Julegaven fra helvete

24. desember 1994. Det lukter surkål og ribbe i huset til familien Einan. Bordet er dekket med bryllupsserviset, som alltid på julaften. Bjørkeveden knitrer behagelig i ovnen, og stearinlysene gir en lun og trygg stemning i stua.

I sterk kontrast til stormen der ute.

Vinden hyler, sjøsprøyten slår inn fra fjæresteinene. Tung, våt snø driver sidelengs inn fra havet.

Terje Einan jobber i Forsvaret og har vakt hjemmefra. Midt under julemiddagen ringer telefonen.

– Du, et skip har slitt seg fra slepebåten og er på rek inn mot Sørøya. Det kommer til å gå på grunn, sier en mann fra sjøoperasjonssenteret til Sjøforsvaret i Bodø.

Det er det 211 meter lange krigsskipet «Murmansk» som har kollisjonskurs mot Sørvær i Finnmark.

Skipet er egentlig på vei til opphogging i India. Den ukrainske båten som har tauet «Murmansk» har måttet gi tapt for de ville naturkreftene, og har kappet av slepet i de 10–15 meter høye bølgene.

Ok, tenker Terje. Han får vite at skipet har kurs mot noen skjær et stykke utenfor bygda. Det er ikke folk om bord i skipet, og det er uansett ingenting noen kan gjøre med det uunngåelige forliset.

Men burde alarmklokkene likevel ha ringt hos norske myndigheter?

«Murmansk» var lenge et av Russlands største og farligste skip. Hva kunne skjule seg om bord?

Julemiddagen fortsetter. Multebløtkake og kaffe settes frem. Og så er det tid for å åpne gaver. Akkurat idet nissen skal gjøre sin entré, ringer telefonen på nytt.

Det førerløse skipet har endret kurs på grunn av stormen og strømforholdene og har gått på grunn i fjæresteinene utenfor Sørvær.

Utenfor stuevinduet til Terje.

– Nei, det kan ikke stemme?

Han legger hendene mot vindusglasset, lener seg inntil, og myser ut.

Et spøkelse i mørket

Men det er umulig å se noe annet enn sjøsprøyt og snøfiller i det uendelige mørketidsmørket.

Siden Terje jobber i Forsvaret, har han tilgang på en militær beltevogn med sterke lyskastere.

Han bestemmer seg for å sjekke om det faktisk stemmer, det sjøoperasjonssenteret forteller ham. Han trekker lua godt nedover ørene, kjører ned til moloen og lyser utover.

Fortsatt ser han ingenting, annet enn lysene fra Kystvakta og den ukrainske båten som hadde hatt «Murmansk» på slep, langt ute i havgapet.

Men innimellom vindens uling hører han noen underlige, ekle skrapelyder.

Han går inn igjen og ringer den nærmeste naboen for å fortelle hva han har holdt på med der ute. Det er jo ikke normalt å farte nede på moloen med militærvogner på selveste julekvelden.

En grotesk nykommer

I løpet av natta stilner stormen. Det er kaldt og fint. Værgudene byr på krystallklar utsikt ut mot havet.

Når folk i Sørvær våkner første juledag, tasser ut i stuene sine i pysjamas og tøfler, får de sjokk av synet som møter dem.

For der, like utenfor fjæresteinene, ligger et svært slagskip fra den kalde krigen med seks svære kanonløp pekende innover mot dem.

Det er et uhyggelig syn.

Men et syn de skal bli godt vant til.

Mange av de om lag 200 innbyggerne i Sørvær går ned til moloen for å se nærmere på bygdas nye og ubudne gjest.

Skipet ser «ship-shape» og strøkent ut, syns Terje. Det er gråmalt, og det er relativt lite rust på det, etter det han kan se.

Men det lukter olje, og vrakdeler kommer rekende mot land.

Kan det komme mer olje enn den som alt har lekket ut? Er det noe farlig om bord?

Spørsmålene er mange.

«Min båt er lastet med»

I romjula kommer Sivilforsvaret til Sørvær med becquerelmålere, som måler radioaktivitet.

Stemningen er uhyggelig. Det ser ut som om alle åpninger på skipet er sveiset igjen. Folk begynner å spekulere i hva som kan være i båten.

Ryktene på bygda går ut på at russerne ved tidligere salg av gamle båter har fylt dem med farlig avfall de ønsket å bli kvitt. Ryktene blir aldri bekreftet.

De blir ikke avkreftet heller.

Hadde det vært radioaktive lekkasjer fra krigsskipet, var det vel ganske respektløst av norske myndigheter å ikke sende noen for å sjekke det, med en eneste gang?

