Ut av mørket

– Jeg var så lei av å skade meg selv at jeg måtte ta det ut på noe eller noen. Det var ikke noe jeg planla lenge, det bare skjedde.

Hele livet har Marcus slitt med en lungesykdom som kan ta livet av ham dersom han ikke tar medisiner og følger et til tider krevende opplegg. Det koster for en tenåring som bare ønsker å kunne gjøre som han vil.

Marcus var lei av å gå rundt og tenke på hvor lenge han egentlig skulle leve.

Likevel valgte han å ikke dele tankene sine med vennene sine, eller med familien. Han bar bekymringene inni seg. Begynte å skade seg selv. Satt oppe hele natten. Tegnet. Mangelen på søvn, kanskje kombinert med alkohol, fikk han til å se og høre ting som ikke var der, ting han fikk ned på tegnearket som mørke, dystre bilder.

– Når du føler du ikke vil bry andre med problemene dine, bygger det seg opp. Du sitter der og tenker uten å finne svar. Til slutt blir du sinnssyk, sier han.

Han var 17 år da han ble dømt for drapstrusler, innbrudd, og for å ha torturert og drept en kanin. Detaljene var så bestialske at lokalavisen ikke kunne gjengi dem.

En perfekt kandidat

Om vinteren jobber Arne-Markus Svendsen som skismører for landslaget. Resten av året jobber han i politiet, da spesielt med ungdom. Han visste godt hvem Marcus var. Politimannen hadde hatt en del kontakt med den unge gutten. De hadde rykket ut da tenåringen hadde kommet med drapstrusler hjemme. De hadde rykket ut da han og en kompis hadde brutt seg inn på en lokal gjestegård flere ganger. Det skulle også vise seg at Marcus hadde satt seg ned for å spille på gjestegårdens piano under noen av innbruddene.

– Det var en gutt som befant seg i en mørk tilstand, forteller Arne-Markus.

Samtidig så han noe mer i gutten med de mørke øynene. Arne-Markus så en gutt han mente hadde potensial, selv om flere av kollegaene hans i politiet og Konfliktrådet i Troms mente Marcus var en tapt sak.

I juli 2014 ble det etablert et nytt straffealternativ til fengsel og samfunnsstraff for kriminell ungdom: Ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Et tilbud for ungdom mellom 15 og 18 år, som enten gjør ting som kvalifiserer til minimum tre år i fengsel eller som stadig begår nye lovbrudd. Målet er å få ungdommene ut av den kriminelle banen de er på vei inn i, gi dem struktur i livet, andre ting å leve for.

– De fleste ungdom er som oss voksne, vi ønsker ikke å bli straffet. Dersom vi skulle ende opp i fengsel eller få en bot, gjør vi neppe det samme igjen. Men så har du dem som ikke bryr seg. De som bare fortsetter å gjøre dumme ting. Vanlig straff er ikke noe for dem, sier Arne-Markus.

Han mente en slik straffereaksjon var perfekt for Marcus.

Som å ta i en brøddeig

Arne-Markus kalte inn Marcus og hans mor til et møte før saken skulle opp i retten. Målet var å få dem til å samtykke på ungdomsoppfølging. For ingen får denne straffereaksjonen uten å samtykke til det. Å ta gutten i hånden var som å ta i en brøddeig, slapt, kaldt og klamt. 17-åringen så ned i bordet. Snakket minst mulig, mens Arne-Markus la fram planen sin han hadde for Marcus.

– Dette er dritbra! Du kan være med å designe din egen straff, argumenterte politimannen.

Unggutten ga uttrykk for at han ikke brydde seg. Han visste jo ikke om han skulle leve eller dø neste dag. Hva han gjorde var ikke så viktig.

– Men inni meg brydde jeg meg egentlig. Jeg ville jo ikke i fengsel, forteller Marcus.

Men etter litt press fra mamma sa han ja til tilbudet og retten kunne dømme han til ungdomsoppfølging i ett år. Den alternative straffen var 60 dagers betinget fengsel.

Det er her den første innvendingen mot ungdomsstraff og ungdomsoppfølging kommer. For å få en slik straffereaksjon må ungdommene og de foresatte samtykke til at de skal gjennomføre en skreddersydd og tidsbestemt ungdomsplan. Modellen bygger på at ungdommen selv skal utforme ulike tiltak som skal utgjøre selve straffereaksjonen sammen med flere andre instanser. Det kan være barnevern, skole, politi, Konfliktrådet og andre i ungdommens nettverk. Ungdomsplanen skal inneholde konkrete mål som skal oppfylles. Som at ungdommene skal gå på skolen hver dag eller at de skal holde seg rusfri. I stedet for å henge i belastede miljøer, skal de for eksempel trene eller gjennomføre andre positive aktiviteter på fritiden

– I mine øyne er det vanskelig for de dømte å vite hva de samtykker til. Det er nesten slik at de signerer på en plan som ikke er laget ennå, sier Morten Holmboe, førsteamanuensis ved forskningsavdelingen på Politihøgskolen.

