Det blir en heit vår på Trøndelags største teaterscene, der fins det ingen tvil som kan komme en tiltalt til gode. Musikkspillet "Chicago", basert på et manus av Maurine Watkins, til norsk ved Svein Selvig, første gang spilt på en norsk scene i 1975 - overbeviser.
Regi og koreografi, sminke, scenografi, kostyme, rekvisitt, musikk, arrangement - og et knippe multikunstnere på scenen greier å levere et magic moment på drøye to timer. Å levere er et slapt verb, la oss heller kalle forestillinga en liten underholdningseksplosjon.
Jeg satt på tampen av første akt og lurte seriøst på om Petter Northug ville greid å gjennomføre her. Bortkasta tid sjølsagt, vi får aldri svaret. Flere aktører behersker sang, dans og skuespill av høy nytelsesklasse.
Handlinga i Chicago har framdrift, det er nerve i dialogene. Plottet karikerer uten særlig sensur det sirkus som kan oppstå mellom mordere, media og mammon-fikserte advokater.
Chicago har fellestrekk med vår tids mediesirkus omkring rettergang og dom. Er du på manus-jakt etter pur næring for sjel og sinn - spis heller en kjempepose potetgull. Salgsargumentene for Chicago på Trøndelag Teater er av et annet slag. Her er tjuetallets Chicago, kvinnefengsel, svik, mord og forsvarsadvokater som skor seg på damer som allerede er trødd på, og som etterpå trampa både på seg sjøl og i den kriminelle salaten.
Underveis prydes helheten riktig nok med ett og anna uskyldig vesen, som små grønne spirer på mørk mark. Men den fromme har det ikke lett i sånne søledammer. Vi røres like fullt når oppriktigheten en sjelden gang danderes på scenen, et viktig moment in all that jazz.
De tre karismatiske hovedrollene, har virkelig mye å fare med. Evelyn Jons som den utenpåtøffe Velma Kelly er nifst god. Hun suger øyensynlig til seg salen, halve salen, bare med det blotte blikk. Bekledningen kan best beskrives som distraherende, men matchende. Det er betterdø like mange kvadratmeter naken hud på Trøndelag teater denne våren, som i grunnflata på et dannet hjem i byens beste strøk.
Den blonde motsetningen til Velma Kelly er Roxie Hart - grundig og sikkert gjort av Silje Lundblad. Hun spiller bokstavelig talt på en feminin blondinekvinnelighet - men smart - og snarlik Monroe, hun ble plutselig påstått gravid underveis i rettsprosessen. Pressekobbelet går amok, og oppslagene medvirker definitivt til at Roxie Hart får friheten i stedet for ei løkke rundt halsen.
Pål Christian Eggen er supersleip som kjendisadvokaten Billy Flynn, entrénummeret hans er storslagent. Jeg har sett Richard Geere i samme rolle, men live-effekten på lørdagen gir hjemmeseier: Eggen holder hele veien, og varter opp så det knitrer i dress og dollars.
Det glitrer i både blikk og replikk underveis i Chicago, flere karakterer er dessuten innstudert med delikat innsikt. All ære for ei hel rekke av utsøkte detaljer.
Aktørene ser ut til å like det de gjør veldig godt. Profesjonelt.
Her er musikere av høy klasse som gjennom uvanlig stereoplassering drar det meste opp av hatten. I et ultratett samkjør med scenisk presisjon, tempo og en koreografisk sensualitet som vi ikke ville vært foruten.
Trøndelag Teater driver seg videre som en ambisiøs høydehopper, lista legges stadig høyere, Chicago er neppe noe unntak.