– Langt unna Løvebakken

Et selskap i De forente arabiske emirater meldte seg etter hvert som kjøperen av «Murmansk». De ville fortsatt gjerne ha stålet, slik at kjøpet av båten bokstavelig talt ikke skulle falle i fisk.

Sommeren etter forliset prøver et bergingsselskap derfor å få fraktet vraket til en trygg havn. Det er mye vanskeligere enn antatt.

Båten er for ødelagt, og etter hvert ser de kun én mulig løsning: De kan slepe den ut på dypere vann og slippe den ned på bunnen der. Så vil den i det minste ikke ligge midt i fleisen på innbyggerne i Sørvær.

For å gjøre det, ber selskapet om penger fra den norske staten. Daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen vil imidlertid ikke åpne pengesekken. Han mener det er greit å la «Murmansk» stå der den står, fordi den kun er et estetisk forurensingsproblem.

Terje og de andre i bygda kjenner på en følelse av avmakt. De blir ikke tatt på alvor.

«Hadde den ligget i Oslofjorden, hadde den sikkert vært fjernet med en gang», tenker Terje.

«Men her er det ikke så farlig. Ute av syne, ute av sinn», tenker han.

Selskapet som ville fjerne «Murmansk», pakker sammen og drar.

Husker du det med at folk i bygda skulle bli vant til synet av Murmansk?

Nå skulle nemlig skipsvraket bli liggende, som en rustende skraphaug i det ellers så uberørte landskapet ytterst mot havgapet i nord.

I all overskuelig fremtid.

Fryktløs ungdom

«Murmansk» snur på mange måter livet i den lille bygda på hodet.

Samtidig som spøkelsesskipet har en truende tilstedeværelse, er det også spennende og forlokkende.

I alle fall for turistene, som strømmer til for å se på vraket. Og for ungdommene i bygda, som har fått et nytt tilholdssted, fritt for innsyn fra foreldrene.

Det er nemlig fullt mulig å spankulere rundt på dekk, og å gå på oppdagelsesferd og skattejakt i både styrehus og kahytter, etter at skipet ble rettet opp under bergingsforsøket.

Terje Einan sin svoger, Frode Sandvik, er 21 år sommeren 1995. Når det er fjære sjø, drar han og vennene ut til «Murmansk» i småbåter.

De har med seg kulegrill, grillmat og øl. Og søte svenske jenter, som har sommerjobb på fiskebruket i bygda.

Sommer på kysten av Finnmark kan ofte være en kjølig affære. Men når høytrykkene kommer fra Russland og sola skinner 24 timer i døgnet, da er det nesten ingenting som slår en sommerdag i nord.

Frode og de andre ungdommene stuper fra dekk og bader i havnebassenget, før de fester natten gjennom på det ennå godt bevarte teakdekket på «Murmansk».

De er ikke redde for hva som kunne skjule seg av farlig avfall på båten.

– Nei, vi eide ikke frykt, sier Frode i dag, 24 år senere.

Men burde de holdt seg unna?

30 farlige skipsvrak

Statens forurensningstilsyn (SFT), som har ansvar for akutt forurensing langs norskekysten, gjør undersøkelser i og rundt «Murmansk» i løpet av nittitallet.

De vurderer båten til først og fremst å være et søppelproblem, ikke et forurensingsproblem. Det blir nemlig ikke funnet noen alarmerende verdier av noen miljøfarlige stoffer i eller på skipet.

Likevel blir båten av Kystverket listet opp i en rapport over 30 farlige skipsvrak langs norskekysten i 2006.

I rapporten blir det anbefalt nye undersøkelser av skipsvraket, for andre stoffer enn olje.

Men ingenting blir gjort før i 2008, 14 år etter at «Murmansk» gikk på grunn.

Men da går til gjengjeld alarmen.

Troverdighetsproblem

1. august 2008 skriver Aftenposten om en kasse med apparater og utstyr fra vraket som hadde dukket opp hos et avfallsselskap i Bærum.

Utstyret var hentet ut av Bellona, som undersøkte mulighetene for gjenvinning.

En metallboks gjorde utslag på Bærum-selskapets utstyr. Mannskap fra Statens strålevern rykket ut og undersøkte boksen.

Inne i boksen satt en radioaktiv kilde.

Funnet ble meldt i en rapport fra Kriseutvalget for atomberedskap, og det var denne rapporten Aftenposten hadde skrevet om.

På Sørøya stusser folk over disse nye opplysningene. Hvorfor har ikke dette blitt oppdaget tidligere?

– Det kan være at man hadde fokus på større ting den gang, som våpen og avfall, sa seksjonssjef Ola Reistad ved Statens strålevern til Aftenposten.

Seksjonssjefen mente det var helt opplagt at det kunne være mer radioaktivt stoff i vraket.