Les mer om disse innvendingene i underartikkelen her:

Tvunget til å ta skolen alvorlig

– En ting er hvordan rammene for denne straffereaksjonen ser ut på papiret, men i praksis fungerer det ikke slik. Jeg har fortsatt til gode å møte en ungdom som er overrasket over innholdet i ungdomsplanen når vi sitter i ungdomsstormmøte, sier Elisabeth Holthe, ungdomskoordinator i Konfliktrådet i Troms.

Første gang hun møtte Marcus hadde han hetta over hodet, og et skjerf tullet rundt store deler av ansiktet. Svarene han ga var korte, hvis han svarte i det hele tatt.

Slik fortsatte han også i det første møtet med oppfølgingsteamet sitt. I en sirkel sammen med Marcus satt blant andre Elisabeth Holthe fra Konfliktrådet, mora til Marcus, politiet, en representant fra barnevernet og en representant fra skolen. Hvordan skulle de få gutten på rett kjøl igjen?

Marcus selv hadde ingen formeninger om hva ungdomsplanen burde inneholde. Som mange ungdom i hans posisjon var han negativ til autoriteter og nye mennesker. I tillegg skulle disse personene nå blande seg inn i livet hans.

En del som blir tilbudt ungdomsstraff eller -oppfølging velger avslå tilbudet, blant annet fordi de føler de da vil få for mange folk som skal blande seg inn i livene deres. Fremmede som skal bestemme hva de skal gjøre, hvor de skal være og hvem de skal være sammen med.

Da den store barneraner-saken gikk for retten i Oslo tingrett i 2014, var det bare én av de 19 tiltalte som samtykket til ungdomsstraff.

Marcus og oppfølgingsteamet ble enige om at han skulle prøve å holde seg rusfri. Han skulle følge lærerplanen på skolen, oppfølgingsteamet fikset han en jobb, og han måtte følge reglene der han bodde.

– Som oftest er det viktigste med disse planene å gi ungdommene en struktur i hverdagen og en grunn til å stå opp om morgenen. Dersom du går en hel dag uten formål, eller uten at noen har behov for deg, da kan du føle deg rimelig lite verdt, sier Elisabeth Holthe.

At ungdom som samtykker til ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff får individuelle opplegg fører også til reaksjoner. I realiteten kan to personer som dømmes for det samme straffes forskjellig.

Les mer om disse innvendingene i underartikkelen her:

Men politibetjent Arne-Markus Svendsen mener det faktisk har lite for seg å straffe alle likt.

– Ser vi på ungdommer som får bøter, så er det som regel foreldrene som betaler disse. Fengsel hjelper lite dersom målet er å få dem bort fra de kriminelle banene. Med ungdomsstraff og -oppfølging straffer vi ikke ungdommene bare for å straffe dem, men for å få dem til å endre seg, sier han.

Noe skjedde

– I starten hadde ikke Marcus livsgnist. Han svarte kun i enstavelsesord og hadde et slags hat mot alle autoritetspersoner. Etter hvert så vi at den gutten han egentlig er begynte å tre frem. For eksempel begynte han å snakke normalt til oss, og han begynte å snakke om fremtiden som noe positivt, forteller Arne-Markus Svendsen i politiet.

Marcus var ikke lenger bare på skolen for å være der, han var der for å gjøre noe. Han vokste i jobben oppfølgingsteamet hadde skaffet han, manerene endret seg. Mora hans kjøpte et elpiano. Hun likte å spille da hun var yngre. Kanskje Marcus kunne finne glede i det. Han hadde jo satt seg ved pianoet da han hadde brutt seg inn på gjestegården.

Marcus ga det et forsøk. Han spilte på gehør, og han spilte bra. Han spilte ut følelsene sine.

– Jeg spilte hver dag. Det var liksom det livet mitt dannet seg rundt. Jeg fikk muligheten til å uttrykke følelsene mine, det var noe med friheten, forteller han.

Miljøarbeideren på skolen tok han med til Musikkonservatoriet i Tromsø. Gutten som pleide å låse seg inn på rommet sitt med mørke tanker, satt nå og pratet om musikk og fremtid med to fremmede. De lovet han plass på konservatoriet hvis han fullførte videregående og lærte seg noter.

Marcus sluttet å tegne. Kastet alle de mørke tegningene. Depresjonen slapp taket.

