Vi må snakke om 22. juli

Da Norge høsten 2011 prøvde å fatte hvordan en ung, norsk, hvit mann kunne ende som massemorder og ytterliggående terrorist, strevde de som nå går på ungdomsskolen og videregående med å ta på seg vottene selv. De hoppet paradis i skolegården, mens Anders Behring Breivik dominerte den offentlige samtalen.

Hva vet de om 22. juli? Og hvor henter de kunnskapen sin?

Tabu

– Dersom skolene ikke forteller alle historiene om Norge, vil andre krefter stå klare til å ta den jobben, advarer norsklærer Vibeke Sæther.

Høsten 2020 stilte hun følgende spørsmål til sine 90 elever:

«Hva har dere hatt om 22. juli i undervisningen, før mine timer?»

Av hennes 90 elever ved Thora Storm videregående skole i Trondheim svarte kun to at de hadde hatt litt om 22. juli på ungdomsskolen. Ingenting på videregående.

Svarene Sæther fikk bekrefter forskning, som viser at 22. juli har vært en så liten del av undervisningen at enkelte ser på temaet som tabu. (T. Anker & M. von der Lippe, 2015).

Mørk historiefortelling

I oktober 2020 holdt Vibeke Sæther foredrag for lærere på Utøya, som oppspark til Fritt ord-konkurransen 2020/2021.

Sæther mener at skolen ikke må vike unna det mørke tankegodset.

– Vi har fått mange tekster om 22. juli, som prøver å forstå og trøste. Som viser avmakt, sorg og sinne. Som vil informere, endre og forebygge, sier hun.

– Men parallelt skjer en annen og langt mørkere tekstproduksjon. Der hat og ekstremistiske holdninger har gode kår.

Hatretorikken

I Vibeke Sæthers norsktimer analyserer elevene kommentarfeltene i ytterkantene av den politiske aksen. På begge sider, der frontene er hardest. Slik lærer hun elevene å gjenkjenne hatretorikk.

– Kommentarfeltene vil de møte, uansett, sier Sæther.

– Da er det bedre at de møter dem i et samtalefellesskap, og samtidig øver seg på kritisk tenkning.

Skolen skal ikke være nøytral

– Den norske skolen er ikke verdinøytral grunn, sier norsklæreren.

– Og det skal den heller ikke være.

– Skolen skal blant annet fremme oppslutning om demokratiske verdier og demokratiet som styreform. 22. juli som inngang er en gyllen mulighet til å gjøre nettopp det. Men erfaringen viser at lærerne vegrer seg, sier Vibeke Sæther.

Hvorfor det?

– I starten var det kanskje fordi lærerne ville skåne elevene sine. Det var så nært. Man visste ikke alltid hvem som var personlig berørt, eller hvem som av andre grunner kunne oppleve det som ekstra smertefullt. Tiden gikk. Lærerne var usikre på hvordan de skulle undervise i temaet. Føringer fra den enkelte skole uteble.

– Og så ble det bare sånn, sier Sæther.

Den forjettete dybdelæringen

Nå er det fem år siden hun la om kursen, etter følgende sørgelige erkjennelse:

– Elevene mine opplevde ikke norskfaget som relevant. Epokene, som de uansett må igjennom, gav dem ikke lyst til virkelig å utforske tekstene. De koblet seg ikke på med følelsene sine, forteller hun.

– Jeg måtte gjøre noe nytt.

Farbar vei gikk gjennom vårt nasjonale traume.

– Det finnes et vell av tekster vi kan bruke, med 22. juli som klangbunn. Også mange eldre tekster.

Sæther ramser fra toppen:

– Du må ikke sove av Arnulf Øverland. Til ungdommen av Nordahl Grieg. «Tung tids tale» av Halldis Moren Vesaas. "Grundloven for den moralske Verdensorden".

Den sistnevnte er Henrik Wergelands appell til Stortinget i 1842 om å fjerne paragraf 2 - den såkalte jødeparagrafen - fra grunnloven.

– 22. juli aktiverte elevene på en ny måte, sier Sæther fornøyd.

– Det åpnet for tverrfaglighet, og...

Den engasjerte norsklæreren smiler litt når hun bruker et av hedersordene i læreplanen:

– ...den forgjettede dybdelæringen.

– Men det er ikke farefritt, advarer Sæther.

Tror de vet mer enn de gjør

Risikoen ved å dra 22. juli inn i klasserommet skal vi komme tilbake til, men først:

– Jeg forbereder alltid elevene på at vi skal snakke om 22. juli. Erfaring viser at det er veldig forskjellig hvor mye de vet. Mange tror også de vet mer enn de faktisk gjør.

Derfor starter arbeidsperioden med at elevene stiller seg følgende spørsmål: Hva betyr 22. juli for meg? Hva kan jeg om 22. juli fra før? Hva ønsker jeg å vite mer om?

