Roman Solovjovs

Roman Solovjovs tok en selfie da han landet i Båtsfjord med Widerøe.

Foto: privat

Den siste reisen

En iskald januardag høres et hyl fra dekket på krabbebåten «Hunter». Så er Roman (36) borte i de store og svarte bølgene helt nord i Barentshavet. Dette er ikke den første ulykken om bord.

Viktorija Strazda fester blikket mot den varme teen som ryker fra nabobordet. Prøver å finne de riktige ordene på et språk hun nesten ikke kan.

Den lille bydelsrestauranten i en drabantby i Liepaja i Latvia er full.

Lavmælt prøver hun igjen: «Is Roman find?»

Hun tar opp telefonen, og spør ved hjelp av Google translate.

«Er Roman funnet? Jeg hører ikke noe fra politiet.»

Tårene kommer alltid litt uventet på henne. Hun prøver å skjule det for guttene.

En måned har gått. Fortsatt vet de ikke hva som skjedde da deres kjæreste og pappa forsvant i det iskalde, arktiske Barentshavet.

Roman og Viktoria og Artem og Nikita

Nikita, Artem, Viktorija og Roman. Nå er de bare tre igjen.

Foto: privat

Nå er hun alene med de to guttene.

Familiefaren skulle fylt 37 år tidligere denne uken. Men det var ingen å bake kake for, vekke med en bursdagssang eller gi tegninger til.

Rosene som skulle blitt overlevert i en vase, ble lagt i havet.

Verdens farligste yrke har tatt nok et liv. Roman Solovjovs er krabbefiskets siste offer.

– Jeg prøver å se for meg de siste minuttene av hans liv. Men samtidig venter jeg hele tiden at han kommer hjem, sier Viktorija.

Dette er historien om krabbefiskeren som aldri kommer hjem igjen. Om mennene som reiser ut i farlige yrker for å forsørge familien sin. Og om et norsk rederi som har hatt så store feil og mangler at de flere ganger har fått seilingsnekt.

Roman Solovjovs

Roman forelsket seg i det majestetiske landskapet i Finnmark.

Foto: privat
Roman Solovjovs

Han pleide å utnytte landligge med å gå tur i området.

Foto: privat
Roman Solovjovs

Og kameraet hans var alltid med. For en av hans mange lidenskaper var nettopp foto.

Foto: privat

Den siste kontakten

– Det er viktig å fortelle sine kjære hvor glad du er i dem. For plutselig har du ikke den muligheten, sier Viktorija.

Hun sitter hjemme på kjøkkenet i den lille blokkleiligheten i byen Liepaja.

Det er langt unna Norge og Barentshavet, men mange av dem som bor der, har et forhold til landet i nord. For her er det jobber, i motsetning til den tidligere sovjetbyen.

Viktorija viser fram det siste livstegnet fra ham. Den ble sendt på morgenen samme dag som han forsvant:

30. januar

Roma:Have a nice day today, tomorrow and the rest of the days, I don't know when the connection will appear, I kiss you, love you, hug you and remember this

– Han må ha følt at noe skulle skje, siden han sendte meg den meldingen. Jeg leste meldingen etter jobb, og da jeg svarte, fikk jeg ikke lenger tak i ham, sier hun.

Hun la ut en etterlysning på Facebook:

У кого есть хоть какая то информация о Romans Solovjovs пожалуйста, напишите мне лично.

Viktorija Strazda

Viktorija Strazda savner Roman.

Viktorija Strazda

Nå er hun alene med de to barna.

Hun sitter igjen med mange spørsmål. Og fortvilelse. For det skulle jo ikke ende sånn.

Viktorija og Roman hadde levd sammen i 17 år. Det var de to. Og så ble de fire, da Nikita og Artem kom til verden for 14 og 10 år siden.

Roman og Viktorija

Bryllupsbildet av Viktorija og Roman vekker gode minner. Og onde. For nå er ikke Roman mer.

Foto: Ida Louise Rostad / NRK

De elsket å oppdage verden sammen. Enten det var i et spillunivers eller på ekte reiser, med penger tjent på havet.

Roman var en erfaren fisker som hadde jobbet på havet i 16 år. Han hadde sett verden gjennom båter fra England, Skottland, Irland og Nederland. Og nå Norge.

– Jeg forstår ikke hvordan dette kunne skje. Han hadde så mye erfaring med å jobbe på havet, og var en dreven fisker, sier Viktorija.

Hva skjedde egentlig?

Basert på flere dokumenter NRK har fått innsyn i, blant annet ulykkesrapporten som rederiet Havøy Kystfiske selv har skrevet, tegnes det et bilde av hendelsen.

Romans Solovjovs

Roman Solovjovs på en av sine mange reiser ut i verden, for å jobbe.

Foto: privat

Skriket som ble borte

30. januar 2023: Roman har tråkket ned i termodressen og står ute på dekk med en kollega.

Skiftet startet for fire timer siden, og klokken har akkurat bikket 18.00. Det er tett tåke og dårlig sikt, men det er de vant med her ute.

De setter sjøbein og klargjør teinene. Roman bærer de tunge bøttene med agn over transportbåndet og bak i båten. Sjøsprøyten slår over dekk.

Det er om å gjøre å sikre seg mest mulig av snøkrabben før kvoten er fisket opp. Den går tross alt for 1000 kroner kiloet på Aker brygge i Oslo. Det er gode penger.

Roman har jobbet de siste årene som krabbefisker. Dette kan han. Det er nesten som rutinearbeid der ute på dekk i stormen.

Kollegaen snur ryggen til Roman, løfter opp en teine, snur seg tilbake og legger den på transportbåndet.

Roman står lenger ned på båndet, setter på agn og huker teinene fast i lina før den slippes ut i havet med en vinsj, helt bak i båten.

Roman.

Det går et skrik gjennom luften. Det er nesten uhørlig mellom den høye motorduren og bølgene som slår mot båten.

Men det høres.

Roman.

Han er borte. Han er ikke lenger ved enden av transportbåndet.

Og skriket er borte.

Kollegaen løper opp til styrehuset. Styrmannen ber han som styrer vinsjekranen om å kjøre den opp igjen.

Roman.

Har han blitt dratt ned med teinene?

Men kranen lar seg ikke rikke. Trekk-kraften er for dårlig, den er ikke lagd for dette. De velger heller å kutte lina, for å kunne snu båten.

Så varsler styrmannen skipperen. Og de andre om bord varsles, for å hjelpe til å lete.

Roman. Kan de se ham? Ligger han i bølgene?

Han har på seg flytevest og hjelm. Hvor lenge kan han overleve i det arktiske havet?

Båten befinner seg om lag 110 nautiske mil øst for øya Hopen, og nærmeste båt er timevis unna, ifølge radaren. De går på kryss og tvers i det åpne havet.

Først en time senere varsler de Hovedredningssentralen. Nå går den første nødmeldingen ut fra Kystradio Nord.

Et helikopter fra Svalbard blir bedt om å gjøre seg klar, og to andre båter melder seg for å bistå i søket.

Samtidig fortsetter kollegaene å lete i havoverflaten etter Roman. De vet tiden renner ut.

Videoen er tatt av en annen krabbefisker på en annen båt, men den viser de høye bølgene i Barentshavet. Den er tatt i samme tidsperiode som Roman ble borte.

Roman

Etter 3,5 time endres leteaksjonen til å bli et søk etter antatt omkommet.

Det er ikke mulig å overleve så lenge, mener redningslederen. Helikopteret avbryter oppdraget.

Roman.

Kollegaene stirrer desperat ut over de meterhøye bølgene.

«Hunter» og de to andre båtene søker natten gjennom, men de finner ingen.

Midt på dagen dagen etter gir de opp.

Roman er borte. Hjemme sitter det to gutter som aldri vil få se faren sin igjen.

Selv om dette er den første dødsulykken, er det ikke første gang «Hunter» er involvert i en alvorlig ulykke.

