Med døden som følge

Rundt ham stiger spisse pigger av fjell opp fra den brådype fjorden. Det er som å stå i en haikjeft. Et kjølig drag av fjordvind rusker i den karakteristiske viltre luggen.

En av Norges mest erfarne drapsetterforskere er tilbake ved enden av Sørfjorden, på grensa mellom Tromsø og Balsfjord kommune.

Mannen i den svarte frakken er Nils Arne Mehammer. Tidligere etterforskningsleder for Kripos. Han ledet arbeidet da det ble startet drapsetterforskning i saken om den savnede Per Vålnes.

Det er ti år siden hundeoppdretteren Per Vålnes forsvant sporløst fra sitt hjem i Balsfjord. Det ble satt i gang en større leteaksjon etter den savnede. Så dukket det opp tips som vekket politiets mistanke om drap.

Tre personer ble siktet for drap. Men de ble aldri tiltalt. Siktelsene ble henlagt etter bevisets stilling, og de tre sluppet fri etter 12,5 måneder i varetektsfengsel.

En henleggelse på grunn av «bevisets stilling» skjer når bevisene ikke er sterke nok til domfellelse. De tidligere siktede er da å regne som uskyldig, men saken kan gjenåpnes. Liket av Per Vålnes er aldri funnet, og han er heller ikke offisielt erklært død.

Den pensjonerte drapsetterforskeren Nils Arne Mehammer er tilbake for å gå i kalde spor. Han har aldri gitt opp tanken om at saken kan løses.

Han står og pirker med skotuppen i fjæra. Det var her de fikk tips om at en fremmed traktor med tildekkede lykter hadde gravd ned noe i strandkanten midt på natta.

Politiet søkte på land og i havet etter at tre døde hunder ble funnet begravet i fjæra. De store og muskuløse Dogo Canario-hundene hadde tilhørt den savnede. De var i følge politiet skutt og gravd ned etter at Vålnes forsvant sporløst.

Politiet undersøkte hundelikene. De fant ikke noe i fjæra som ledet dem videre i søket etter Per Vålnes, eller svar på hva som var skjedd med ham.

Det begynner å bli mørkt. Haikjeften trer enda tydeligere fram. Hav, fjell og himmel smelter sakte sammen i nyanser av blått.

Drapsetterforskeren kaster et siste blikk ned mot fjorden. Bilen ruller tilbake til byen for kvelden.

Gåten som plager ham

Stranda i Sørfjorden har vekket opp mange detaljer fra saken i hodet til Nils Arne Mehammer.

Turen inn til Tromsø er kort. Bilen stopper ved hotellet, og han går seg en rask tur i nesten tomme sentrumsgater. Av gammel vane ender turen ved trappa inn til kinarestauranten han har svidd av mange reisediettkroner på før.

Menyen er nesten lik den fra 2012, og det blir nok en gang fritert svinekjøtt i sursøt saus. Gamle detaljer fra «Vålnes-saken» svirrer rundt i hodet, mens han spiser.

Han har arbeidet med 52 drapsgåter. De aller fleste har han og kollegaene løst.

Gåten rundt hva som egentlig skjedde med Per Vålnes jager rundt i tankene hans fortsatt.

En detektiv blir født

Nils Arne Mehammer ble interessert i politiyrket allerede som guttunge. Bøkene om Hardy-guttene og deres krimgåter har noe av skylda. Familiemedlemmer som allerede var politi, er også medskyldige. De var uten tvil store forbilder.

Mehammer begynte som politiaspirant i Oslo i 1976. Så jobbet han som vanlig politibetjent i Vestfold, før han etter hvert gikk over til å arbeide med organisert kriminalitet.

Han drømte tidlig om å arbeide som etterforsker. Den ambisjonen sikret ham 19 år som etterforskningsleder i Kripos. Mehammer har hele 44 års tjeneste i politiet bak seg.

En mann med så mye krim i hverdagen gjør sikkert noe helt annet på fritiden? Nei da. I tillegg til familieliv med barn, har en av hans store fritidspasjoner i alle år vært å se nordiske krimserier på TV.

Han har også lest det han har kommet over av nordiske kriminalromaner. Særlig de svenske detektivene Martin Beck og Kurt Wallander, i henholdsvis Stockholms-politiet og Ystads-politiet, har stått høyt i kurs hos den erfarne etterforskningslederen.

