«Vi hadde gjort noe som aldri hadde skjedd for USA før»

Det er egentlig absurd, det vi fikk se fredag kveld: To amerikanske jenter på pallen på torget i Lahti. Kikkan Randall (34) fra Alaska og Jessica Diggins (25) fra Minnesota, med hver sin medalje i den norske nasjonalsporten langrenn.

Men det er ikke lenger en sensasjon. Kanskje litt overraskende, men ikke mer. Og det er ikke første gangen heller. For noe har skjedd med amerikansk langrenn.

Langrenn er definitivt ikke nasjonalsport i USA. Målt mot baseball, basketball, amerikansk fotball og ishockey – og en lang rekke andre sporter – er den tvert imot mikroskopisk. Det er ingen selvfølge at amerikanske ungdommer skal få lyst til å bli best i verden på bortoverski.

Men det var nettopp det Kikkan Randall fikk. Og slik startet hun det som skulle bli en revolusjon i amerikansk langrenn.

– Jeg vokste opp med mange ulike sporter. Alpint, fotball, løping. Da jeg kom inn på high school og måtte velge sport, så var langrenn idretten som hadde alt jeg elsket med de andre idrettene. Du måtte gå motbakker, kjøre nedover, være rask, ha lagfølelse og være individualist, forteller hun når NRK møter henne i Toblach noen uker før VM.

Ville bli den første

Dessuten var det noe annet som trigget henne:

– Jeg var tent av at historie ventet på å bli skrevet, spesielt for amerikanske kvinner. Jeg mente at det kanskje var en mulighet for å bli en av de beste langrennsløperne i verden. Det var spennende å ikke ha noen foran meg som hadde vist at det var mulig. Jeg ville prøve å gjøre det først, sier Randall.

Oppskriften på å bli en god langrennsløper er på papiret ganske enkel. Trening. I store – og tøffe – doser. Så Randall krummet nakken og jobbet beinhardt.

21. januar 2007 tok hun det historiske steget opp på seierspallen i verdenscupen med tredjeplass på sprinten i Rybinsk.

I desember samme år brøt hun en ny barriere samme sted. I Russland sørget Kikkan Randall for USAs første verdenscupseier i langrenn for kvinner.

Så – 24. februar 2009 – tok hun sølv på VM-sprinten i Liberec.

Studieturer til Norge og Sverige

Likevel var hun ikke stabilt på nivå med de aller beste i verden. Det virkelige lyset så Randall etter å ha vært på besøk hos konkurrenter i Skandinavia. Det kom igjen som en konsekvens av at hun også tok steget inn i skipolitikken, som utøvernes talskvinne.

– Jeg begynte å reise til Europa fordi jeg var utøverrepresentant, og jeg begynte å trene med andre utøvere. Jeg reiste til Norge og trente med Ella Gjømle. Så reiste jeg til Sverige og trente med Anna Haag. Og jeg fikk se at vi gjorde samme type trening, men kanskje vi trengte å gjøre litt mer. Så jeg endret min trening, og når jeg dro på landslagssamlinger hevet de andre jentene sin trening. Nå trener alle nok og på riktig måte, forteller hun.

I 2012 vant Kikkan Randall sprintverdenscupen sammenlagt for første gang, en bragd hun gjentok de to påfølgende sesongene.

Det er likevel VM i Val di Fiemme som for alltid blir stående med gullskrift i den amerikanske skihistorien. På dagen fire år etter hennes første VM-medalje, skulle Kikkan Randall ha med seg unge, uredde og sprudlende Jessica Diggins på lagsprinten.

Randall lo, Diggins gråt

Dette er hva som hendte, med Kikkan Randalls egne ord:

«Når alle spør meg om mitt favorittøyeblikk i skikarrieren til nå, er det definitivt den dagen i Val di Fiemme. Da jeg fikk vite at jeg skulle være på lagsprintlaget med Jessie, hadde vi noen dager der vi jobbet sammen, terpet på veksling, men også så teite filmer og sånne ting. Vi ladet opp med noen morsomme dager, for vi visste at hvis vi gikk bra på ski og unngikk fall, så kunne vi ha en sjanse på medalje.

På selve dagen var vi tent av å være med i jakten. I semifinalen var vi gode og smarte, i finalen visste vi at vi måtte gå smart. Det gikk veldig bra i to runder for oss begge, og da Jessie gikk ut på sisterunden prøvde hun seg i den første bakken.

Jeg så på storskjermen og heiet, og da jeg så at hun mistet staven ropte jeg "NEEEEEEEI, IKKE NÅ!". Men jeg sverger, hun gikk fortere! Hun fikk en ny stav og vekslet med en ledelse på to sekunder. Jeg gikk så hardt jeg kunne, og å komme inn på oppløpet, krysse målstreken, se Jessie komme løpende mens beina skjelver av utmattelse …

Vi falt i snøen, Jessica gråter fordi hun ser for seg at moren ser dette hjemme, øyeblikket synker inn og hele laget er der i målområdet … Å se gleden den seieren ga hele laget og hele landet vårt, å få høre nasjonalsangen vår, å stå på toppen av pallen, og å gjøre det med en lagkamerat, det var mye viktigere enn noe jeg noen gang har gjort individuelt.»

Slik opplevde Jessica Diggins det historiske løpet:

«Det var virkelig sprøtt. Jeg var fortsatt fersk, det var mitt andre VM. Jeg var så begeistret over å få gå med Kikkan, og jeg tenkte «ok, du må gi alt du har så du kan gi henne et godt utgangspunkt». Lagkameraten min regner med meg, så jeg vil være der for henne. Så jeg husker at jeg var såååå nervøs dagevis i forveien. Jeg hadde vondt i magen når jeg tenkte på det. Men i selve løpet, så fort vi startet, var alt fantastisk. Jeg var ikke nervøs lenger og fokuserte bare på hva jeg skulle gjøre i alle deler av løypa.

På min siste runde gikk jeg opp bakken med hodet nede og tenkte «go, go, go» så hardt som jeg kunne. Så tråkket plutselig noen på staven min. Og jeg har veldig tynne, små håndledd, så alt bare «whoop», falt av, og jeg tenkte «å nei», for jeg manglet en stav, men jeg fortsatte bare å tenke «jeg er allerede på toppen av bakken uansett, det er bare utforkjøring herfra, jeg kan bare fortsette». Så jeg fortsatte å svinge hånda og ropte «stav», og treneren løp opp superfort og ga meg en ny stav, men ingen trodde vi skulle brekke stav der, så det var en klassiskstav for menn. Det må ha sett virkelig morsomt ut. Men teknikken min var ikke så bra uansett, så det spilte ikke så stor rolle.

Da jeg sendte henne ut for siste gang, husker jeg at jeg hadde full tillit til henne. Jeg så ikke engang, jeg bare løp mot målstreken, for jeg visste hun ville være fantastisk, fordi hun var den beste sprinteren i verden. Det er virkelig moro å ha så stor tiltro til laget ditt.

Da Kikkan krysset målstreken, begynte jeg plutselig å tenke på at mamma og pappa ser på dette, klokka var fem om morgenen hjemme, og jeg begynte å gråte for jeg var så overveldet. Kikkan lo og jeg gråt, og hun sa «ikke gråt, vær glad», og jeg sa «jeg er glad!» og det var et sprøtt øyeblikk.

Det var virkelig kult å ha hele laget løpende inn for en gruppeklem. Vi skjønte at vi hadde «gjort det». Gjort noe som aldri hadde skjedd for USA før.»

– Har gitt oss troen

Nå er Diggins selv den beste amerikaneren. Under VM i Falun i 2015 tok hun sølv på 10 kilometer fristil. Denne sesongen hadde hun tre verdenscupseirer før hun torsdag tok sitt andre individuelle VM-sølv på sprinten i Lahti.

Å stå på pallen etter et individuelt VM-renn – sammen hun som gikk opp løypa for amerikanske langrennsjenter – er omtrent så stort som det kan bli.

– Kikkan har vært en fantastisk rollemodell. Hun er veldig god på mye, selvfølgelig, men noe av det hun er best på er selvtillit, sier Diggins.

– Kikkan inspirerte virkelig andre til å tro på at hvis du jobber hardt, kan du også gjøre det. Du trenger ikke være født i Skandinavia for å vinne skirenn, påpeker den nye yndlingen.

Sannsynligvis holder rollemodellen ut i ett år til. 14. april ble hun mamma – og etter OL i Pyeongchang neste vinter ligger det an til at familien får all prioritet. Men hun etterlater seg ikke et vakuum.

– Nå kommer lagvenninner opp, og de kommer til å gjøre større ting enn jeg noen gang har gjort, fordi de vet det er mulig og fordi vi har skapt et godt miljø, sier Randall.

Drømmen om Obama

Hun kan se seg tilbake vel vitende om at hun nådde målet. Hun skrev historien som ventet på å bli skrevet.

En annen drøm har imidlertid ikke gått i oppfyllelse: At langrenn skal bli så stort i USA at selv presidenten viser interesse.

– Rett etter at Obama ble valgt, hadde jeg en drøm om at han inviterte meg på Air Force One, og vi snakket om langrenn. Jeg fortalte, og han sa «oh, man – you guys work so hard, when I become president I'm gonna make sure you guys get more support». Det var en fantastisk drøm. Dessverre fikk vi ham aldri til på komme. Men aldri si aldri, smiler veteranen med det rosa håret.

– Kanskje Donald Trump kommer?

– Du vet aldri! Han har overrasket oss med alle mulige ting, så kanskje han kommer på et skirenn også!