– Bestemor hadde fire kofter. Hun brente alle på bålet

– Hvem er det som skal forsones? Først må vi samer forsones med hverandre, sier Torill Signesdatter Olsen.

Olsen er sjøsame, men føler seg som en utstøtt.

– Jeg har gitt opp å komme inn i den samiske varmen. Blant de «ekte» samene, reindriftssamene på innlandet. Jeg vet ikke hva inngangsbilletten er, sier hun.

– Det er et kjempearbeid som er gjort. Problemet er at det som står der, ikke er tilgjengelig for folk. De færreste har lest rapporten, sier Olsen.

Stortinget skulle behandle rapporten før sommeren; nå er arbeidet utsatt til høsten.

I mellomtiden herjer debatten i nord.

Hvem kom først, hvem har tapt mest, hvem har makt over land og vann?

I medier og på sosiale plattformer hagler det med beskyldninger og merkelapper:

Elitesame, halvsame, ekte same, juksesame, balkanisering, radikalisering.

– Jeg vet ikke om det er blitt verre etter at sannhets- og forsoningsrapporten kom, men det er veldig polarisert, sier Olsen.

Mistet morsmålet

Forfatteren og frilanseren er bosatt i Vadsø, men kommer opprinnelig fra Mehamn i Øst-Finnmark.

Som barn på 60-tallet mistet hun det samiske språket. Moren var same fra Nervei i Tana, men sluttet å bruke morsmålet.

– Når noen snakket til henne på samisk, svarte hun på norsk. Pappa innrømte aldri at det rant sameblod i årene hans, sier Olsen.

Moren mente det var best at datteren holdt seg til norsk.

– Så slipper du å bli terget, som mamma sa til meg.

Fornorskningspolitikken som pågikk fra 1850 og helt frem til 1960–70-tallet i Norge, gjorde samisk til noe mindreverdig. Annenrangs. Noe mange skammet seg over.

Særlig fikk kysten av Finnmark merke dette. Her var fornorskningen så vellykket at nesten ingen snakker samisk i disse områdene i dag.

Synlige spor etter det samiske er stort sett visket bort.

Mange samer fornektet så hardt at de var samer at det gikk over til et selvhat.

– Bestemor hadde fire kofter. Hun brente alle på bålet, sier Olsen.

– Moderne skallemåling

Reindriftssamene på innlandet klarte å holde fast i både identitet, klesdrakt og språk.

Nå er dette blitt en maktfaktor, mener flere.

Ikke minst språket.

For noen år siden ble samer som ikke kunne samisk, nektet medlemskap i Samisk forfatterforening.

Dypt diskriminerende og historieløst, mente kritikerne. Foreninga mente de gjorde det de måtte for å berge det samiske språket.

På Sametinget er det verbal slåsskamp mellom de to største partiene, Norske Samers Riksforbund (NSR) og Nordkalottfolket.

NSR har mange velgere i de samiske kjerneområdene Kautokeino og Karasjok, der reindrifta som næring står sterkt.

Partiet vil nå ha en gransking av Samemantallet. De vil være trygge på at de som har meldt seg inn, faktisk er samer.

De viser til NRKs avsløring om at flere ikke-samer har meldt seg inn i manntallet. Blant dem er Frp-politikere, som har som uttalt mål å legge ned Sametinget.

Nordkalottfolket mener derimot det er hårreisende å jakte på såkalte «juksesamer». De sammenligner det med moderne skallemåling.

Parlamentarisk leder Torill Bakken Kåven mener kravet om gransking avslører tvilsomme holdninger hos NSR og Ap.

– Det er forferdelig tragisk å få bekreftet at flertallet ikke anser oss alle som likeverdige samer, sa Bakken Kåven i et intervju med NRK i vinter.

Anerkjent av Nordkalottfolket

Nordkalottfolket har en stor tilhengerskare i de sjøsamiske områdene i Finnmark.

Partiet har på få år fått rekordoppslutning blant folk som mener reindrifta har fått for mye makt.

Retorikken er at det finnes en samisk elite, som har flere goder og rettigheter enn andre folk i nord.

For Torill Signesdatter Olsen betyr partiets tilblivelse og vekst mye.

– Nordkalottfolket anerkjenner at vi sjøsamer finnes. At vi også har våre rettigheter, sier hun.

Olsen sier at holdningen om at sånne som henne ikke er gode nok samer, dukker opp både i kommentarfeltene, i samepolitikken og i samtale med folk.

– Det er ikke tvil om at det er en rangering av samer i Finnmark, sier Olsen.

Selv opplever hun det som å stå i spagaten.