Rederiet har fått en rekke pålegg fra Sjøfartsdirektoratet også før denne kvelden.

Lignende ulykke for to år siden

Fiskerinæringen omtales som verdens farligste yrke. 71 yrkesfiskere har siden 2010 mistet livet om bord på et fiskefartøy i norske farvann.

Slik som Roman.

– En ulykke som dette preger alle involverte. Hendelsen er først og fremst ei tragedie for familien, mannskapet og rederiet.

Det sier daglig leder i det Sunnmøre-baserte rederiet Havøy Kystfiske, og eier av båten «Hunter», Jøran Helde.

Innsyn NRK har gjort hos Sjøfartsdirektoratet viser at det har vært totalt syv ulykker om bord på «Hunter» siden 2020. Foruten Roman, finner vi:

  • 04.01.23: En mann kom i klem da han skulle løsne et tau på transportbåndet. En annen mann startet båndet mens han var oppå.
  • 05.10.22: En person skled og falt i dørken, fordi det lå søl der som ikke var tørket opp. Vedkommende fikk et kutt på ankelen.
  • 05.02.22: Under haling av line hadde båten vridd seg, og i kombinasjon med dårlig vær hoppet et tau av blokken den ble ført via. En person fikk begge beina i klem, ble kastet opp på krabbebordet og kom i klem mellom bordet og linen.
  • 24.09.20: En person satte fast foten i en trommel under spoling av tau, og falt og skadet skulderen.
  • 30.04.20: En mann satt seg fast i et tau under setting av teiner, og ble dratt over bord med tauet. Kollegaene kuttet tauet, tok på seg flyteutstyr og hoppet etter i havet for å hjelpe personen som falt med å ta på en sele. Så ble de tatt om bord igjen.
  • 02.02.20: En mann fikk en isblokk i hodet; den hadde løsnet fra teinebommen.

Sjøfartsdirektoratet beskriver antallet ulykker som høyt.

– Ja, det er mye. Det er ingen tvil om at rederiet har en jobb å gjøre for å snu denne uheldige trenden, sier avdelingsdirektør for tilsyn, Alf Tore Sørheim.

Rederiet har ansvar for at sikkerheten til enhver tid er ivaretatt, og Sjøfartsdirektoratet vil følge tett opp på tilsynssiden, sier han.

Alf Tore Sørheim, avdelingsdirektør for operativt tilsyn i Sjøfartsdirektoratet.

Alf Tore Sørheim er avdelingsdirektør for tilsyn i Sjøfartsdirektoratet, og er ansvarlig for tilsynene de gjennomfører.

Foto: Sjøfartsdirektoratet

Jøran Helde sier de tidligere hendelsene er håndtert i henhold til deres ISM-system, og at de opprettet avvik.

– Vi har også gjort korrigerende tiltak og lukket avvikene, sier Helde.

Havarikommisjonen er i gang med å undersøke den siste ulykken. De har allerede varslet om tre kritiske punkt som de mente Sjøfartsdirektoratet måtte ta tak i med en gang.

Ett av punktene er at alle på båten må kunne et felles språk. For det var ikke tilfelle da kommisjonen undersøkte båten da den la til kai i Tromsø noen dager etter ulykken.

«Hunter» hadde et mannskap på 20, med nasjonaliteter fra Norge, Russland, Latvia og Romania. Men ikke alle kunne engelsk.

Det utgjør en risiko for at opplæringen om bord ikke er god nok, mener kommisjonen.

Rederiet har i ettertid satt i gang et arbeid for å teste engelskkunnskapene til arbeiderne, viser dokumentene NRK sitter på.

MS Hunter, mistet et mannskap da en latvisk mann falt over bord. Her har de lagt til kai i Tromsø.

«Hunter» ble holdt tilbake da de kom til Tromsø etter ulykken.

Foto: Hans Ludvig Andreassen / NRK

I tillegg har Sjøfartsdirektoratet krevd at rederiet sikrer at transporten med agn om bord og setting av line ikke utgjør en risiko for å falle i havet.