Ville nok ha eskalert

I oktober i fjor var Arne-Markus Svendsen på nattevakt i politiet. I desember året før ble oppfølgingen av Marcus avsluttet. Patruljen stakk innom en av de lokale utestedene for å sjekke om alt sto bra til der inne. I det mørke lokalet fikk han øye på en kjenning, den litt hengslete gutten som en gang hadde nektet å se han i øynene. Det luktet øl av pusten til Marcus da han ga politibetjenten en stor klem.

– Takk for det du har gjort for meg.

Ett drøyt år etter at han var ferdig med oppfølgingen sin forteller Marcus om punkbandet han synger i, at han har fått seg noen nye venner, og kvittet seg med noen av de gamle vennene sine. De som hadde dårlig innflytelse på han. Marcus har fortalt om planene etter videregående, at han skal jobbe og øve på piano ett år før han søker seg inn på Musikkonservatoriet.

– Å studere musikk tror jeg vil være fint, sier han.

– Hadde du vært der du er i dag uten oppfølgingen?

– Det er vanskelig å se reflektert på hvordan jeg var da. Det er en så stor forskjell sammenlignet med den jeg er i dag. Det er nesten så jeg skulle reist tilbake i tid og banket litt vett inn i mitt eget hode. Men uten ungdomsoppfølgingen, og god hjelp fra psykologen min, ville jeg nok fortsatt vært den jeg var.

– Tror du det ville eskalert?

– Mest sannsynlig.

Halvparten begikk nye lovbrudd

Men ikke alle disse sakene ender like bra som historien til «Marcus». Ferske tall fra Konfliktrådet viser blant annet at bare en stor del av ungdommene som samtykket til ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging i perioden 1. juli 2014 til og med 31. desember 2015 aldri gjennomførte opplegget. Og nesten halvparten av dem som fullførte ungdomsplanen i den samme perioden begikk nye lovbrudd.

– Sammenlignet med andre straffereaksjoner er ikke dette dårlige tall. Vi er likevel ikke 100 prosent fornøyde med gjennomføringsgraden så langt, sier nasjonal koordinator i Konfliktrådet, Ketil Leth-Olsen.

Han mener det er flere årsaker til at bruddfrekvensen kan være høy enkelte steder i landet. Generelt mener Leth-Olsen at det er en utfordring å komme raskt i gang med straffereaksjonen.

– Det kan gå et halvt år før vi kommer i gang med arbeidet og kan sette inn tiltak rundt den enkelte ungdom. Vi jobber med barn og unge som er lett påvirkelige, og vi ser for eksempel at mange ikke mestrer å holde seg borte fra sitt kriminelle miljø mens de venter på å få gjennomføre straffen sin, sier han.

– Det kan også vise seg at ungdommene rett og slett ikke er motivert, de trekker samtykket, eller de nekter å gjennomføre deler eller hele innholdet i ungdomsplanen. Rus er ofte en direkte eller indirekte årsak til brudd.

Å finne sammenlignbare tall som viser tilbakefall for ungdom som straffes på tradisjonelt vis er vanskelig. Men tall fra Statistisk sentralbyrå viser at over halvparten av siktede ungdom mellom 15 og 17 år ble siktet på nytt innen fem år i perioden mellom 2006 og 2009.

– Jeg er ikke overrasket over disse tallene. Tilbakefall er generelt høyt blant unge kriminelle uansett hva man gjør med dem. Dette er en vanskelig gruppe å endre, flere er gjengangerkriminelle, sier Ragnar Kristoffersen, forsker ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter.

– Det er viktig å ta hensyn til at de nye tallene er fra oppstartsfasen etter 1. juli i 2014, da vi var helt ferske som straffegjennomførere, men til tross for dette er faktisk over halvparten av ungdommene uten nye registrerte lovbrudd, sier Ketil Leth-Olsen i Konfliktrådet.

De jobber systematisk for å forbedre og evaluere hvordan disse straffereaksjonene fungerer. Blant annet har de avslørt at utformingen av ungdomsplanene ikke fungerer optimalt.

– Vi har brukt de siste åtte månedene til å rette på dette, sier han.

Fortløpende utvikling

Statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet Toril Charlotte Ulleberg Reynolds (Frp) sier at det er for tidlig å si noe om hvordan de mener de alternative straffereaksjonene fungerer.

– Men signaler fra dem som jobber med ungdommene er positive. Vi skal gå gjennom rapporten og se om det er justeringer som kan gjøres allerede nå. Vi er i løpende dialog med Sekretariatet for konfliktrådene, om mulige forbedringspunkter og tiltak på kort og lang sikt, sier hun.

Navnet til gutten vi forteller om i denne reportasjen er egentlig ikke Marcus, men av hensyn til gutten selv og hans familie har vi valgt anonymisere han.