Olena Hrabchenko har kommet til Norge sammen med sine to tenåringsbarn.
Krigen hadde bare vart i tre timer da de måtte flykte fra hjemmet sitt i Odesa i Ukraina. Da våkna de av de første bombene.
Hun håpte krigen skulle bli kortvarig, men etter en uke hos foreldrene på landsbygda, innså hun at det ikke ville bli tilfellet. Derfor tok hun med seg barna og dro til Norge.
Ektemannen måtte bli igjen i hjemlandet.
– Mine barn spør meg hver dag når de får se pappa igjen. Jeg forteller dem at når krigen er over så får de se pappaen sin, sier Olena.
Ny hverdag
For etter seks måneder ser ikke krigen mellom Ukraina og Russland til å ha noen løsning. I mellomtiden prøver ukrainere å bygge et nytt liv i et nytt land.
Hrabchenko har valgt å studere.
– Jeg tenker ikke så mye på framtida enda. Men siden Russland fortsatt har penger til å krige i landet vårt, så er det sannsynlig at vi blir her i lang tid. Derfor trenger jeg en jobb. Da er utdanning viktig, forteller Olena Hrabchenko.
Hun har akkurat startet på et masterprogram i barnestudier på NTNU.
Hun er en av dem som har fått plass da NTNU i høst åpnet 140 studieplasser for ukrainske flyktninger
– Jeg er virkelig, virkelig imponert av det norske universitetet. Hvordan systemet funger og at alt er digitalisert, sier Hrabchenko.
Fra krig til studier
– NTNU har tilpasset søknadsprosessen for ukrainere, så jeg bestemte meg for at: Fikk jeg sjansen – ville jeg definitivt ta den.
Det sier Aleksandra Riabenko. Hun kom til Norge etter å ha flykta fra krigen i Zaporizjzja – en av de største byene i Ukraina.
– Det er masse hjerteskjærende og forferdelige ting som skjer. Men samtidig ser jeg fortsatt mye håp – både blant dem som ble igjen hjemme, og de som bor i Norge og i andre land, sier Riabenko.
Hun skryter av hjelpa hun har fått, og tror det skal gå bra å konsentrere seg om studiene framover.
Men Riabenko legger ikke skjul på at mange tanker går til heimlandet.
– Hele familien min er fortsatt i Ukraina, og jeg er bekymret. Men etter noen måneder med krig har jeg roet meg – så lenge ikke noe alvorlig skjer nært byen vår, er de så sikre som de kan være i Ukraina i disse dager.
Den ferske studenten legger til at det er utrolig hva man kan bli vant til.
– Jeg føler det ikke så håpløst som i mars for eksempel. Så jeg tror jeg kommer til å klare å fokusere på studiene – spesielt hvis jeg ser det i et lengre perspektiv.
40 studenter
Prorektor for utdanning ved NTNU, Marit Reitan, forteller at det er omtrent 40 ukrainske studenter som har startet ved studiestart.
– Vi hadde 156 søkere, men så er det en del prosesser, både knyttet til kvalifikasjoner og at de skal komme innafor ordningen som gjør at det er 40 som starter nå.
– Er det færre enn dere hadde trodd?
– Det er litt færre både på NTNU og nasjonalt. Det har nok sammenheng med at de som kommer fra Ukraina, i mindre grad er i studiealder.
Hun påpeker at alle søknadene ikke er ferdigbehandlet. Det kan derfor starte flere etter hvert.
Mye nytt
For Olena Hrabchenko har det vært mye å sette seg inn i siden hun kom til Norge.
Samtidig som hun nå starter på et norsk universitet for første gang, så har hun også to tenåringsbarn hjemme hun må oppdra uten pappaen til stede.
– Det er vanskelig å oppdra tenåringer uten faren. Men jeg er takknemlig for at han lever, sier hun.
Samtidig tenker hun på hjemlandet hver dag. Hun holder seg oppdatert på alt som skjer ved å snakke med de som er igjen og følger med på nyhetene.
Men hun har funnet en måte å tankene bort fra krigen.
– Den norske naturen redda sjela mi. Den får meg til å følge meg som ei fem år gammel jente igjen. Den får meg til å glemme alt det forferdelige som skjer i hjemlandet. Jeg går mye ute i naturen, avslutter hun.