Reisebrev: Før verden inntar VM-byen

– Vi har det fint her, jeg er fornøyd, sier mannen fra Sri Lanka jeg treffer i en gigantisk leir for utenlandske arbeidere i Qatars hovedstad Doha. Tobarnsfaren bor på et knøttlite rom med tre andre, der forhenget foran de fire sengene er det som innbyr til privatliv.

Madrassen – jeg kjenner på den. Det er som murstein ...

Som sportsjournalist har jeg vært en del rundt om i verden, dekket mesterskap og fotballkamper, blant annet. I flere verdensdeler. Også som medlem i styret i Norske Sportsjournalisters Forbund har jeg besøkt en del land.

Nå sist Qatar. Som ble tildelt fotball-VM i 2022. Som har arrangert en rekke andre store idrettsbegivenheter, som håndball-VM og svømme-VM. Til høsten skal Alexander Kristoff kjøre sykkel-VM i Qatar. Og nå har Qatar til og med har antydet at de også vil søke sommer-OL i 2028.

Intet arrangement synes for stort for denne nasjonen på den arabiske halvøy. Innbyggertallet er på drøyt 2 millioner. Og cirka 80 prosent av befolkningen består av utenlandske arbeidere.

På guidet tur i Doha

Jeg var i Qatar i forrige uke i forbindelse med den 79. kongressen i det internasjonale sportsjournalistforbundet, AIPS. Og på kongressens siste dag skulle delegatene fra over 100 land fra hele verden guides rundt i hovedstaden Doha.

Helt siden Qatar fikk fotball-VM 2022, har det blåst en ubehagelig ørkenstorm rundt selve tildelingen.

Fortsatt er tildelingen under etterforskning. Og selve mesterskapet er flyttet til november/desember.

Men ikke bare det. En rekke utenlandske medier har fokusert på forholdene til de flere hundre tusen utenlandske arbeiderne som skal bygge VM-anleggene, den nye metroen med fire linjer og alt det andre som må på plass før 32 nasjoner – og deres supportere – inntar det muslimske landet om knappe sju år.

De utenlandske arbeiderne kommer hovedsakelig fra India og Filippinene, samt andre nasjoner i Asia.

Tre busser med sportsreportere fra hele verden skulle med egne øyne få se hva status er i Doha per februar 2016. Vi ble først kjørt til en av de åtte splitter nye stadionene som skal bygges i Doha, Khalifa Stadium. Planen var å bygge 12, men det ble justert ned. Og tilskuerkapasiteten skal reduseres etter fotball-VM i 2022.

Flere medier og organisasjoner har rettet søkelyset på det store antallet utenlandske arbeidere som har mistet livet på VM-anleggene allerede. Det sies at tallet er mer enn én per dag!

Men ingen medier har klart å få ut verifiserte tall.

BBC og andre britiske medier har forsøkt å få ut fakta, men det har vist seg vanskelig.

På Khalifa Stadium blir vi fortalt av en av sjefene hvor mye de vektlegger sikkerheten for arbeiderne. Alle har fått utdelt egne små bøker med hvordan sikkerheten skal ivaretas. Sykefraværet påstås å være nærmest fraværende. En egen rute delvis rundt og inn på stadion er satt opp for oss journalister, bak sperringene er avstanden god til den harde kjerne av arbeidere som jobber med stadionanlegget.

Enorme bo-komplekser

Vi busses videre, til området der det bor flere hundre tusen utenlandske arbeidere. Det er bygd en kinosal, shoppingsenter og en cricketstadion. For det er ikke fotball, men nettopp cricket, som er det store i flere av landene der arbeiderne kommer fra i Asia.

Sjefen for alt dette forteller og forklarer hvor bra alt er – og så svinger bussene inn porten i selve bo-komplekset.

Det er enormt. Med flere innganger, tett i tett med identiske bygninger i tre etasjer der arbeiderne sover fire og fire på knøttsmå rom – og spiser i matsaler med trebenker. Inne på området er det også en moské, politistasjoner og et moderne medisinsk senter. Pluss grønne «lunger».

Sjefen har også lyst å vise fram hvordan arbeiderne faktisk bor, og åpner dørene. Fire på hvert rom, seks kvadratmeter på hver, sier sjefen. Hver av de fire sengene er omgitt av et forheng, der henger det håndklær, sokker, truser, T-skjorter. På det rommet jeg var innom står det en knøttliten TV på en stol under vinduet.

Vi passerer gjennom gangen, døra til et sosialrom, deretter et rom med felles dusj og toaletter. Og til slutt en matsal der arbeiderne får sine måltider. Servert på metallbrett. Og inntatt på trebenker.

Det luktet ikke godt der!

Klager ikke

Det vekker selvsagt oppsikt i leiren når tre busser med journalister fra hele verden kommer på besøk. Noen av dem som jobber inne på selve anlegget snakker villig vekk. Et par finske journalister, en tysker og jeg snakker med Kasun Lakshitha fra Sri Lanka, en 36 år gammel tobarnsfar.

Han klager ikke på noe som helst. Snarere tvert imot. 8 timers arbeidsdag, overtid hvis det blir mer. Fri en eller to dager i uka. Og hver dag snakker han med kona på Skype, forteller han. Han jobber med catering, har vært her i halvannet år, tjener mye mer enn han ville gjort hjemme – der det var vanskelig nok å få jobb – og planen er å bli i Doha i kanskje tre år til, forteller han.

Og ser oppriktig fornøyd ut.

Se intervju her:

Så plutselig kommer det en «bølge» av arbeidere inn fra anleggene rundt om i Doha. Da får de som arrangerer denne bussturen det litt travelt med å komme avgårde. Vi får – høflig – beskjed om at besøket er over, bussene våre skal tilbake til hotellet.

På veien dit sitter man og skal fordøye inntrykkene. For inntrykk gjør det selvsagt å se dette. Et sterkt inntrykk. Men dette er bare en organisert utflukt på en kongress-ettermiddag. Ingen utenlandske journalister får snakke med hvilken arbeider man vil i dette landet. I fjor ble et BBC team til og med arrestert.

Åpenbare voksesmerter

Men jeg tror – og håper – at kritikken mot Qatar gjør at myndighetene i landet bedrer forholdene til det enorme antallet utenlandske arbeidere.

Voksesmertene er åpenbare i dette landet, det er fryktelig mye som skal bygges de neste årene. I Qatar er man stolt av å ha fått tildelt fotball-VM. Og anleggene kommer helt sikkert til å bli flotte.

Men de har sin pris. Både i penger. Og mennesker.