– Onkel, bor det en djevel i søstera di?
– Hva sier du?
– Bor det en djevel i søstera di?
– Det vet jeg ikke.
Klokka var cirka ti på elleve på kvelden den 23. februar i fjor. Nevøen som ringte hadde slitt med depresjoner siden barndommen. I 2011 fikk han diagnosen bipolar type 2. En lidelse som gir depresjoner, men ikke like kraftige manier som bipolar type 1. Samtalen som utartet bar preg av at mannen i andre enden var manisk.
Nevøen snakket om at han hadde banket mora si. Han hadde aldri vært voldelig tidligere. Det var ikke fare for liv, sa han, men han hadde gjort det.
Onkelen bestemte seg for å gå ned til huset der hans søster og nevøen bodde. Før han gikk, ringte han AMK og fortalte om hva som hadde blitt sagt.
– Men jeg understreket at det mest sannsynlig var falsk alarm, sier onkelen i retten.
Han ringte også en annen nabo. Dersom nevøen faktisk var voldelig, ville han ikke ha sjans å håndtere nevøen alene.
Da han nærmet seg huset kom nevøen han i møte. Kledd i boblejakke og shorts. Ingen sko på beina. Det snødde tett.
– Onkel er jeg en djevel, spurte nevøen
– Nei, det er du ikke, svarte onkel.
– Er jeg en gud, da?
– Nei.
– Enn du, hva er du da?
– Jeg er onkelen din.
Da de kom inn på kjøkkenet så onkelen sin egen søster liggende på kjøkkengulvet.
– Jeg forsto umiddelbart at hun var død.
Ville ikke gi seg
Klokken var rundt halv tre, natt til 24. februar. Den tiltaltes søster hadde slitt med å sove i flere dager. Kvelden i forvegen hadde hun bestemt seg for å prøve å få ei skikkelig natts søvn denne natta. Mobilen var på lydløs. I stedet våknet hun av at noen ringte på døra. Så banket vedkommende på stuevinduet. Før bankingen kom til soveromsvinduet.
– Jeg er prest, sa mannen på trappa.
– Mora di er død.
– Nei, det kan hun ikke være. Jeg snakket nettopp med henne.
Hun hadde snakket med mamma kvelden i forvegen. Planen var at hun skulle komme på besøk i helga, for å være sammen med ungene til broren. Etter hvert oppfattet hun alvoret. Mannen på trappa var faktisk prest, i alle fall ut fra kragen i halsen. Han hadde et brev fra politiet i hånden.
Beskjeden var at hennes bror hadde banket mora. Nå var hun død.
Sterke familiebånd
Både tiltaltes søster og hans onkel forklarte seg i rettssakens andre dag. Begge var tydelig på at drapet den tiltalte har innrømmet, ikke var hans handling.
– Jeg tenkte med en gang at det var sykdommen som hadde gjort, sier søstera.
De har sett den tiltalte når han har vært deprimert og sliten. De har opplevd han når han har vært hypoman. Da har han vært gira, snakket fort, skiftet tema i både ord og handling.
De forteller at den tiltalte hadde et godt forhold til sin mor. At de ikke hadde kranglet nevneverdig.
– Ganske kjapt etter denne kvelden sendte jeg en e-post til forsvareren hans. I brevet ramset jeg opp alle familiemedlemmene som støtter han. At vi ikke bærer nag til han, sier onkelen.
– Vi er en ressurssterk familie, uten uoverensstemmelser. Skjer det noe så stiller vi opp, og vi vet at vi tar vare å hverandre. Vi tror det kommer fra mine besteforeldre. På den tiden måtte det være sånn, dersom de skulle overleve, fortsetter han.
Den tiltalte har to sønner, som begge var i huset da drapet skjedde. De bor nå hos sin mor, men tiltaltes søskenbarn tar også en viktig rolle, blant annet med å frakte dem til og fra trening og fritidsaktiviteter.
For den tiltaltes storesøster har det heller ikke vært vanskelig å se forbi drapet i februar.
– Det var sykdommen hans. Det gikk så galt som det kunne bli, forteller hun.
I tiden etter drapet har hun holdt god kontakt med sin bror. Hun har hatt en del å gjøre med nevøene sine, den tiltaltes sønner.
– Det er som oftest han som ringer meg. Gjerne når jeg har guttene på besøk. Det er godt når han ringer, sier hun.
Godt å bli ferdige
Nå ønsker familien først og fremst å bli ferdig med rettssaken.
– Vi har levd i et vakuum siden 23. februar. Det blir fint for oss å kunne komme oss videre, og vite hva vi skal forholde oss til fremover, sier den tiltaltes søster.
Den tiltalte sa det samme i retten i går. Det store spørsmålet i rettssaken er om han skal dømmes til tvungent psykisk helsevern, slik aktor mener er riktig. Den tiltalte sa at han mener han ikke trenger tvungent helsevern, men at han først og fremst ønsker å komme videre i saken, og gjøre det fagpersonene mener er riktig.
– Vi har snakket med han flere ganger over hva han bør gjøre. Vi mener det viktigste er å se på alternativene som finnes. Vi har også snakket om å bruke medisiner som gjør at han ikke kan bli psykotisk igjen, sier onkelen.
– Han trenger jo oppfølging. Men jeg er ikke redd for han.
Vi følger rettssaken i Nord-Troms tingrett her:
