God, men ujevn Jeanne d’Arc

Denne hadde jeg forventninger til. Historiene om Jeanne d’Arc har det meste. Jenta som den franske kongen innsatte som overhodet for hæren for å slåss mot engelskmennene og som ble fordømt og brent som heks og senere dyrket som helt.

På Trøndelag Teater, denne gang i en ekte rettssal som har huset Frostating lagmannsrett, får dramaet fritt spillerom på alle vis.

De starter med å forklare litt om hva vi kan vente, og det er ikke lite. De gir uttrykk for at her er intet hellig. De er skuespillere i skuespillet og behersker flere roller.

Er det merkelig? Er det genialt på noe vis, eller er det farse, eller er det revy. Kategoriene er ikke så viktige. Dette ser ut til å være teater av mange slag på en gang og handler om menneskets dobbelthet, moralens dobbelthet, kirkas dobbelthet, formuleringenes makt, ja om selve livets dobbelthet. Og her er de alle doble og vel så det.

Alt kan skje

De gjør meg undrende i starten. Kan denne ville formen bære en så dyster historie, inklusiv heksebrenning, stormaktskriger, fattigdom og nød, gale kongehus og inkvisisjonen. Jeg var i tvil i starten, men de trekker meg med. De griper tak.

En rettssal er gjort om til et sted der alt kan skje med et stort utvalg virkemidler. Klovnerier, arketyper av ulikt slag og ville innslag. Midt i det hele forteller Jeanne d' Arc om sitt liv og viser sin overtalelseskunst og tro. Hun er innsatt av gud, men tror på mennesket og det passer dårlig med arvesynd og botsgang.

Gode formuleringer

Iblant bærer påfunnene stykket framover, iblant tar teksten og antydningene og ironien tak og iblant slenger de inn formuleringer som sneier borti eksistensielle dilemma i mennesket liv med og uten guder til stede. Tankevekkende og sprudlende på en gang.

Ei punktering

Kjersti Tveterås er en god Jeanne d'Arc i dette konglomeratet, Marianne Meløy er en kostelig revy i seg selv og stor som konge og inkvisisjon, Arne O. Reitan behersker sine ulike hatter og de andre er gode på hver sin måte. Kanskje kunne vel den franske aksenten vært mer gjennomført.

Men alt i alt, tja, stykket gleder meg stort i, la oss si, to tredjedeler av distansen, resten er forfjamset av middelmådig tull og en slutt som for meg virker som ei punktering. Men det finnes jo lappesaker.