Dermed får myndighetene et troverdighetsproblem blant befolkningen i Finnmark. De har jo helt frem til nå sagt at «Murmansk» ikke er farlig, at det kun er forsøplingsproblem.

Samtidig begynte folk i den lille kystbygda å bli syke. Alvorlig syke.

– Har vi blitt holdt for narr?

I Sørvær vokser frustrasjonen. Enkelte er eitrende forbanna. De har ikke blitt sett, de har ikke blitt hørt, de føler seg ikke tatt på alvor av norske myndigheter.

Noen er redde.

Mange i bygda har nemlig hatt kreft etter at «Murmansk» ble bygdas nærmeste nabo. De frykter nå at det er en sammenheng mellom utslipp fra krigsskipet og de mange krefttilfellene. Det forteller de til både NRK og TV 2, VG, Aftenposten og Dagbladet.

Endelig lytter myndighetene.

Kreftregisteret kommer til Sørvær for å gjøre en vurdering av hvorvidt antall krefttilfeller i Hasvik kommune og stedet Sørvær i Finnmark har en sammenheng med det faktum at krysseren «Murmansk» ligger havarert ved kysten.

I de 11 årene etter at «Murmansk» gikk på grunn ble det registrert 13 krefttilfeller i Sørvær, mot 8 i de 11 årene før 1994.

En nedgang i antall innbyggere, gjør at det sett i forhold til folketallet er en fordobling i antall krefttilfeller.

– Stol på meg!

Kravet om å fjerne «Murmansk» vokser i styrke og intensitet. Plutselig er alle riksmediene fysisk på plass i bitte lille Sørvær.

Folk roper på fiskeri- og kystminister Helga Pedersen (Ap), som jo er finnmarking, og spør hvorfor hun ikke har gjort noe med vraket før.

Noen hevder at myndighetene må ha visst at det var farlige stoffer om bord i skipet.

Det benekter imidlertid både Kystverket og minister Helga Pedersen.

Nøyaktig to uker etter at radioaktivitet-alarmen gikk, arrangeres det et folkemøte i Sørvær.

Stemningen er spent. Veggene i samfunnshuset er i lyst trepanel, og folk har satt seg på alle tilgjengelige røde plaststoler i rommet. Det drypper små dråper kaffe ned på gulvet fra en av kannene som er satt frem.

Når Helga skal begynne og snakke er det nesten så stille at disse dryppene kan høres.

Dagen før har nemlig NRK meldt at Helga har sagt at vraket skal fjernes. Stemmer det?

I tillegg til Helga Pedersen er representanter fra Helsedirektoratet, Statens strålevern, Kreftregisteret og Kystverket på plass for å svare på spørsmålene fra folket i salen.

Og det er mange som reiser seg og stiller spørsmål. Når skal båten fjernes? Lover du at den skal fjernes? Kan du bekrefte det?

Helga Pedersen bekrefter:

– Dere kan stole på meg, «Murmansk» skal fjernes!

Folk smiler forsiktig til hverandre. Terje er blant dem. Han og de andre innbyggerne er fornøyde med svarene.

En kvinne reiser seg og takker Pedersen for at hun har fått fortgang i saken, og forteller med tårer i øynene at hun har mistet tre naboer i kreft.

– Uavhengig av om det har noe med «Murmansk» å gjøre, er det nå en stor lettelse å vite at vraket nå blir fjernet, sier hun.

Så fornøyde er innbyggerne at Helga Pedersen blir utnevnt til æresborger av Sørøya av ordfører Eva Husby (Ap).

Skipsvraket skal altså fjernes for enhver pris. Dersom det er mulig.

Prestisjeprosjekt

Dermed ble det som inntil da var norgeshistoriens dyreste vrakfjerningsoperasjon, startet opp.

Selskapet AF Decom vant anbudet. Prislappen: 328 millioner kroner.

Det skulle bli en komplisert operasjon. Og tidkrevende.

Området var værhardt og utsatt for naturkrefter. For å klare å utføre jobben skulle det etableres moloer og en tilnærmet tørrdokk rundt vraket. Deretter skulle vannet pumpes ut og vraket tørrlegges.

Det var lettere sagt enn gjort. Flere ganger var det lekkasjer inn i det tørrlagte havnebassenget, som gjorde at AF Decom måtte bruke mye tid og ressurser på å finne hullene og tette igjen.

Nesten to år etter planen var vraket endelig fjernet.

Siden kontrakten hadde en fast pris, måtte selskapet selv betale ekstrakostnader. Hva den endelige prislappen ble, ønsker AF Decom i dag ikke å fortelle, og begrunner det med at de er et børsnotert selskap.

Men at hele prosjektet etter hvert gikk over i ren prestisje, er det liten tvil om.

AF Decom mottok i november 2012 hedersprisen under «The World Demolition Awards» i Amsterdam for fjerningen av krysseren.

For folk i Sørvær var likevel den største premien fri sikt ut mot storhavet etter 16 år med «Murmansk» som følgesvenn. Eller fiende.

Hylekor?

Tvilen og frykten som tidvis hadde overskygget alt annet i bygda, kunne lette.

Men da vrakdelene var plukket fra hverandre, sortert og analysert, ble det klart at det ikke hadde vært rare mengder med radioaktivitet i skipet.

Selvlysende maling på diverse brytere og skilt var den største kilden til strålingen.

Litt maling! På noen lysbrytere!

Den største av de radioaktive kildene på «Murmansk» tilsvarte ikke mer enn strålingen du får i deg på en middels lang flytur.

Også Kreftregisteret kom også med en annen konklusjon enn den hele Norge hadde forventet og fryktet da atomalarmen gikk i 2008.

Registeret konkluderte nemlig med at det ikke var noe grunnlag for å anta at det var unormalt mange krefttilfeller i kommunen.

Hadde Norge brukt 328 millioner kroner på å fjerne det russiske spøkelset fra den kalde krigen fordi mediene slo opp saken så stort, midt i agurktida sommeren 2008, og dermed skapte et hylekor?

Var fjerningen av vraket helt unødvendig og bortkastet?

Evig verkebyll

– Nei, er det klare svaret fra prosjektleder i Kystverket, Hans Petter Mortensholm.

Han trekker frem at da «Murmansk» ble fjernet, ble det funnet forurensede masser under skipet som man ikke hadde klart å avdekke tidligere.

Saken skapte også et økt fokus på overvåkning og beredskap til sjøs, og man fikk på plass en langt bedre slepeberedskap langs norskekysten.

Helga Pedersen mener også at det var riktig å fjerne vraket. Uansett.

Hun tror at om «Murmansk» hadde blitt liggende, så ville det ha fortsatt å være en verkebyll for folk på Sørøya. De ville aldri slått seg til ro så lenge vraket lå der. Spekulasjonene ville ha fortsatt, selv om myndighetene sa at vraket ikke var helsefarlig.

– Det så jo heller ikke pent ut. Det var ikke noe fint «velkommen til Sørvær».

I ettertid er det lett å se, mener Pedersen, at det ville vært billigere og enklere å fjerne vraket med en gang.

– Hadde båten rekt på land i dag, så ville man ha fjernet den ganske umiddelbart.

Og hadde vraket hadde havnet i fjæresteinene et eller annet sted i Oslofjorden, i stedet for utenfor en bitte liten finnmarksbygd, tror hun det ville blitt fjernet umiddelbart – i 1994.

– Jeg er helt sikker på at den geografiske dimensjonen var en del av dette.

Julefred

Det er pyntet til jul hos Terje og kona Rigmor. Strikkepinnene hennes går nesten varme, de klirrer, hun må bli ferdig med minst en Liverpool-lue til. Terje humrer av at han har måttet være hode-modell, da han på ingen måte vil bli sett med lue med noe annet enn Tottenham på.

Snart kommer barn og barnebarn på juleferie, og de har gjort om spisebordet til en gaveinnpakkingsstasjon.

Det er gått 25 år siden jula med julegaven fra helvete.

Terje nikker ut mot storhavet. Nå kan han se fiskebåtene seile utover, og sakte bli til små prikker mot horisonten gjennom stuevinduet sitt. Ingen skrapjernshaug som forstyrrer i forgrunnen.

Han ler litt, og erkjenner at det var mange fordeler for det lille samfunnet de årene Murmansk lå der. Den ga økt turisme, og i årene AF Decom holdt på, var innbyggertallet nær fordoblet. Det ga klingende mynt i kassa på nærbutikken.

Med «Murmansk» forsvant også en del liv og røre i bygda.

– Men det er helt greit. Det er godt å kunne nyte stillheten også. I trygghet, sier Terje.

Terjes svoger, Frode Sandvik, som var mye ute på vraket de to første somrene «Murmansk» lå der, flyttet fra Sørvær som 22-åring.

Frode var ikke en av de 13 innbyggerne som hadde, eller hadde hatt, kreft i 2008, da atomalarmen gikk.

Men i 2013 fikk han påvist svulst i hjernen.

– Vet du, jeg har aldri tenkt på at det kunne hatt noe med «Murmansk» å gjøre. Det er jeg rimelig sikker på at det ikke har.

Kreftsvulsten ble fjernet, og han er nå helt frisk. Og han gleder seg til jul.

Den skal han feire på juleferie i Sørvær.