Dokumenter NRK har fått innsyn i, viser at «Hunter» har fått 62 pålegg fra Sjøfartsdirektoratet siden 2018. Det er over gjennomsnittet, ifølge Sørheim i direktoratet.

36 av dem har vært så alvorlig at skipet ble nektet å seile videre før det ble utredet og fikset. Påleggene har blant annet handlet om:

  • Manglende dokumentasjon på opplæring på ulike arbeidsoperasjoner om bord.
  • Mangler på risikovurderinger og ulykkesforebyggende tiltak.
  • Redningsbåter, redningsvester og lys som ikke har vært sjekket eller som har gått ut på dato.
  • Tiltak mot brann og brannsikkerhet er for dårlig. Brannslanger lekker, brannvarsler har feilmeldinger og brannpumper har for lite trykk.
  • Båten er i dårlig stand, med løse luker, ødelagt nødgenerator, manglende stålrør, etc.

I dokumentene kommer det også fram at flere om bord sier at det er lite fokus på sikkerhet om bord, og at de ikke har øvd på det de skal gjøre.

Da båten kom til Tromsø etter dødsulykken, ble den på nytt holdt tilbake. Også da ble det avdekket avvik som de måtte løse før de kunne seile nordover igjen.

– Vi har etterkommet de krav og mangler som ble påpekt, sier daglig leder Jøran Helde.

Han vil ikke uttale seg noe om selve ulykken så lenge etterforskningen pågår. Men innsyn NRK har fått, viser at rederiet har planlagt flere forebyggende tiltak:

  • En alarmknapp på dekk for å raskere kunne varsle styrehuset ved mann over bord.
  • De skal sette teinene i et roligere tempo.
  • De skal innføre AIS-sendere på arbeidsvestene.
  • De skal ha en gjennomgang av risikoanalysen, og etablere prosedyre for «mann over bord».
  • De skal sette opp mer og bedre belysning bak båten og ut i sjøen.
  • De skal forbedre sikkerheten ved setting av teiner.

Politiet etterforsker også dødsulykken i Barentshavet. De kan foreløpig ikke si om det er grunnlag for noe straffbart, sier politiadvokat Ronny Jørgensen i Troms politidistrikt.

10. februar hadde «Hunter» lukket alle avvikene, og fikk seile nordover igjen.

– Vi har ikke hjemmel til å holde igjen fartøyet. Og når avvikene er lukket, mener vi det er trygt. Vi har ingen garantier mot ulykker, men det er trygt å være om bord på «Hunter», sier Sørheim i Sjøfartsdirektoratet.

I Liepaja i Latvia har hverdagen så smått kommet i gang igjen for familien.

Viktorija Strazda

Viktorija Strazda utenfor blokken den lille familien bor i.

Foto: Ida Louise Rostad / NRK

Hvorfor reiser de?

Roman reiste for første gang til Norge i desember i 2021.

Han ble sjarmert av de små husene med glorete julelys, og den hvite dynen som lå over hele Båtsfjord i Finnmark. Det er ikke mye snø i hans egen hjemby.

«Jeg er veldig glad i dette landet, selv om jeg bare har sett en liten del av det», skriver han under et bilde han legger ut på Facebook etter sin første gåtur i området.

Og han poster et bilde av en båt han møter på havet.

Et tilfeldig møte som skal få stor betydning i hans liv.

Hunter
Foto: Romans Solovjovs

Og død.

«Hunter».

Egentlig skulle Roman hoppe av fisket for noen år siden. Han ville være mer til stede i oppveksten til barna Nikita og Artem, og være nær Viktorija.

Det tok på forholdet at han var borte fire måneder i slengen.

Når han var hjemme, elsket Roman å spille med guttene. Hele familien kunne sitte dypt engasjert ned i hver sin PC og spille Counterstrike mot hverandre. Noen på soverommet, noen på kjøkkenet.

– Jeg pleide å vinne, smiler Nikita.

Nikita i Liepaja

Nikita prater med venner over hele verden fra rommet han deler med Artem i Liepaja.

