– Den ser rett og slett ut som et dødt dyr på havbunnen

Paleontolog Lene Liebe Delsett husker godt første gangen hun fikk se fossilet på museet i Tyskland.

Fiskeøgler er hennes spesialitet, men aldri hadde hun sett et fossil som var så fullstendig preservert fra denne tida.

– Jo mer jeg så, jo mer glad ble jeg i dette dyret. Jeg fikk en sterk følelse av at det lå på havbunnen, og var et dyr som hadde hatt sin egen historie, sier hun til NRK.

Fossilet stammer fra sent i juratida, den geologiske perioden da dinosaurene og andre store reptiler som fiskeøgler og flygeøgler dominerte planeten vår.

De typiske restene etter et forhistorisk vesen er bein og knokler. Men dette fossilet er en nesten hel og komplett kropp. Fiskeøgla er faktisk i så god stand at restene etter det bløte kroppsvevet er tatt vare på.

Unik studie

Nå har Lene Liebe Delsett, sammen med forskerkolleger fra Norge, Danmark og Tyskland, gjort den første grundige studien av bløtvev fra ei fiskeøgle av denne typen.

Resultatene av studien er publisert i det anerkjente tidsskriftet «PeerJ – the Journal of Life & Environmental Sciences».

Bløtvev fra så gamle levninger er meget sjelden vare. Det er bare i et spesielt område av Tyskland at vi finner så godt bevarte fossiler

Fiskeøgla ble gravd ut i Solnhofen i Bayern i 2009. For 150 millioner år siden var dette et ganske annet sted enn det er i dag.

– Området lignet et tropisk paradis, med øyer og grunne laguner, sier Delsett.

Oppkalt etter norrøn havgud

Forskerne mener fossilet som er funnet tilhører slekta Aegirosaurus. Denne gruppa med marine krypdyr har fått navn fra norrøn mytologi. Slekta er oppkalt etter havguden og jotnen Ægir, som er hersker over havet.

Selv om navnet er storslagent, så var ikke dyret i seg selv den store krabaten. Fossilet er på størrelse med en liten delfin.

Omtrent 1,6 meter langt, levde det svømmende reptilet trolig av blekksprut og fisk. De store øynene tyder på at det så godt i mørket, som i dypere vann. Den strømlinjeforma kroppen viser at dyret trolig var i stand til å svømme i stor hastighet.

Derfor er det en liten gåte for forskerne at fossilet er funnet i grunt vann.

Men det faktum at fiskeøgla fant sitt siste hvilested akkurat her, er også årsaken til at det er unikt godt bevart.

Naturens egen mumie

Lene Liebe Delsett sier at naturen selv har lagd en slags mumie for evigheten.

Fiskeøgla har trolig raskt blitt begravd i svært finkorna bunnfall. Dette har stoppa tilgangen av oksygen og hindra forråtnelse.

I tillegg har det vært mye kalk i bunnfallet, som har gitt en høy pH-verdi. Vannet var også trolig ekstremt salt.

Alle disse faktorene har hindra utviklinga av bakterier som kunne bryte ned den døde kroppen.

Selv om det myke kroppsvevet til fossilet nå er bevart, er det blitt ganske annerledes enn det var mens dyret levde.

Bløtt er blitt hardt

Gjennom millioner av år er bløtvevet omdanna og blitt steinhardt.

Forskerne har fått lov til å undersøke bløtvevet i noen småbiter som falt av da fossilet ble gravd ut. Disse fragmentene er undersøkt med avansert røntgen og elektronmikroskop.

Mineralet som er danna av bløtvevet heter apatitt, og forskerne mener det er oppstått av fosforet som fantes i kroppen til fiskeøgla.

Bitene som forskerne har undersøkt består trolig av hud, bindevev og spekk.

Spekk betyr varme

– Ei forhistorisk øgle med spekk er spennende for oss paleontologer, sier Aubrey Jane Roberts til NRK.

Hun er ansatt ved Naturhistorisk museum i Oslo, og har selv jobba mye med fossiler av reptiler i havet. Roberts sier funnet av spekk kan fortelle mye om hvordan fiskeøgla levde.

Spekk er et isolerende lag av fett, og mange av dagens pattedyr som lever i sjøvann har spekk på kroppen.

Spekket er et tegn på at fiskeøgla, i likhet med pattedyr, var i stand til å produsere sin egen varme. Dermed kunne øgla trolig leve og fungere i kjøligere vann. Spekk er slett ikke vanlig for dagens krypdyr, de fleste er avhengige av varme fra omgivelsene.

– For å si det slik, så er det er ikke tilfeldig at krokodiller lever i Afrika og ikke i Norge, sier Roberts.

Evnen til å ta vare på egen kroppsvarme, er ikke den eneste likheten mellom fiskeøgla og dagens sjøpattedyr.

Til forveksling lik en delfin

Fossilet har et utseende som er påfallende likt dagens delfiner, til tross for at det døde ut millioner av år før hvalene utvikla seg.

Lene Liebe Delsett sier dette er et tydelig eksempel på det som kalles konvergent evolusjon. Miljøet og omgivelsene i havet har endra seg lite gjennom tidsaldrene.

Derfor har både landlevende krypdyr og pattedyr utvikla like kropper når evolusjonen har tilpassa dem et liv i havet.

Delsett håper det blir mulig å forske mer på fossilet i Tyskland, for fiskeøgla har også bevart deler av fordøyelsessystemet.

– Greier vi å finne ut mer om mageinnholdet og hva den spiste, så kan det fortelle oss mer om hvordan fiskeøgla levde. Dermed kan vi også finne ut mer om forskjeller og likheter med dagens sjøpattedyr, sier Lene Liebe Delsett.