Han leser mye norsk krim også, men opplever ikke alle som like virkelighetsnære. Han har som pensjonert deltatt i flere TV-dokumentarer om tidligere drapssaker. Det er også derfor han nå er tilbake i Troms.

Nils Arne Mehammer ligner detektiv-oppskriften til nordiske krimforfattere.

Han ser ut til å være en levende mal på den rolige, analytiske og reflekterte detektiven. En lyttende og inkluderende etterforskningsleder. En detektiv med særpreget stil og med øye for detaljer, som du ofte ser i nordisk krim.

En forskjell er det likevel.

I nordisk krimlitteratur hører detektivene oftest på seriøs jazz og klassisk musikk. Ifølge Nils Arne Mehammers Spotify-liste, vipper denne detektiven mer mot Bob Dylan, Jahn Teigen og Kim Larsen ...

En av hans største favorittlåter er «The Times They Are a-changing», og nettopp ordene til Dylan tenker han på midt i middagen på kinarestauranten i Tromsø.

Kan dagens teknologi og mer moderne etterforskningsmetoder endelig bidra til en løsning i Vålnes-saken?

Eller er det noen der ute som har lyst til å snakke ut nå?

Aha-øyeblikkene

Alle har sett hvordan en siste, liten brikke i en TV-krim skaper avgjørende øyeblikk. Øyeblikkene der de med øye for detaljer, smart etterforskning og god avhørsteknikk, plutselig løser gåten.

Finnes disse øyeblikkene i virkelighetens verden? Svaret er et rungende «ja».

Som da han satt og fulgte med på et viktig avhør. Han hadde selv laget disposisjonen for dette avhøret. En veldig detaljert plan for spørsmålene, bygget på vitner, funn og tekniske spor. Dette styrte alt hva siktede ble spurt om, og i hvilken rekkefølge. Disposisjonen styrte også hva politiet fortalte og ikke fortalte av fakta i saken. Og så skjedde det. Plutselig datt alt på plass.

Mehammer husker det som en helt fantastisk følelse. Han og teamet hadde jobbet hele tiden ut fra ulike hypoteser. De hadde forkastet noen basert på alle puslespillbitene som måtte passe sammen. Så løsnet det plutselig. Midt i avhøret ble en vesentlig detalj avgjørende. Den siktede avslørte seg selv når det gjaldt bruken av en bil.

En annen gang gikk drapsetterforskeren ut fra et avhør med en som var siktet for drap, og sa til påtaleansvarlig at den siktede var uskyldig. På bakgrunn av sin tidligere erfaring og særtrekk ved den siktede kunne Mehammer avsløre at han verken passet med gjerningspersonprofilen eller sporene på åstedet.

Den siktede hadde vært i området, men kunne for Mehammer åpenbart ikke være den som begikk drapet. I beste fall var han kanskje et vitne. En annen person ble senere dømt for drapet.

Mannen med kofferten

Det er neste morgen, og Nils Arne Mehammer er nok en gang på vei ut langs E8 mot Balsfjord. Det suser vagt fra den spinkle motoren i leiebilen.

Han forteller om livet med en reisekoffert alltid stående klar hjemme i Larvik. Han levde med opptil 200 reisedøgn i året. Det skjedde mer enn én gang at han måtte avbryte familieferien.

Jobben sendte ham ikke bare inn i en sentral rolle i mange av landets største drapssaker. Den innebar også mange måneders meget krevende arbeid som etterforskningsleder i Thailand etter tsunamien, hvor det var 84 norske blant de omkomne.

Utøya sitter i

22. juli 2011 avbrøt Mehammer sommerferien i Danmark, og reiste rett til Sundvollen. Der var mange av de overlevende fra terrorangrepet på Utøya samlet. Han ledet arbeidet med avhør og registrering av alle de overlevende og hadde samtaler med pårørende. Aller tyngst var jobben å lede registrering og oversikt over alle de 69 drepte på Utøya.

Mehammer glemmer aldri inntrykkene etter det langvarige arbeidet med Utøya-ofrene. Han jobbet hele høsten og inn i vinteren med ofrene, de overlevende og de pårørende fra terrorangrepet.

Helt fram til han dro på det første møtet med lokalt politi i Balsfjord i mars 2012. Da startet Kripos etterforskningen av Vålnes-saken.

– Det var godt å komme over på noe helt annet, få en annen sak å tenke på, og fordype seg i.

Han er lavmælt og ser lenge ut av sidevinduet.

