Foreldre slutter å spise for at ungene skal få mat

– Det blir travelt når det står på, sier Amanda Nilsen Ervik.

Hun er prosjektleder for matutdelinga ved Caritas i Trondheim.

Sammen med et team av frivillige, er hun nå i full gang med ukas utdeling.

Denne dagen skal 215 matposer deles ut til hjemløse og personer fra asylmottak. Men det er ikke nok.

– Det er stor pågang. Vi legger merke til at spesielt de som bor på mottak er avhengig av maten de får her, sier hun.

Glad for hjelpa

At de økte matvareprisene har stor betydning, er ikke prosjektlederen i tvil om.

– Over sommeren, da vi hadde nedstengt en periode, la vi merke til at folk hadde blitt magrere, sier hun.

– Det er litt skummelt når man ser det så tydelig at de er avhengig av den hjelpa vi gir.

En av dem som er takknemlig for å få hjelp, er Ulan fra Kasakhstan.

– Vi trenger denne maten, for pengene er ikke nok. Kjøttet er veldig dyrt her, og vi bruker pengene på det. Så her får vi litt annen mat som er god og sunn, sier han.

De som får utlevert mat denne uka, har mellom 1.000 og 2.000 kroner utbetalt hver måned. På grunn av den store pågangen, har Caritas måtte heve lista for hvem som får hjelp.

– Jeg har barn, og det er et stort problem at vi ikke har penger. Dette hjelper, sier Mirabella Calderaru, som sitter mye på gata for å prøve å samle inn penger.

Også Marina skryter av hjelpa.

– Jeg har en mamma som har kommet til Norge fra Kharkiv. Hun er 86 år gammel. Jeg henter til henne, og mamma blir veldig glad, sier hun.

Men ikke alle får den hjelpa de så sårt trenger.

Folk sulter

Caritas i Trondheim har nådd kapasiteten. Og fortsetter denne trenden, er ikke prosjektlederen sikker på hva de skal gjøre.

– Matsentralen som vi henter mat hos har jo også mange flere forespørsler nå, så det begynner å bli tomt på lagrene der. Og da vet jeg ikke hvordan folk skal få nok mat til å overleve, sier hun.

Ervik forteller om familier hvor de voksne slutter å spise siste uke før utbetaling. Den lille maten de har, får ungene.

– Jeg vil nok kalle det at de sulter, ja.

Til høsten og vinteren forventer hun at situasjonen blir enda verre.

– Vi har hatt jevnt over stor pågang siden vi startet for tre år siden. Men nå legger vi merke til at folk er litt mer desperate når de spør om mat.

Langt fra nok

Marte Lønvik Bjørnsund ved Matsentralen Trøndelag er også bekymret.

– Organisasjonene melder inn større behov og mer desperate historier fra dem som trenger hjelp, sier hun.

Matsentralen bistår alle veldedige tiltak som hjelper vanskeligstilte, og har samarbeid med rundt 90 organisasjoner.

– Det er litt fortvilt. Vi på Matsentralen kan bare gjøre så mye. Vi er prisgitt den overskuddsmaten som oppstår i matbransjen. Vi skulle ønske at vi hadde mye mer å tilby, men det strekker ikke til – til tross for at vi har hatt en 30 prosent økning første halvår i år.

Bjørnsund forteller at de distribuerer mellom 50 og 80 tonn mat i måneden. Men det er langt fra nok.

– Vi kunne helt sikkert distribuert dobbelt så mye.

Stort ansvar

Ved Caritas er prosjektleder Ervik kritisk til at de frivillige organisasjonene har fått et så stort ansvar.

– Det var ment at dette skulle være et supplement, men det fungerer ikke som et supplement når folk er avhengige av maten de får.

Hun mener Staten må sørge for at innbyggerne har nok å spise – og at folk i Norge ikke skal sulte.

– Det er mange frivillige organisasjoner som oss, men likevel er det ikke nok, sier prosjektlederen, som flere ganger har måtte sagt nei til folk som er innom og spør etter mat.

Ikke overrasket

Ordfører i Trondheim, Rita Ottervik, er ikke overrasket over den økte etterspørselen. Hun beskriver det som en følge av utviklinga.

– Prisene øker kraftig. Det er sånn at flere er i jobb, men samtidig har det kommet mange flyktninger som går på veldig lave støtteordninger per nå.

Hun påpeker at det viktigste ansvaret til kommunen er å få flyktningene bosatt og ut i jobb.

At Caritas er kritisk til det store ansvaret de har fått som frivillig organisasjon, har Ottervik følgende kommentar til:

– Her kan kommunen sikkert gjøre mer, og vi må ha dialog med de organisasjonene om hvordan vi skal møte høsten og vinteren.