Kun én av søsknene kom hjem fra Utøya – fremdeles får politimannen som fant dem julekort av familien

Fredag 22. juli 2011 ligger Hanne Linaker gjemt i et tornekratt i enden av teltleiren på Utøya. Politimannen Geir Oustorp går etter lyden han hører fra skogholtet. Der finner han ei jente med lyst bølgete hår og blå øyne. Han spør:

– Kan jeg gjøre noe for deg?

Så tar han av seg hjelmen og noe av politiutstyret for at hun skal ha et trygt ansikt å se på.

Geir og kollegaene har gått rundt på øya for å lete etter flere mulige gjerningspersoner. På veien tar de med seg ungdommene de finner. Etterhvert utgjør de et langt tog.

Hanne er en av dem. Hun har ligget i skjul i krattet i flere timer.

Broren ble drept

På det tidspunktet vet hun ikke at broren hennes, Gunnar Linaker, ligger skutt på bakken kun femten meter fra henne.

Tidligere på dagen har Gunnar stått i mål for Troms-laget i fotballturneringa. Hanne har heia fra sidelinja. Utøya har vært sånn Utøya skal være. Det spiller ingen rolle at det regner og er gjørmete.

Stemninga er god – og den blir bare bedre da Troms sikrer finaleplassen i fotballturneringa. Gunnar har lagt ned innsats og trent på Alfheim stadion i Tromsø før avreise. De får imidlertid aldri gjennomført finalen.

Hanne er på vei fra teltleiren til kafébygget for å lade telefonen sin da hun hører de første skuddene.

– Men jeg ser folk komme springende mot meg. De roper at jeg må springe tilbake til leiren. Jeg sprang tilbake og ble stående sammen med Gunnar, forteller Hanne som i dag er 27 år.

De ser terroristen skyte ei jente. Gunnar, som var fylkessekretær for AUF i Troms, slipper taket han har rundt lillesøstera si.

Han roper til de rundt seg: «Spring! Alle må springe.»

Så Hanne springer, men hun sklir i gjørma og ramler. Istedenfor å følge de andre til kjærlighetsstien, løper hun ut i skogen der hun igjen snubler og havner nedi et lite søkk i terrenget.

– Jeg tenkte: Her blir jeg. Jeg har ikke noe annet sted å gjøre av meg. Jeg trakk hetta over det blonde håret mitt og skrudde telefonen på lydløst.

– Nå blir jeg redda

Sånn havner hun i tornekrattet hvor hun tre timer senere blir møtt av politimannen Geir. Han kommer til å bety mye for henne.

– Jeg fikk en sterk følelse av at jeg nå blir redda av det mennesket som står over meg. Det var en voldsom opplevelse, forteller Hanne ti år senere.

Når Hanne ligger i krattet får hun låne Geir sin telefon. Først prøver hun å ringe broren, så foreldrene, men ingen svarer.

Så blir Hanne ført til kjærlighetsstien og bedt om å vente sammen med noen andre ungdommer, før de skal fraktes i båt over til fastlandet.

– Jeg overhørte politiet snakke om hvorvidt de skulle ta oss jentene først, eller den hardt skadde mannen, forteller Hanne.

Politigruppa som Geir tilhører finner nemlig også Gunnar på teltplassen. Han blir frakta på en båre laget av en presenning.

– De bærer Gunnar ned skrenten foran meg. Jeg ser den store dragetatoveringen han hadde på foten og skjønner at det er han, forteller Hanne.

Var i kontakt med hele familien

Gunnar blir frakta til Ullevål og Hanne blir frakta til Sundvolden hotell. Senere på kvelden ringer Geir sin telefon.

Faren til Hanne og Gunnar, Roald Linaker, presenterer seg selv. Det samme gjør Geir, så spør Roald om det er han som er den gamle håndballspilleren- og treneren.

– Ja, svarer jeg. Det er meg. Og det er ikke som vi kjenner hverandre, men det ble en litt annen samtale, sier Geir.

Roald spør så om Geir er på Utøya. Han svarer ja og kobler at dette er faren til Hanne. Geir forteller at hun er frakta av øya, så spør Roald om sønnen Gunnar.

– Men jeg visste jo ikke at den hardt skadde gutten som vi frakta i båten var broren til Hanne og sønnen til Roald, forteller Geir.

Foreldrene tar det første flyet lørdag morgen. Hanne har ringt og sagt at hun er i live og at hun har sett Gunnar bli frakta av øya.

De ringer direkte til Ullevål sykehus etter de har landet. En hardt skadd pasient svarer til beskrivelsen deres av Gunnar.

– Da vi kom dit fikk vi beskjed om at han kom til å dø av skadene. Det var ikke noe håp om at han kom til å klare seg. Da møtte jeg også mamma og pappa for første gang. Det var et veldig sterkt øyeblikk, sier Hanne.

Gunnar Linaker fra Bardu døde på Ullevål sykehus 23. juli. Han ble kun 23 år gammel.

10 krevende år etter terroren

I dag er Hanne 27 år og jobber som jurist i forbrukertilsynet. Gunnar ville vært 33 år.

Det har vært ti krevende år, forteller Hanne.

– Mye energi har gått til å stable livet på beina og finne en sti videre. Det byr fortsatt på utfordringer, men livet har blitt godt og jeg har det etter forholdene bra, sier Hanne.

– De siste ti åra har vært beintøffe, og det kommer til å være beintøft fremover. Men det er gøy å se at man klarer seg. Det sier vel litt om Hannes karakter og personlighet – å aldri gi seg, sier Geir.

Hvert år rundt datoen 22. juli kjenner Hanne at livet blir ekstra krevende. Særlig i år med et økt fokus på terrorangrepet, har hun merka dette.

– Men det er helt rett å sette veldig mye fokus på det, selv om det er ei krevende tid. Vi kommer oss gjennom det, for vi står jo ikke alene, sier hun.

Sender julekort hvert år

For familien har det hjulpet å holde kontakt med politimannen som fant de to søsknene på Utøya.

– Det har vært viktig for oss å snakke med dem som fant både Gunnar og meg. De har kunnet gi oss noen svar på spørsmål vi har hatt, og utgjør en viktig del av min og Gunnars historie. Selv om opplevelsen er ulik, er det noen like holdepunkter, sier Hanne.

Hvert år sender de julekort til Geirs familie, og familien Linaker får ett tilbake.

– Det varmer jo når man hører at man har utgjort en forskjell og gjort en fin jobb i en kritisk hendelse, sier Geir og legger til:

– Jeg er glad for at jeg fikk være med å bidra den 22. juli. Det er et stort sår som ikke har grodd enda, ikke i det hele tatt.

• Les også: Vi glemmer aldri