Kjøreturen går et godt stykke videre mot Balsfjord, før tankene pensler inn på Vålnes-saken igjen.

Et spørsmål står klart for ham: Politiet lyktes ikke i jakten på den eller de som kan ha drept den 50 år gamle hundeoppdretteren. Fortsatt er saken uløst.

Finnes det perfekte drap som ikke kan løses?

Uhell som ikke er uhell

Mehammer vrir seg litt i setet. Det er uvant å skulle snakke om et perfekt drap, sett fra en drapspersons vinkel.

Motvillig bekrefter han at det finnes noen situasjoner hvor et eventuelt drap kan være bortimot umulig å bevise. Er to personer langt ute på havet eller på tur i høye fjell alene, kan det skje uhell som ikke er uhell.

Han har gode argumenter for at det likevel skal være vanskelig for en drapsperson med motiv å slippe unna. Det vil også som oftest alltid være noen andre som vet noe. Selv smarte drapspersoner kan gjøre små avslørende feil.

Både etterforskningsteknologi, avanserte medisinske undersøkelser og avhørsmetoder som brukes i dag, kan avsløre detaljer i forklaringer som ikke samsvarer med fakta.

En utfordring for en gjerningsperson vil også være alle digitale spor livene våre, og bevegelsene våre, setter igjen i ulike servere. Ny teknologi har også gjort politietterforskernes jobb enklere enn før.

Det koster også mentalt å skjule en så mørk hemmelighet, for en som faktisk har begått et drap.

Nils Arne Mehammer har ledet etterforskningsarbeidet for Kripos i 52 drapssaker. Bare i tre av sakene forlot han og etterforskningsteamet åstedet med uløst drap.

Den av de tre som fortsatt opptar ham mest, er Vålnes-saken.

Dødens puslespill

I hodet hans legges brikkene i Vålnes-saken opp igjen. Han ser på en moderne drapsetterforskning som et stort og avansert puslespilI.

I saken med den savnede Per Vålnes manglet han og etterforskningsteamet endelig fellende bevis. Etterforskningen holdt likevel til å sikte tre personer for drap og fengsle dem. De tre var den savnedes samboer, en mann samboeren flyttet sammen med etter at Vålnes forsvant og en venn av det nye paret.

Bevis og spor var imidlertid ikke gode nok til å kunne føre saken for retten.

Mehammer sover godt om natta selv om saken står som uløst. Men han tenker ofte på den.

Han mener politiet har vært så nær. Han tror ikke det er så mange brikker som skal på plass før alle kan få en forklaring på hva som har skjedd.

Så lenge man ikke har det totale bevisbildet, forstår Nils Arne Mehammer godt at det blir som det blir. Han synes det skal være en høy terskel.

NRK har vært i kontakt med alle de tre tidligere siktede i saken. Samboer og hennes nye mann vil ikke stille til intervju, men har gitt hver sin uttalelse som gjengis lenger ned i denne saken.

Den tredje siktede forteller at det å sitte i avhør som siktet var helt surrealistisk. Han kunne ikke skjønne hvorfor han skulle sitte der, fordi han ikke hadde gjort noe. Han sier han er uskyldig, og synes det var helt forferdelig å bli beskyldt for det verste som en mann kan bli beskyldt for.

Den erfarne etterforskeren er tydelig på at det er kjempeviktig at rettssystemet fungerer sånn, slik at man slipper justismord. Det har Norge hatt noen av opp gjennom årene, og han peker på at det er menneskeskjebner den veien også.

– Det er jo en gang sånn at det er bedre at noen skyldige går fri, enn at noen uskyldige blir dømt, sier Nils Arne Mehammer.

Han legger til at det er mange som er ofre i uløste saker. Både barn og pårørende, men også dem som har vært siktet, og hvor det ikke finnes bevis til å ta ut tiltale.

Han tror ikke politiet har gitt opp å løse saken.

Forsvant etter 50-årsfesten

Nils Arne Mehammer svinger av E8 og kjører inn på E6 sydover ved Nordkjosbotn i bunnen av Balsfjord.

Her treffer han politioverbetjent Katrine Grimnes, den lokale etterforskningslederen fra Vålnes-saken.

Over en kaffekopp inne på politistasjonen er de begge raskt inne i en gjennomgang av den gamle uløste saken.