Det fører frem til ulike tekster, som for eksempel: «Rettsnotater uke 10», av Kristopher Schau. Første kapittel i Åsne Seierstads bok «En av oss». Roy Jacobsens essay «Stillheten». Biografier fra folk med førstehåndserfaringer fra angrepet.

Sterke, åpne kilder

Etter terroren fra NRK Radiodok ble laget til femårsmarkeringen for angrepet. Det er en serie i to deler, som elevene kan høre som podkast.

Vibeke Sæther bruker TV-serien fra NRK om 22. juli i undervisningen. Om ikke hele, så episode 3: «Det er noen som skyter».

– I norskfaget, hvor de lærer om drama som sjanger, kan elevene også ha nytte av å diskutere valgene serieskaperne tok, når de lagde serien, sier Sæther.

– Men obs, obs! Vær forberedt på heftige følelser i klasserommet. Dette er sterke saker, advarer norsklæreren.

Gode intensjoner

Den første norske statlige handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme ble lansert syv måneder før hendelsene 22. juli 2011. Den bød på 30 tiltakspunkter. Det ene, punkt 9, lover utvikling av digitale læringsressurser om temaet, myntet på ungdomsskolen og videregående.

I statusrapporten fra 2018 om hvilke tiltak som er kommet på plass, står det at nettstedet dembra.no kom i drift sommeren 2016. Tiltaket anses dermed som gjennomført. Som det står: «Det vil ikke foretas ytterligere rapporteringer».

Dessverre er det ikke alle lærere som kjenner til denne læringsressursen. For øyeblikket er det heller ikke mulig å opprette bruker inne i nettstedet, for å få tilgang til konkrete opplegg.

Men om det hadde fungert, og om det hadde vært bedre kjent blant lærerne - dekker det lærernes behov?

Fæl virkelighet

Tall fra virkeligheten forteller dette: Siden 2011 har rundt 100 personer reist fra Norge for å slutte seg til den ekstremistiske terrororganisasjonen IS.

I februar 2019 ble en kvinne fra Bergen dømt for hatytringer i Høyesterett. Hun hadde benyttet nedsettende karakteristikker av en samfunnsdebattant med minoritetsbakgrunn.

Syv måneder senere skjøt 22-åringen Philip Manshaus sin kinesisk-fødte søster, før han forsøkte å begå terrordåd i Al-Noor Islamic Centre på Skui i Bærum.

Sist, men ikke minst: 16. oktober i fjor fikk den franske læreren Samuel Paty hodet skåret av, etter at han brukte tegninger av Muhammed i forbindelse med undervisning om ytringsfrihet.

Ikke farefritt

Ekstremisme og radikalisering er altså fortsatt en trussel. Læreren, som skal legge til rette for diskusjon om disse brennbare temaene, løper en risiko.

Står en alene i det arbeidet, er det kanskje lett å nøle litt.

Vibeke Sæther har også opplevd ubehagelige episoder i forbindelse med undervisningen om 22. juli.

Hun forteller at det kom som et sjokk.

I en skoletime uttrykte en av hennes elever støtte til tankegodset bak angrepene 22. juli, og forståelse for hvorfor det skjedde.

– Der og da stivnet jeg til. Jeg taklet det ikke bra i det hele tatt, forteller hun.

– Men vi hadde en en-til-en-samtale etterpå, hvor eleven tok avstand fra det å bruke vold. Jeg tror den samtalen var bra, i hvert fall, sier Sæther.

Elefanten i rommet

Nå er hun bedre forberedt. Om ikke lenge skal elevene hennes på første videregående trinn i gang med 22. juli-opplegget.

Det store spørsmålet er om hun også vil vise tegninger av Muhammed, i forbindelse med undervisningen om ytringsfrihet.

– Prinsipielt sett ja, dersom det er relevant for undervisningen. Om jeg kommer til å gjøre det i min klasse, vet jeg ikke ennå, svarer Sæther.

Hun utdyper:

– I timene mine øver elevene på samtale og saklig argumentasjon. Da må jeg sørge for at en slik samtale er mulig.

Og føyer til:

– Å være lærer er en øvelse i balansekunst: Vi må tørre å snakke om det som er sårt, opprørende og provoserende, men vi må også ta vare på elevene våre.

Fra marsjordre til metode

I diskusjonen om fagfornyelsen var det kritiske røster til at 22. juli skulle inn som enkelthendelse i historie- og samfunnsfaget i den nye læreplanen.

Norskfaget ble ikke nevnt.

For norsklærer Vibeke Sæther var det selvfølgelig å ta 22. juli inn i håndboken hun har skrevet sammen med kollega Anita Melvold: «Temainnganger til norskfaget – ei verktøykasse for klasserommet».

I kapittelet «Ekstremisme, terrorisme og menneskeverd» har 22. juli sin naturlige plass. Temaet berøres også i det som heter «Godt og ondt».

Vibeke Sæthers foredrag for lærere på Utøya, som er basert på en artikkel hun skrev for Fritt ord, kan du se her: