Normal

Café Isogaisa

Café Isogaisa - Gunnhild Sundli og Ann Kristin Anderssom danser tango

Gunnhild Sundli og Ann Kristin Andersson danser tango

Foto: Leif Arne Holme ©

Lunheim Forsamlingshus i Volden var fylt til randen – klar til en fest. Og fest ble det. Hans Rotmos tekster har nok en gang kommet hjem til Vømmøldalen. Heldigvis klarer fire kvinner, et trekkspill og finurlige arrangement å gi dem oppdrift så det holder.

Det var fest på lokalet og det i god tid før start. Vi satt trangt og trivelig i forsamlingslokalet. Ei prisliste tegnet med tusj på papp forklarte serveringsalternativene. Stemninga på topp. Fra mitt ståsted var utfordringa formidabel. Gamle vømmølsanger og kjente historier skal framføres uten å etterlate den litt beklemmende følelsen av ren reprise. Og WTO-problematikkens noe kompliserte innhold skal flytte vømmølhistorien fram til vår tid på en kabaretvennlig måte.

Så var vi i gang. Starten hopper vi over. Et dagsrevyinnslag til allmen forklaring om hva som kommer, nemlig at Verdens Handelsorganisasjon, WTO, er i ferd med å ta ballegrep på bygda. Det var først når damene entret podiet sjøl, at grepet ble festet, spør du meg.

Alt foregår på Café Isogaisa. Stedet der alt møtes. En kafé som trolig har kongelige gjester. En kafé som til tider blir en bil eller en parodi på et bygdespell, med operaens ikke akkurat raske framdrift eller en kafé som blir Restaurant Karusell.

En kafé med et nærområde der Hanna og Gammel Jo stikker av fra gamlehjemmet med lottogevinst, der Nordigårda er nedlangt forlengst. Alt dette skal inn i kabareten og da går det faderlig fort i svingene. Hele tida.

Men vi svinger med – i forventning, overraskelse, gjenkjennelse, latter og ren allsang.

De tar oss med storm fordi de fire damene har kraft og energi og lyst i alle sine roller. Fordi regien er rett grep til rett tid. Bra Arnulf Haga. Og ikke minst tar det oss fordi vømmølmusikken er arrangert så nymotens og artig at den er som den skal og samtidig flunkende ny og artig. Takk til Asgeir Skrove.

Tone Søyset Døving er liberalismens slagordpregede formuleringer i både i sang og form, mellom annet. Ann Kristin Andersson er bygda sjøl i ulike former med sang og spell så det monner: Gunnhild Sundli er bastant, utgammal og smygende i mimikk og toner. Berit Lillevold gir forestillinga nerve og ild. Hennes trekkspill setter flamme på seige takter og gjør Vømmøldalen fyrrig.

Dette gjør at Hans Rotmos betraktninger på kav rotmosk vis får ny kraft. Med denne gjengen blir selv det enkleste slagord til kunst. Rotmo i vårt årtusen slår i alle retninger og er klart mer morsom enn politisk tydelig. Har jeg forstått det rett, må alle finne sin egen lykke, erfaring må til og samspill er langt bedre enn konkurranse. WTO slipper vi neppe unna sjøl om ideen kolliderer så til de grader med virkeligheten der de fleste av oss egentlig bor. Dessuten liker ikke Rotmo subsidier denne gangen heller.

Jepp. Cafe Isogaisa bør være velkommen hvor enn turneen fører den i Trøndelagen… God fornøyelse.

Anmeldelse ved Lars Erik Skjærseth.