– Noen ganger føler jeg at jeg verken er samisk nok eller norsk nok. Så hvem er jeg da?

Hun mener sjøsamene, som mistet mest under fornorskningen, straffes nok en gang.

– At vi ikke anerkjennes av våre egne, oppleves som et dobbelt svik.

Skjør selvfølelse

Sametingspresident Silje Karina Muotka trekker pusten dypt når hun konfronteres med tankene til sjøsamen Torill Signesdatter Olsen.

– Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg hører og ser og tar det på alvor. Og så må vi ta innover oss at dette er noe fornorskningen har ført til, sier Muotka.

Hun er selv sjøsame og vokste opp i den sjøsamiske bygda Nesseby i Øst-Finnmark. Samisk lærte hun som voksen.

Selv om hun er trygg på egen identitet, erkjenner Muotka at selvfølelsen for mange samer er skjør.

Hun viser til verdensartisten Mari Boine, som nylig uttalte i et intervju at hun iblant følte seg som et skjelvende aspeløv.

– Når en kvinne som Mari Boine gir uttrykk for det samme som Torill Olsen, da må vi erkjenne at dette er noe vi har i oss. Og hvem kan trøste oss? Det kan ingen, unntatt at vi finner sammen og bygger sammen på det vi har, sier Muotka.

Kastet på land

Før livnærte sjøsamene seg av det havet ga rett utenfor stuedøra. Slik er det ikke lenger.

Langs kysten av Finnmark ligger fraflyttede fiskevær på rekke og rad.

Store fiskebåter, med redskaper som soper med seg enorme mengder fisk, har ødelagt næringsgrunnlaget inne i fjordene.

Det har riksrevisjonen slått fast.

Å kjøpe seg båt og kvote for å drive fiske i fjorden koster en liten formue.

– Bor du langs kysten, kan du ikke lenger dra ut og fiske deg en laks engang. Fiskerettighetene våre er smuldret bort, fjordfiskerne er nærmest utradert, sier Torill Signesdatter Olsen.

Silje Karine Muotka forsikrer at den sjøsamiske rettighetskampen er noe Sametinget tar på høyeste alvor.

– Det kan alle være sikre på. Men hvor mange vedtak kan vi fatte på at sjøsamene skal ha anerkjent sine historiske fiskerrettigheter, spør hun.

I dette ligger det kritikk av norske myndigheter.

Mange venter fortsatt på oppfølgingen av Kystfiskeutvalget, som ble opprettet i 2006.

Utvalget skulle utrede sjøsamenes rett til fiske i havet utenfor Finnmark. Men snart tjue år senere er rettighetene fortsatt ikke lovfestet.

– Reindriftsadel

Olsen i Vadsø mener kontrasten til reindriftssamene er stor.

Ifølge henne har reindrifta for mye makt over utmarka i Finnmark. Makt til å stoppe veibygging, hyttebygging og annen næringsutvikling.

– Vi har fått en reindriftsadel som har sterkt vern i lovverket. Enkelte ganger går det på bekostning av utvikling i sjøsamiske områder, sier hun.

Olsen viser til kampen om veien til bygda Nervei i Tana.

– Det er et sårt eksempel, der reindrifta tvang veibygging langs den farligste traséen, hvor vi nå kjører vi med hjertet i halsen, sier hun.

Etter at den sjøsamiske kulturen ble usynliggjort gjennom fornorskninga, har reindriftssamenes kultur blitt det stereotypiske:

Det folk forbinder med det samiske. Det turister tiltrekkes av og synes er eksotisk.

Dette viser seg ikke minst i turistmarkedsføringen av Nord-Norge. Her går ofte de samiske symbolene igjen.

Rein, kofte og lavvo.

– Det som er blitt det samiske i folks tankegang, det kjenner ikke jeg meg igjen i. Jeg er liksom fremmed i mitt eget Finnmark, sier Olsen.

– Reindrifta har tålt mye

Reindriftssamen Nils Henrik Sara ble født på øya Seiland i Altafjorden i 1955.

Foreldre og besteforeldre var flyttsamer, og reindrifta er noe han har med seg i blodet.

Han føler seg verken adelig eller spesielt mektig.

At reindriftssamene har mer makt enn andre folk, mener han er en sannhet med modifikasjoner.

– Det er reinen som er beskyttet gjennom lovverket. De trenger areal. Dersom du som reineier slutter med rein, så har du ikke lenger de rettighetene, forklarer han.

Sara mener reindrifta har tøffe kår med arealinngrep som gruvedrift, vindturbiner, kraftlinjer, hyttebygging med mer.

– Slik sett har reindrifta måttet tåle ganske mye, sier han.