Foto: Ida Louise Rostad / NRK

Roman og Viktorija kunne også teste ut ulike tiktok-challenger, som den gangen da de sto på badet med munnen full av vann, og klasket hverandre med en tortillalefse i trynet.

Men for mange østeuropeiske menn er det ikke så lett å få seg jobb i hjemlandet. Derfor reiser de ut av landet, og blir såkalt arbeidspendlere.

Og noen av dem kommer til Norge.

Tre av fire arbeidsinnvandrere fra EØS-området som er bosatt i Norge, er fra Øst-Europa. Det er også en overvekt av pendlere fra disse områdene, som fortsatt bor i hjemlandet.

Som Roman.

Mer enn en ektemann

På flyplassen i hovedstaden Riga står mødre og barn med fargerike ballonger for å ta imot mennene som endelig kommer hjem.

Menn som har reist til utlandet for å forsørge familien, og som i hverdagen ikke får vært med på hockeytrening eller følge opp lekser.

Som Roman.

– Latvia er et fattig land, og folk lever fattig. Derfor jobber mange latviere som fiskere rundt om i hele verden. Og vi har rykte på oss for å være flinke sjømenn, sier en krabbefisker på en annen norsk båt, Igor Valerievich. Også han er fra Latvia.

Grafitti i Liepaja
Grafitti i Liepaja
Liepaja
Liepaja

Roman hadde søkt på jobber hjemme i havna i Liepaja, men fikk bare avslag. Derfor fortsatte han på havet.

Viktorija likte ikke den ledige plassen han etterlot seg i sengen, den tomme stolen ved kjøkkenbordet.

Og så var det den evige frykten for at noe skulle skje ham.

– Jeg var alltid bekymret for ham. Jeg trodde man ble vant til at noen dro, men nei. Jeg fikk alltid tårer i øynene, sier Viktorija.

Etter hvert ble det for vanskelig. De ble separert, men fortsatte å bo og leve sammen. Slik de hadde gjort siden de var ungdom. Og han forsørget familien.

– Roman var mer enn bare en ektemann for meg. Jeg mistet foreldrene mine da jeg var 14 år, og han har alltid tatt vare på meg. Han har beskyttet meg og gitt meg støtte, sier Viktorija.

– Jeg er glad for at barna våre har lært det av ham, og at de har de samme gode verdiene.

Artem ligger i senga
Artem ligger i senga

Artem ligger godt innpakket i midten av den store dobbeltsenga til foreldrene. Fingrene taster kjapt på telefonen.

Store bunker med pappesker står stablet på soverommet i den lille leiligheten.

– Roman hadde så mye ting, men han ryddet aldri ut av dem.

Viktorija rister oppgitt på hodet og smiler mens hun drar opp en julegenser fra en av eskene.

Victorija Strazda holder julegenser

Den altfor store julegenseren har Roman kjøpt i Norge. Nå ligger den blant tingene han har etterlatt seg.

Foto: Ida Louise Rostad / NRK

Mye av klærne hans har blitt Nikitas nå. 14-åringen liker å kle seg i pappas klær.

Men han har ingen planer om å følge etter farens fotspor og jobbe på havet.

Dødelig fangst

TV-serien «Deadliest catch» på Discovery handler om krabbefiske i Beringhavet, og viser hvorfor dette er den dødeligste og mest livsfarlige jobben i verden.

Krabbefisket foregår langt til havs i mye vær, store bølger og heftige arbeidsforhold.

Men fisket i Beringhavet ble stengt av myndighetene i Alaska før årets sesong.

Nå har dette fisket flyttet seg til nettopp Barentshavet. Og fordi det er et «førstemann til mølla»-fiske uten kvote til hver enkelt båt, pågår det samme kappløpet om «gullet».

Selv om det er mange rederier som driver trygt, har Sjøfartsdirektoratet lagt merke til en uheldig utvikling i denne bransjen.

– Vi ser dessverre at det er altfor mange som ikke klarer å opprettholde det sikkerhetsnivået som er forventet av dem. Der har rederiene en jobb å gjøre, for ansvaret ligger hos dem, sier Alf Tore Sørheim, avdelingsdirektør for operativt tilsyn.

– Er det cowboyvirksomhet?

– Jeg vil ikke bruke det begrepet, men det er mange aktører som ikke klarer å forholde seg til lover og regler.

Også Sjøfartsdirektoratet har et ansvar her, erkjenner han. Derfor har de satt et særlig fokus på nettopp sikkerhet i denne bransjen i månedene som kommer.

– Vi har sett behovet for å være mer til stede, og der har vi nå gjort grep. Vi vil ha flere uanmeldte tilsyn, sier Sørheim.

I Latvia har det kommet et uventet lyspunkt. En annen norsk krabbebåt har strekt ut en hånd til den lille familien.

Artem og Nikita går ut
På vei ut leiligheten i Liepaja i Latvia
Viktorija Strazda

Omsorg fra ukjente

Den skjebnesvangre januardagen da Roman ble borte, lå også flere andre krabbebåter og kjempet i bølgene i Barentshavet. En av dem var «Kasfjord».

Her har de nå startet en innsamlingsaksjon til familien. Ingen av dem kjente Roman personlig, men de kjente seg igjen i den tragiske hendelsen.

– Vi klarte ikke å overse det som har skjedd. Alle som kjente Roman beskriver han som en veldig god person, snill, sympatisk og alltid smilende. Han var veldig glad i jobben sin, og hadde mye erfaring, sier krabbefiskeren Igor Valerievich.

krabbefiskeren Igor Valerievich

Krabbefiskeren Igor Valerievich jobber på båten «Kasfjord».

Foto: privat

Igor har fisket krabbe i Barentshavet i åtte år. Han er fra samme by som Roman. Her har de begge badet i Østersjøen og sett fiskebåtene laste av.

– Ulykken har vært en skremmende opplevelse. Jeg tror alle som jobber på havet forstår hva jeg mener. Det har vært et stort sjokk for oss på «Kasfjord».

Artem på kafé

Artem savner den kjærlige faren sin.

Foto: Ida Louise Rostad / NRK

Også rederiet har vært en god støtte. De har hjulpet Viktorija med å få utbetalt deler av forsikringen han hadde, slik at hun kunne forsørge barna mens hun var sykemeldt.

I tillegg har hun fått hjelp fra en psykolog som er knyttet til rederiet.

Men fordi de var separert, går forsikringspengene til barna, og ikke til Viktorija. Derfor er hun glad for initiativet til krabbefiskerne på «Kasfjord».

– Vi kjenner dem ikke, men jeg er veldig takknemlig. Roman hadde lån som vi må nedbetale, sier hun.

– Og forsikringspengene skal jeg bruke for å betale for utdanningen til barna mine.

Hun knyter den hvite boblejakka hardt rundt seg i gangen hjemme før hun går ut i det vindfulle været. Byen blir passende nok kalt for «byen der vinden ble født».

Artem, Viktorija og Nikita på stranda
Artem, Viktorija og Nikita ved stranda
Artem og Viktorija

Liepaja er en havneby, en isfri port ut i verden. Her ligger fiskebåter, lastebåter og militære fartøy på rekke og rad.

Men det er også en populær badeby med lange, hvite strender.

Viktorija ser utover sjøen og kiterne som seiler i vinden. Her pleide familien å dra på utflukter sammen.

Nikita og Artem skubber og erter hverandre litt lenger unna.

Hvordan er det å være tilbake?

Hun tenker på den gangen de kjørte vannskuter rett her ute. Badet i det kalde vannet. Tok med kaffe på termosen og så på at ungene lekte i fjæra. Slang fiskestanga ut fra brygga, og dro hjem og lagde middag av fangsten etterpå.

Ordene har tatt slutt. Men hun vil fortsatt ha minnene.

Og familien har et håp.

Om at deres kjære Roman blir funnet, og at de får en tørr grav å gå til.

Familien fra Liepaja samlet ved havet.
Foto: Ida Louise Rostad / NRK