Bare 35 av 272 krigsfanger overlevde dødsleiren

Mellom 7- og 8000 krigsfanger var innom Storfjord i Nord-Troms i løpet av den siste krigsvinteren, mange innkvartert under kummerlige forhold. I den verste leiren Mallnitz, kalt dødsleiren forekom det også kannibalisme.

Massegrav Hatteng i Storfjord

Den britiske krigsforbryterkommisjonen har undersøkt lik og 143 døde sovjetiske krigsfanger blir begravd på Hatteng.

Foto: Bjørn Winsnes / Narviksenteret
Laila Lanes
Journalist

Det var tøffe forhold krigsfangene opplevde i Storfjord den siste krigsvinteren. Svært mange av dem omkom av sult, de ble syke eller de ble rett og slett skutt.

Mallnitz-leiren i Norddalen i Storfjord

Detaljer fra en av hyttene i Mallnitz-leiren, bildet er tatt i forbindelse den britiske krigsforbryterdomstolens besøk i leiren like etter krigen.

Foto: Bjørn Winsnes / Narviksentret

Bygde vei med bare hendene

En del av fangene ble satt til å bygge det som i ettertid har fått navnet Bollmannsveien/Russeveien.

– Av et kompani på 350 overlevde bare 18. Det er umulig for oss å fatte hva som foregikk da denne veien ble bygd, sier Magnar Ryeng som har vært med på å restaurere veien.

Veien som på folkemunnet lenge het «dødsveien», men som senere fikk navnet Bollmannsveien/Russeveien, ble bygget i høsten 1944 av russiske, polske og jugoslaviske krigsfanger. Navnet fikk den etter anleggslederen Bollmann og de som bygde veien, et navn som fortsatt er omstridt.

Created by InfoDispatcher

Veien slynger seg opp Falsnesfjellet helt opp til 550 meter over havet, der en bunker av stein er rekonstruert. Selve veien er også restaurert og det er satt opp skilt som forteller krigshistorien for kommunen, om veien og dens betydning og om de store mengdene med fanger som oppholdt seg i kommunen mot slutten av krigen og hvilken skjebne de led.

Bollmannsveien/russeveien

Veien slynger seg opp fjellsida på Falsnes i Storfjord

Foto: Laila Lanes / NRK

Viktig strategisk

Storfjord ble strategisk viktig for tyskerne mot slutten av krigen, her etablerte de «Lyngenlinja», det skulle være siste skanse for tilbaketrekkingen fra Finnmark og Nord-Finland. Og når man kommer et stykke opp Bollmannsveien/Russeveien forstår man hvorfor.

Her oppe, halvveis opp i fjellsida, er utsikten ut Lyngenfjorden formidabel, og man ser også langt opp Skibotndalen. I denne fjellsida bygde tyskerne 150 forsvarsstillinger.

Men for fangene som måtte bygge dette var det tøffe tider.

– Da vi jobbet med å rekonstruere historien her, fant vi ut at av et kompani på 350 krigsfanger var det bare 18 som overlevde. Det er ikke mulig for oss å forestille oss hvilket slit de hadde, de jobbet jo her gjennom hele vinteren, de hadde nok et umenneskelig slit, sier Ryeng til NRK.

Created by InfoDispatcher

Mange omkom i fangeleire

Storfjords sentrale beliggenhet under den tyske tilbaketrekkingen var også årsaken til at så mange russefanger var innom kommunen.

– Antallet russefanger som passert her varierer fra kilde til kilde, men det er sannsynlig at det var mellom 7 og 8000 tusen, sier journalist Tore Figenschau.

Det ble etablert en rekke fangeleire i kommunen, og her levde fangene under kummerlige forhold.

– Den verste var Mallnitz-leiren, forteller Figenschau.

Den lå en kilometer oppe i Norddalen, en sidedal til Kitdalen i Storfjord.
I dag er det meste av rester borte, men noe finnes fortsatt. Blant annet ligger en gammel ovn henslengt nede i en grop, Her opp lå det flere leire på rad, og forholdene var svært dårlig.

Tore Figenschau i Norddalen, Storfjord

Her i Norddalen lå fangeleirene på rekke og rad, det var kummerlige forhold og blant annet forekom det kannibalisme, forteller Tore Figenschau.

Foto: Laila Lanes / NRK

Mange led en ublid skjebne, i det som ble hetende dødsleiren i Norddalen omkom 160 krigsfanger. Det var 272 krigsfanger i den leiren mot slutten av krigen. Av disse overlevde 67, 25 døde senere på lasarettet som var opprettet på Øvergård.

– Her er det enda noen tufter etter en brakke, det var ikke særlig komfortabelt. Hyttene var laget av bjørkeris og torv så det var mye gjennomtrekk, De fikk lite mat, 1300 kalorier per dag, mange svalt i hjel, mange ble skutt, og det forekom også tilfeller av kannibalisme, forteller han.

Den britiske krigsforbryterkommisjonen var på inspeksjon etter krigen og måtte blant annet undersøke en rekke russiske lik og sørge for at det ble begravet. Med dem var også fotografen Bjørn Winsnes som tok en rekke bilder som i dag er i Narviksenterets eie.

Ifølge en rapport fra etter krigen er en av hyttene beskrevet slik: «Størrelse ca. 30 m², med plass for ca. 20 fanger. Det var foretatt en mindre utgraving i bakken for at gulvet skulle være plant. Gulvet bestod av pæler som var rammet ned i bakke, uten noen form for planker eller bordgulv over pælene. Det var ikke vegger eller tak på hytten bortsett fra at der delvis av jord og delvis av knipper av bjørkeris var dannet vegger på ca. 1 meters høyde over gulvet. Bare på den siden som vendte nedover, var det et lite utbygg med vegger og tak av bjerkeris. Etter den tyske leges uttalelse var dette den ordinære type fangehytter på stedet.»

De døde ble begravd i massegraver. Etter krigen ble det funnet fire graver og 143 lik i gravene. I 1986, da Frøy-linja ble bygd, kom de ytterligere over en grav med 16 lik, så totalt 159 svalt i hjel eller ble skutt her opp i Norddalen, sier Figenschau.

I 1952 ble alle gravd opp og transportert til den russiske krigskirkegården på Tjøtta i Nordland.

Bunkers på Bollmanveien/russeveien

En steinbunker er gjenoppbygd på 550 meter over havet og kan brukes til overnatting.

Foto: Anne-Mari Svendsen / NRK

Hørte lyden av hundrevis av fanger hele natta

Synet av uendelige rekker med krigsfanger som fra høsten 1944 kom gående etter veiene i Nord-Troms har festet seg hos mange av de eldre som opplevde det. Magnar Ryeng, som selv ikke var født da, fikk som guttunge høre sin nabo fortelle hva hun ikke kunne glemme.

– Hun fortalte om da de første russefangene kom om høsten, hundrevis av fanger kom på gården og dem, de brøt ned skog og tente bål for å klare å overleve natta. Om natta hørte hun at fangene sto og trødde nesten i takt for å holde varmen. De hørte også geværskudd, og mange frøs i hjel, dagen etter ble de døde hentet i lastebiler.

I dag er Bollmannsveien/russeveien restaurert og det er mulig å gå helt opp til 550 meter. På veien opp får man mye informasjon om krigshistorien i Storfjord og de elendige forholdene krigsfangene hadde.

Tvangsevakueringa i Nord-Troms og Finnmark

Laster innhold, vennligst vent..