Helt fra han var liten har han og familien flyttet etter reinflokken, fra vinterbeitene i Indre Finnmark til Seiland i Altafjorden på sommeren.

Sara har personlig ingen problemer med sjøsamene, forteller han.

– Vi har alltid hatt et veldig godt forhold til våre naboer på kysten. Men i enkelte områder kan nok ting ha endret seg. Det ser vi særlig gjennom mediene og sosiale medier, sier Sara.

Han mimrer tilbake til da han var liten gutt og gikk med faren på besøk i husene hos sine norske og sjøsamiske naboer på sommerbostedet på kysten.

– Det var av mine lekekamerater på Seiland at jeg og mine søsken lærte norsk, sier Sara.

Da han begynte på internatskole som syvåring, hadde han dermed et kjempefortrinn.

– Vi var rene professorer da vi begynte på skolen, sier han.

Internat var bokollektiver der barna bodde mens de gikk på skolen. Skolene var ofte langt hjemmefra, og internatene gjorde undervisningen mer effektiv.

– Mange av dem som begynte på skolen, kunne ikke norsk. De slet selvfølgelig, sier Sara.

At sjøsamene har mistet sitt språk som følge av fornorskningen, mener reineieren dels er selvforskyldt.

Han drar sammenligningen til Indre Finnmark, der det samiske språket aldri har vært truet på samme måte.

– Reindriftssamene har bare holdt på språket. De prøvde ikke å gjøre seg større enn det de var, sier han.

Han forteller at omtrent alle på finnmarkskysten snakket samisk i hans oppvekst.

– Men så kom fornorskningen, og da ville alle være norske. Gamle kjerringer sluttet å snakke samisk, fordi de skulle være litt finere på det, sier Sara.

– Norsk var fremtiden

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport viser imidlertid at norske myndigheter ikke gjorde det enkelt for kystsamene.

Det forteller historiker og medlem av kommisjonen, Ivar Bjørklund.

– Å være «litt finere» handlet om at det kun var norsk språk og kultur som hadde offentlig relevans. Det samiske ble betraktet som noe tilbakestående. Noe som ville forsvinne, sier Bjørklund.

Fornorskningen kom som et ledd i å bygge nasjonen Norge.

Å bruke ressurser på samisk og kvensk, to språk som likevel holdt på å dø ut, var verken lønnsomt eller fremtidsrettet, mente mange.

Bjørklund sier at gjenreisingen og velferdsstatens gjennombrudd etter krigen markerer det store skillet.

– Folk skjønte at man kom ingen vei i verden med å prate samisk. Billetten til velstand og fremskritt gikk gjennom det norske samfunn, sier han.

Når samene i Indre Finnmark klarte å beholde sin kultur, er det særlig fordi språket var knyttet opp til én næring: reindrifta.

Her hadde ikke nordmenn adgang. Det var totalt homogene språkmiljøer. Fornorskingen kom ingen vei i dette kompakte samiske samfunnet, ifølge historikeren.

– Reindriftssamene hadde sitt eget samfunn og stolte på seg og sitt. Å gå over til norsk ble betraktet som en absurd idé, sier Bjørklund.

Parodi på den fulle samen

Men i kyststrøkene var det annerledes. Her ga de fleste opp sitt morsmål og ble «norske»

Nå ble innlandssamene de eneste synlige samene igjen.

Og for mange fritt vilt.

Fra 60-tallet og utover opplevde mange samer, ironisk nok, at den sterkeste samehetsen kom nettopp fra folk på kysten.

Det har mange fortalt til Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Revygrupper langs finnmarkskysten høstet latter og applaus for sine parodier på samer.

Den fulle samen, som snakket gebrokkent norsk, ble en yndet karakter

Men revygruppene fikk kritikk og skjerpet seg utover på 2000-tallet.

Alt ble bedre.

Eller?

– Det var bare på overflaten, sier Susanne Hætta.

Hun vokste opp i Alta, midt mellom innlandet og kysten.

Etternavnet fortalte alle at hun var same

49-åringen er en av de mange som har gitt sin historie til kommisjonen.

I sitt innlegg forteller hun hvordan hun som liten jente på 70- og 80-tallet fikk smake rasismen fra sine jevnaldrende.

– Jeg ble kalt nedsettende ting som blir brukt på samer, gjerne akkompagnert av et «jævla» eller «satans» foran, og en oppfordring om å «hute meg hjem til reinen min», eller «opp på vidda».

Hun mener fordommene mot samer har vært der hele tiden – i det skjulte.