Per Vålnes kom flyttende fra Hallingdal til Storsteinnes i Balsfjord i 2008 sammen med samboer og to barn. Han drev med oppdrett og salg av hunder, og levde ellers et forholdsvis tilbaketrukket liv. Til han forsvant sporløst.

Politiets etterforskning viser at Per i hovedsak bodde i et anneks, mens samboeren og barna bodde i huset på eiendommen. Han spiste noen måltider hos dem, men ellers var han mest med hundene eller i musikkstudioet i annekset.

Han tok ofte hundene og fotoapparatet med seg på lange turer i den ville naturen i Balsfjord-området, om han ikke var på hundeutstillinger eller fulgte opp folk som hadde kjøpt hunder av ham.

Per fylte 50 år lørdag 26. november 2011. Politiets etterforskning viser at hans samboer lot barna overnatte hos foreldrene denne kvelden, og inviterte Per til fest i hovedhuset. Til stede på festen var de to, og fire andre menn, alle invitert av samboeren.

Av de fire gjestene var det bare en som var bekjent av Per fra før. De andre var venner av samboeren. Politiet mener at en av disse skal ha hatt et forhold til Pers samboer, men politiets etterforskning har ikke avklart om Per kjente til dette eller ikke.

Andre, som var venner og bekjente av Per, sa til politiet i ettertid at de ikke hadde blitt invitert til denne festen.

Venner av Per har fortalt til politiet at han ikke tålte alkohol. Likevel vet politiet at han fikk alkohol på festen.

Politiet mener at det skal ha oppstått en krangel på festen mellom Per og noen av gjestene han ikke kjente. Den ene av dem skal ifølge politiet ha vært mannen som samboeren hadde innledet et forhold til.

Både Nils Arne Mehammer og Katrine Grimnes mener at det ikke finnes noen sikre observasjoner av Per Vålnes i live etter denne festen.

Politiets gjennomgang av data og telefoner viser at alle tegn på at Per er i live stanset 26. november.

Terje, var den siste utenfor festen som snakket med Per på telefon sent den lørdagskvelden. De hadde en avtale om å ringes dagen etterpå. Per ringte aldri. Per fulgte heller ikke opp avtaler knyttet til hundeoppdrettet etter festen.

Fem dager etter Pers 50-års dag, ringte samboeren til politiet i Balsfjord og meldte ham savnet.

Gikk drapsalarmen for sent?

Per Vålnes ble altså meldt savnet av sin samboer 1. desember 2011. Hun fortalte politiet at han hadde forlatt hjemmet sent på kvelden den 30. november i sin hvite varebil.

Bilen ble senere funnet forlatt i Lavangsdalen i Troms. Lokalt politi startet leteaksjon blant annet her, men det ble ikke slått alarm om mulig drap før over 3 måneder senere.

Da hadde lokalt politi fått ny informasjon om at Per Vålnes sin samboer før forsvinningen skulle ha bedt om hjelp til å bli kvitt Per. Da savnetsaken kunne være en drapssak, ble Kripos tilkalt.

Uten å ville kritisere lokal håndtering av saken i de første månedene, kommer Nils Arne Mehammer likevel med en bekymring.

– Jeg skulle ønske vi hadde vært der fra Kripos fra dag én. Men sånn var det ikke. Det var jo ifra starten håndtert som en savnetsak. Dermed gikk mange spor tapt, sier etterforskningslederen.

– Det er jo lang tid, 3 måneder er jo lang tid hvis du tenker at det er verdifull tid man kunne ha brukt på å innhente informasjon rettet mot en sånn alvorlig mistanke. Men politiet hadde ikke grunn til å anta at det hadde skjedd noe straffbart før det tidspunktet, forteller Katrine Grimnes, som var lokal etterforskningsleder i saken.

Hun lover at saken ikke kommer til å havne nederst i en skuff og bli glemt.

Tekniske spor forsvant

Lokalt politi startet en større leteaksjon i Lavangsdalen, men gjorde ingen store undersøkelser i hjemmet hans. Leteaksjonen startet en uke etter bursdagsfesten, og først over tre måneder senere ble saken endret til en mulig drapssak.

Nils Arne Mehammer forteller at Kripos gjorde tekniske undersøkelser av bilen til Per Vålnes og eiendommen paret bodde på. Men det skjedde først mange måneder etter forsvinningen.

