Flere bønder gjør som Siri (35): – Får ikke det gode bondeliv om du går konkurs

– Du driver ikke jordbruk i dag for å tjene penger. Du gjør det fordi du liker det. Det er jevnt over dårlig økonomi i jordbruket.

– Om vi skulle fortsatt å drive ved å sende dyrene til slakteri og fått betalt for det, så hadde ikke denne gården eksistert.

Det sier Siri Folven Bull på Bull gård i Karlsøy kommune i Troms.

Hun setter seg i fôrmateren, og sørger for at rundt hundre kyr av rasen Aberdeen angus får et av dagens måltid.

Så setter hun seg ned og godsnakker med dyra hun har driftsansvaret for.

Det var i 2013 at to brødre, Siris ektemann Birger Bull og svigerbror Kay Morten Bendiksen Bull, bestemte seg for å ta hånd om hele produksjonslinja for hvert sitt bruk.

Siden har naboene på storfegården Bull og geitegården Vang bygd eget slakteri og startet med matproduksjon, nettbutikk og kafé i grenda Grunnfjord.

Siri er tydelig på at hun og familien lever drømmen.

– Får ikke det gode bondeliv om du går konkurs. Jeg kan ikke se for meg å jobbe med noe annet enn dyr, mat og naturen. At vi har fått til alt dette, og at vi har så mange støttespillere som har trua på all den galskapen vi finner på, er helt fantastisk, sier hun.

• Samarbeidet med flere gårder gjør at bøndene kan ta ferie, og dra til Syden med barna.
• Nord-Norge er helt avhengig av matleveranser fra sør. Flere krever nå at det bygges lagre i nord.

Ukentlig besøk av turister

I gårdsbutikken er det godt med folk innom på en helt vanlig torsdag.

Flere av bygdefolket har tatt turen innom for å drikke kaffe og spise et kakestykke.

– Kaka var helt nydelig, sier Raymond Mathisen.

Han er også gårdbruker i samme grend.

Paret Morgane og Emmanuel fra Toulouse i Frankrike er blant de øvrige gjestene i gårdsutsalget.

De er på et ti dagers ferieopphold i Nord-Norge. Da de var på jakt etter nordlyset kvelden før, oppdaget de kafeen og butikkutsalget.

– Da vi så butikken klokka tre om morgenen ble vi så nysgjerrige at vi måtte ta turen innom på dagtid, forteller Morgane.

Gården befinner seg like før du kommer til veis ende i bygda, godt og vel en times kjøretur fra Tromsø. Franskmennene kjøpte blant annet med seg honning, et pyntehjerte i skinn og pålegg av storfe- og kjekjøtt.

– Det er spennende suvenirer å ta med tilbake til Frankrike.

• Bøndenes utsalg slår tidvis de store matvaregigantene på pris.

Ble inspirert av Rimi-Hagen

Kay Morten Bendiksen Bull serverer sambygdingene sine og tar seg av de utenlandske gjestene. Det er han som er sjefen i kafeen og gårdsutsalget.

Han forteller at de ukentlig har besøk av turister. De får også like mye besøk av tromsøfolk som sambygdinger.

Det var målet da han og broren bestemte seg for å satse for fullt på kortreist mat.

– Vi gikk i gang med prosjektet fordi vi ville eie hele kjeden fra jord til bord. Det var litt kapitalisme som overtok. Vi så hvor rik Rimi-Hagen var blitt, ved å eie nesten hele kjeden, sier han.

Det tok noen år å bygge opp. Men i dag reiser ikke melke- eller kjøttprodukter av kje, storfe og svin fra gården før den har havnet i forbrukerens hender.

– Vi eier kjøttet fra det blir født. Vi eier det mens det går på beite her i Grunnfjord, mens det produseres og preserveres her. Og til det selges her i gårdsbutikken eller på reko-ring. Vi selger ureist mat.

Bull sier konkurransefortrinnet deres er smaksopplevelser.

Det nettopp kortreist, eller ureist, og smakfull matservering og kafédrift som er gårdene Vang og Bulls største inntektskilde.

– Vi tjener mest penger på servering, etter at vi tok grepet med å selge mat, kaker og kaffe.

Flere bønder gjør som Bull

Der blir stadig flere bønder som gjør som Bull og Vang gård, og tar hele eller flere deler av produksjonslinja hjem.

Det bekrefter Nora May Engeseth, kommunikasjonsansvarlig i Norges bonde- og småbrukarlag. Hun har skrevet masteroppgave om grasrotinnovasjon av matsystem med REKO-ringer som case.

– Siden 2000-tallet har det vært en satsing på lokal mat og drikke, som gjør at vi ser en enorm økning i forbruket. Vi ser også at vi har fått mange flere bedrifter som ønsker å drive med dette, sier hun.

Engeseth har ikke konkrete tall å vise til, men hun sier at motivasjonen har blitt ekstra stor de siste årene.

Det er to årsaker. Den ene er at fokuset på selvforsyning har økt. Det andre er at økonomien ikke vokser i samme takt.

– Når bøndene eier hele verdikjeden sin selv, så sitter de igjen med mer av kaka selv. Gårdbrukerne bestemmer selv prisene de ønsker å ta for produktene. Bøndene gir også produktet merverdi gjennom foredlinga de gjør.

Hun sier stoltheten for egne produkter øker.

– Vi så eksempelvis at for 20 år siden var ikke norsk ost en greie. Mens nå har vi norsk ost som er i verdensklasse.

• Forsvaret mangler matlager – er totalt avhengig av lokal matproduksjon.

Skal bli pølsemaker

Bendiksen Bull er meget stolt over resultatet av at familien nå gjør alle ledd i matproduksjonen selv.

– Jeg er så stolt av det at jeg nå overlater Vang gård til sønnene mine. Det kunne jeg gjøre etter å ha fortalt dem at det går det an å leve av å være gårdbruker, sier han

– Nå skal jeg begynne på omskolering og bli pølsemaker. Jeg skal få et fagbrev som det.

Svigersøstera er opprinnelig fra Vestlandet. Hun har vært en del av gårdsdrifta i ti år.

De er begge tydelig på at det er vanskelig å drive en gård om en må ha bijobber andre steder.

Folven Bull har erfart det selv. Hun tok gradvis stegene fra å være gårdshjelper med annen jobb som hovedinntekt, til å bli produksjonsansvarlig.

Hun er stolt over at familiebedriften har økonomi nok til å gi flere familiemedlemmer arbeid.

– Det var og er litt av målet vårt. At vi skal sikre vår egen arbeidsplass. Og at vi kunne gi arbeid til resten av familien som har lyst å bo og jobb her.

• Ikke alle har det som bøndene i Grunnfjord. Silje Skarstein jobber som melkebonde i Nordland, men må ta på seg ekstra arbeidsoppgaver for å få økonomien til å gå rundt.