristig nok framføres stykket; I mørket er vi alle like av Erlend Glasø Faltinsen (18), nettopp i mørke. Vi aner konturene og vi hører lydene.

Vi får se de to skuespillerne i glimt. Her er det en bror og ei søster. Hun kommer på besøk. Han lever i mørket, alene. Etter hvert ruller konfliktene fram, og historien.

Dette er dramatisk og dystert og det har kraft.

Han ble satt bort som liten av sine foreldre. Hun fikk vite om ham først etter 18 år. Det er lenge siden.

Scenografien er en madrass, telys, fyrstikker og noen skranglende gjenstander. Men alt spiller godt sammen. Dynamikken og framdrifta er der den skal være. Teksten bygger godt opp mot finalen uten å avsløre den.

Erlend Glasø Falthinsen og Eirin Gåre Aase

Erlend Glasø Falthinsen og Eirin Gåre Aase i Koder.

Foto: Lars Erik Skjærseth / NRK

Koder

Elise Sjøgren (15) har skrevet Koder. En komedie med to roller. En potensiell forelskelse mellom to meget ulike personer. Han direkte, kanskje en matematikknerd. Kanskje en variant av Aspergers syndrom.

Han behersker ikke de vanlige sosiale kodene i spillet mellom han og henne og neppe andre steder.

Det gir nok av situasjoner og replikker som er gode, som er morsomme og lekende uten å trå over noen streker.

Det er en kort og fyndig teaternovelle. Den er gjennomført og den fungerer som den trolig er tenkt.