Bilen hadde samboeren fått tilbake av lokalt politi samme uke som den ble funnet. Etterforskerne fra lensmannskontoret hadde ikke gjort noen ordentlige kriminaltekniske undersøkelser av den. Da den ble hentet inn av Kripos lang tid etterpå for å gjennomføre kriminaltekniske undersøkelser, var den for lengst vasket og ryddet.

I samarbeidet mellom Kripos og lokalt politi ble det gjennomført et omfattende og kostbart etterforskningsarbeid.

Dyrest ble det da politiet, etter tips fra en tidligere kriminell, beordret nystøpte gulv på Vollan gjestestue i Nordkjosbotn undersøkt med georadar. Under betongen så radaren noe som kunne være organiske spor, og som hadde en form tilsvarende en menneskekropp.

Gulvet ble gravd opp, men politiet fant ikke liket av Per Vålnes i massene.

Det ble søkt med dykkere og undervannsdroner i flere fjordområder i Balsfjord for ti år siden, uten noen funn.

I saken avdekket likevel Kripos og lokalt politi nok spor og indisier til at de mente de kunne sikte samboeren til Per Vålnes, hennes nye samboer og en venn av dem for drap. Siktelsen ble senere frafalt, og de er aldri tiltalt for noen kriminell handling i saken.

Per Vålnes har fortsatt ikke dukket opp. Pers tidligere samboer er nå gift med en av de tidligere siktede i saken.

De to erfarne etterforskerne er enige om at den gamle gåten om hva som egentlig skjedde med Per Vålnes, fortsatt kan løses. Men da må politiet finne noen flere brikker.

Nils Arne Mehammer tar farvel med sin tidligere partner. Han går tilbake til bilen for å kjøre inn til Storsteinnes, der Per Vålnes en gang bodde. Her finner han frem til Cafe Avec, stedet der han og teamet fra Kripos ofte spiste lunsj de månedene de jobbet her i 2012.

På vei hit snakker han med tre nye lokale kilder som han ikke har møtt før. Mennesker som hver for seg kan fortelle noen små, men interessante bruddstykker av informasjon rundt gåten.

Siste hjertesukk

Han setter seg ved et gammelt stambord, og nå kommer den pensjonerte etterforskningslederen fra Kripos med et hjertesukk:

– Jeg føler liksom at vi har vært såpass nærme, er nærme og særlig det der lille som vi mangler, det lille jeg føler at vi mangler. Som vi ikke klarer å få til.

Han beskriver det som lite tilfredsstillende å ikke ha funnet ut hva som har skjedd.

– Det er fullt mulig at folk kan sitte på informasjon som de ikke tror er viktig. Jeg vil jo si at de bør ta kontakt med politiet, og la politiet få lov å avgjøre hva som kan være viktig og ikke viktig. Og det skjer jo fra tid til annen at folk tenker: «Nei, dette er ikke så viktig. Dette vet de sikkert», og så blir det bare med den tanken, sier Nils Arne Mehammer.

Han setter fra seg kaffekoppen, griper bilnøkkelen og starter reisen hjem mot Larvik. Bilen bremser litt ned idet den gamle boligen til Per Vålnes passeres. Drapsetterforskeren vil ikke gi helt slipp på å finne det endelige svaret på gåten Vålnes.

– Jeg vil gjerne se den siste brikken bli lagt på plass i dette spillet, sier den tidligere etterforskningslederen i Kripos.

Har du tips i saken kan du ringe politiet på 02800

NRK har bedt Per Vålnes sin samboer og hennes nye mann svare på en rekke helt konkrete spørsmål som angår dem, og som reises i denne artikkelen og i tv-serien NRK nå sender. De har ikke ønsket å svare på noen spørsmål, og begrunner det slik:

Svar på NRKs intervjuforespørsel fra den tidligere samboeren til Per Vålnes:

Jeg opplever NRK sine spørsmål som spekulative og i stor grad farget av rykter og ondsinnet sladder. Etterforskningen har avdekket manglende konsistens i det dere forsøker å antyde gjennom deres spørsmål og jeg har intet ønske om å bidra til og gjenopplive uriktige anførsler og påstander ved å ta del i et intervju med NRK.

Svar på NRKs intervjuforespørsel fra hennes nye ektemann:

Både jeg og politiet er kjent med utallige rykter og påstander om hva jeg angivelig skal ha sagt og gjort. Etterforskningen har avdekket at disse påstandene ikke er annet enn desinformasjon og ubegrunnede påstander. Jeg har derfor ikke noe behov for å kommentere de påstander og spørsmål som fremkommer i serien.