1800 blir meldt savnet hvert år: – Kan være offer for drap

Se for deg at du har et familiemedlem eller en venn som er savnet. Du ringer politiet. Hvordan vil du at de skal reagere?

Om lag 1800 personer blir meldt savnet i Norge hvert år. Forsvinningssaker er blant de aller mest krevende og komplekse sakene politiet jobber med.

– Men det er en utrolig viktig jobb. Man blir pårørendes håp om å finne deres kjære. Vi ønsker å hjelpe så langt det går. Det er jo ikke en forsvunnet sykkel vi leter etter, men et kjært familiemedlem, venn eller kollega, sier Kenneth Berg.

Han er etterforskningsleder ved drapsavsnittet i Vest politidistrikt og har jobbet med savnetsaker i 16 år. Det var her han så et trekk ved norsk etterforskning som han ville ta et oppgjør med.

For når en savnetmelding kommer inn til politiet, er det ikke nødvendigvis automatikk i at et apparat settes i sving.

Personlighet spiller inn

Det kan være store personavhengige forskjeller på hvordan saken blir behandlet. Mye er basert på intuisjon. Det handler om hvilken kunnskap, motivasjon, interesser, fordommer og følelser den som sitter på vakt innehar.

Det kommer fram i en masteroppgave Berg har skrevet. Konklusjonen gjelder ikke nødvendigvis for alle, men gir en pekepinn på at politiet har en vei å gå.

Slike saker har ikke høy profil hos politiet, mener Berg, ofte fordi et overveldende flertall også raskt kommer til rette.

Men ikke alle. Per i dag står 1429 personer i savnetregisteret i Norge. Her registreres forsvunne personer som er antatt omkommet, men ikke funnet. Den første registreringen er fra 1948.

Kunne flere vært oppklart dersom måten vi mottok savnetmeldinger på, hadde vært bedre?

– I og med at de aller fleste savnede kommer til rette i god behold, så er det lett å hvile litt på det og avvente litt, i håp om at den savnede kommer tilbake, og at saken oppklarer seg selv relativt raskt, sier Berg.

– Men en savnet person kan være offer for et drap. Det er utfordrende å vite hvilke saker vi skal satse på og sikre nødvendige teknologiske og biologiske spor fra. Derfor må vi gå mer systematisk til verks fra start, mener Berg.

Vålnes-saken

Kenneth Berg er aktuell i dokumentarserien om Per Vålnes, som forsvant fra Balsfjord i Troms for ti år siden, 1. desember 2011. Vålnes er én av personene i savnetregisteret.

Her jobbet politiet ut fra teser om at Vålnes enten hadde forsvunnet frivillig, begått selvmord eller var utsatt for en ulykke.

Først tre måneder senere fikk politiet inn et tips som tydet på at det hadde skjedd et drap.

Da var elektroniske, biologiske og tekniske spor vanskelig å finne. Ingen er tiltalt eller dømt for forsvinningen, og Vålnes er fortsatt ikke funnet.

– Politiet har ingen problem med å være ydmyk i forhold til at vi kanskje burde ha satt inn et sterkere støt på et tidligere tidspunkt. På den annen side er det sånn at den informasjonen vi hadde på det tidspunktet – den var vag, sier lokal etterforskningsleder på saken, Katrine Grimnes.

Berg har aldri jobbet med denne saken og uttaler seg generelt. Men han trekker fram at det er viktig å ha et åpent utgangspunkt når en savnetsak kommer inn.

Og at man må unngå tunnelsyn og bekreftelsesfeller, der man forsøker å få bekreftet sin egen hypotese på hva som kan ha skjedd.

Vil etablere mottiltak

Bergs erfaring i forsvinningssaker er at håndteringen og prioriteringen er noe vilkårlig.

Politiet tar utgangspunkt i et 17 år gammelt rundskriv fra riksadvokaten når de skal etterforske savnetsaker. Der står det blant annet noe om ansvarsforhold, regelverk, etterforskning, bistand fra Kripos og ivaretagelse av pårørende.

Men det er stor variasjon i om og hvordan det faktisk brukes, ifølge masteroppgaven til Kenneth Berg.

Han mener rundskrivet er moden for oppdatering, og savner en mer skjematisk tilnærming i savnetsaker. Slik piloter har – før, under og etter flyvning.

– Vi er avhengig av å ha en metodikk å jobbe etter, for å få en mest mulig objektiv og metodisk tilnærming til oppgaven.

Berg mener Norge må se til England, hvor han selv har fått erfare et politi med åpen tilnærming til en forsvinningssak som viste seg å være et drap. Berg hospiterte hos flere drapsteam der i forbindelse med masteroppgaven.

De har et eget forskningssenter for savnetsaker, som har som mål å respondere korrekt ut fra omstendighetene. De har kommet lenger i arbeidet med å identifisere hypoteser, istedenfor å lukke seg til én tese. Videre blir instruksene de jobber etter, løpende oppdatert.

Bergs forslag til norsk politi handler om å etablere mottiltak til holdninger, stereotypi-tenkning og andre personavhengige avgjørelser.

Her er hans liste over det han mener ville styrket etterforskning av savnetsaker:

Nærpolitireformen har hjulpet

NRK har tatt kontakt med alle landets politidistrikt for å høre deres erfaringer.

Bare fire har svart: Vest, Nordland, Troms og Agder politidistrikt. De to sistnevnte mener innføringen av Felles straffesaksinntak, som kom med nærpolitireformen, har forbedret måten de jobber på i savnetsaker.

– Etterforskere har i dag også lett tilgang til rutinebeskrivelser. De sitter nå sammen i fagmiljø som gjør at man på en bedre måte enn før opparbeider seg erfaringslæring knyttet til slike saker, sier visepolitimester i Troms politidistrikt, Einar Sparbo Lysnes.

De fire politidistriktene mener selv at de generelt har gode rutiner for å etterforske forsvinninger.

Det er Kenneth Berg enig i. Ikke alt er mørkt, og det finnes gode rutiner og god praksis i politidistriktene i måter å jobbe med disse sakene på.

Men han mener dette bør systematiseres bedre.

Mangler dokumentasjon

Han får støtte fra Ivar Fahsing. Han er førsteamanuensis ved Politihøgskolen og tidligere drapsetterforsker i Kripos. Fahsing underviser selv etterforskningsemnet i studiet, der forsvinningssaker er en stor del.

Litt av utfordringen ligger i at det på Politihøgskolen ikke er egne spesialiserte utdanninger og kurs i savnetsaker, mener de. Det har man på miljøkriminalitet og økonomisk kriminalitet.

Og når det kommer inn såpass mange savnetsaker i løpet av et år, er det rom for å gjøre mer, mener han.

For ingen vet om den som blir meldt savnet, plutselig dukker opp igjen dagen etter eller blir borte for alltid. Derfor må man starte etterforskningen bredt – og raskt.

– Det er vanskelig å skille klinten fra hveten. Og samtidig har ikke politiet tid og faktisk mulighet til å etterforske absolutt alle meldinger som kommer. De gjør det de har rammer for, sier Fahsing.

Han mener politiet ofte gjør et grunnleggende godt arbeid, og sjekker ulike etterforskningsskritt bredt. Men det største problemet er som Berg er inne på – at det ikke dokumenteres og systematiseres godt nok.

– Da oppstår det tvil. De har ikke tydelige og konkrete tiltak som forhindrer dette, som at alt skal kunne dokumenteres, sier Fahsing.

Har forbedringspotensial

At det 17 år gamle rundskrivet er moden for oppdatering, er også de tre politidistriktene enige i. Selv om de selv mener det ikke er en forutsetning for kvalitativ god behandling av sakene.

Riksadvokaten har på sin side ingen planer om å oppdatere rundskrivet fra 2004.

– Det synes fortsatt dekkende for de vurderinger og arbeidsoppgaver som skal foretas, og som det er naturlig at riksadvokaten skal gi overordnede føringer om, sier statsadvokat Tone Aase.

Men når det kommer til kvaliteten på etterforskningen i savnetsaker, erkjenner statsadvokaten at det er forbedringspotensial i flere saker.

– Savnetsaker er en krevende sakstype, og utfordringen er å gjerne få utført relevante og tilstrekkelige etterforskningsskritt så raskt som mulig i de riktige sakene. Det er helt sentralt at politiet tar høyde for at det kan ligge straffbare forhold bak forsvinningen når en person meldes savnet, sier Aase.

Kunne vært lenger framme

Kenneth Berg mener det arbeidet politiet gjør i dag, er mye bedre enn for bare 2,5 år siden, da masteroppgaven hans var ferdig.

Han mener bare at det kan gjøres mer.

– Dersom riksadvokatens rundskriv om forsvinningssaker hadde blitt fulgt, og løpende oppdatert etter system slik som i England, så er min påstand at vi kanskje hadde vært et helt annet sted i dag med tanke på en mer systematisk og enhetlig – og kanskje også betryggende behandling av disse sakene i Norge i dag, sier Berg.

– Norsk politi er et av verdens beste politi. Det skal vi være stolt av, men det må ikke bli noe hvilepute for oss, og spesielt i forsvinningssaker ser vi at vi har en god del å gå på.

Fire gåter politiet ikke har fått svar på etter at Per Vålnes forsvant