– Det var ikke lenger greit å si nedsettende ting om samer åpenlyst. Men å skrive det, mene det og tenke det: Det levde, og lever fortsatt i beste velgående, sier hun.

– Ikke forsont ennå

Hætta har brukt mye tid på å være sint.

Sinnet sitter fortsatt i – og stenger veien for forsoning.

– Jeg er ikke forsont enda, men jeg jobber med saken. Akkurat som alle andre som har opplevd negative ting i oppveksten, sier hun.

Men sårene pirkes stadig borti, og gjør det vanskelig.

– Når man på nytt og på nytt er nødt til å lese om eller høre negative holdninger til oss samer, så kan det liksom ikke gro helt, sier hun.

Nils Henrik Sara har sittet åtte år som leder i Norske Reindriftsamers Landsforbund, interesseorganisasjonen til reindriftsutøverne i Norge.

Han og familien driver også med samisk turisme.

Sara forteller at han aldri har skammet seg over å være same. Han står fjellstøtt i sin egen identitet.

Samtidig har også han opplevd å få skjellsord slengende etter seg.

– Men jeg har aldri tatt meg så nær av det. Jeg bruker å tenke at feilen ligger hos vedkommende som sier det, og ikke hos meg, sier han.

Graver frem en ny identitet

Kristine Jonas skifter tråd i symaskinen. Hun er i gang med å sy seg en sjøsamiske kofte.

Et synlig bevis på at hun faktisk er same.

25-åringen fra Alta var over tjue år da hun ved en tilfeldighet oppdaget at hun hadde samiske og kvenske røtter.

De samiske og kvenske familiefortellingene var nemlig ikke noe man flagget i slekta til Kristine da hun vokste opp tidlig på 2000-tallet.

Det kvenske visste ikke Kristine noen ting om. Det samiske fornemmet hun.

Men ikke som noe positivt.

– Det var mye av disse usagte tingene. Som at man tullejoiket. På skolen husker jeg noen kommenterte det når en av elevene hadde skaller på seg, sier Kristine.

Etter at hun fikk vite om sin familiehistorie, begynte hun å grave.

Først nysgjerrig. Deretter sint.

Sint for alt hun hadde mistet.

Kristine brukte mange år og mye energi på å tenke på alt som var gått tapt.

– Jeg har vært sint og frustrert over at ingen kan samisk, og ikke kvensk. Det er ingen materiell kultur igjen. Ingen kofter, sier Kristine.

25-åringen beskriver det som å være kulturelt fattigere.

– Jeg har ikke lært av mamma og pappa å surre skallebånd. Jeg måtte lære det selv.

– Jeg har ikke lært hjemme å sy kofte. Det måtte jeg lære på kurs.

– Jeg har ikke lært språk hjemme. Det måtte jeg lære på universitetet.

Jubler for «kjøkkenspråket»

Kristine har måttet finne sine egne markører på hvem hun er.

For henne har språket vært det viktigste.

– I lang tid har folk sagt at hvis du vil ha samisk som språk, så må du bare lære det. Det er jo en enkel sak i teorien, men vanskeligere i praksis, sier hun.

Å lære seg kvensk har hun foreløpig satt på hylla, men gjennom knallhard jobbing kan hun i dag si at hun mestrer det samiske språket.

– Jeg har brukt to år på å få et funksjonelt samisk språk. «Kjøkkenspråk» kanskje, som noen vil si. Men jeg er så glad jeg gjorde det. Jeg er kommet mye nærmere den samiske kulturen, sier Kristine.

Samtidig skjønner hun at denne veien er altfor lang og altfor tung for mange.

– Det er ikke et reelt alternativ for de fleste å«bare» lære seg samisk eller kvensk. Jeg tror den retorikken har vært veldig skadelig, sier hun.

Snart er hun ferdig med sin egensydde kofte. Målet er å bære den på 17. mai.

– Jeg har prøvd å ha på kofte tidligere. Hadde det ikke vært for det, så vet jeg ikke om jeg hadde turt, sier Kristine.

– Hva er du redd for?

– At folk skal reagere. Ikke nødvendigvis folk på gata, men min egen familie og venner. «Hvorfor går du i kofte?» Ikke at noen kommer til å gjøre det, garantert ikke, men det er litt skummelt å ta det steget, sier hun.

Kristine innrømmer at hun kan føle seg mindre verd som sjøsame, sammenlignet med samene på innlandet.

– Kanskje litt. Selv om jeg vet at jeg ikke er det.

NRK gjør oppmerksom på at Torill Signesdatter Olsen tidligere har vært ansatt som journalist og redaksjonssjef i NRK.

Les mer her om hva flere tenker om veien videre: