Når den friskeste blir alvorlig syk

Søndag 11. august 2019.
Det er den viktigste måneden i padlekarrieren til Amund (21) og storebror Eivind Vold (26). De to skulle til VM og i den anledning skulle brødrene møte NRK. Men det ble aldri noe av.

– Hei. Jeg har blitt ganske syk de siste dagene og har nå blitt innlagt. Så jeg sliter litt med å møte opp på tirsdag, men tusen takk for at du ville møte oss, skrev Amund Vold i en melding søndag ettermiddag.

Det viste seg å være langt mer alvorlig enn det Amund først hadde trodd. Noen timer etter kom beskjeden: Han hadde fått akutt Lymfoblastisk Leukemi.

Fire dager senere kom det en ny melding:

– Har følt meg litt bedre de siste dagene, så jeg er klar for en prat.

En prat skulle vise seg å bli til flere. I stedet for et møte før VM, ble vi med på det som skulle bli den tøffeste tiden i hans liv.

En måned etter at han fikk diagnosen, skulle han få vite om kroppen hans ville klare å takle kreftsykdommen.

Noe var galt

Padlehåpet har allerede rukket å ta flere verdenscupseire, og har også vunnet flere medaljer i U23-VM. I snart ti år har han drevet aktivt med padling. Og den aktive levemåten ligger til familien.

Han er oppvokst i Oslo sammen med sin mor, far og to storebrødre. Alle tre brødrene er toppidrettsutøvere. Eldstebror Lars Christian (28) er rekordholder i triathlon-konkurransen Norseman, mens kajakken skulle ta all tiden til lillebrødrene Amund og Eivind. Men plutselig sa det stopp for minstebror.

For i slutten av juli kjente han at noe var galt. 21-åringen hadde følt seg slapp og trøtt de siste dagene. Det gikk heller ikke så bra på trening. Med VM rett rundt hjørnet bestemte han seg for å ta en blodprøve.

– Vanligvis tenker en at det ikke er noe, men så varte det i over en uke, forteller Amund Vold.

Sovingen på dagtid og slappheten var ikke ufarlig, som han selv trodde. Blodprøven viste at 21-åringen hadde fått diagnosen akutt lymfoblastisk leukemi.

– Det var ekstremt tungt. I stedet for OL ble det en annen tøff kvalifisering for meg: Å komme meg gjennom det her.

En sånn beskjed kan være ekstra tøff for en toppidrettsutøver. En makter ikke lenger å gjøre det eneste en ønsker. En er vant til å trene minst to ganger daglig, men så sier det stopp. Dette ble også tilfellet for stortalentet, denne viktige august-måneden der han skulle kvalifisere seg til OL og delta i VM.

– Kajakken var nesten det eneste jeg tenkte på der og da. Blir det ikke noe VM nå? Men så går det noen dager og så begynner en å tenke: Okei, det viktigste her er faktisk at jeg blir frisk.

Behandlingen har gjort sitt med kroppen til den topptrente padleren. På utsiden ser en ikke den store forskjellen, men han forteller om uker med kvalme, hodepine og slapphet. Og det er det siste som plager utøveren mest. At han ikke evner å trene, og bli en bedre padler.

– Jeg er vant til å holde på med mye, så jeg føler meg litt rastløs når jeg ikke orker så mye mer enn å ligge hjemme. Det er en annen hverdag, sier Vold.

En ny hverdag

Fredag 30. August 2019.
Det er morgen på Rikshospitalet i Oslo. I en korridor sitter Amund Vold alene. 21-åringen venter på sin tredje cellegiftbehandling. Han er tom i blikket, men med et smil om munnen.

– Jeg liker ikke å være på sykehus. Føler med en gang, selv før jeg fikk diagnosen, at jeg blir halvveis dårlig bare av å være her, sier Amund.

Etter den fjerde behandlingen vil legene vite mer. Og da vil han selv få vite om han i det hele tatt har en mulighet å komme tilbake. Til et vanlig liv, og et liv som toppidrettsutøver.

Akkurat nå skulle han etter planen egentlig ha kommet hjem fra VM. Kanskje med en OL-billett i bagasjen. Og denne helgen ville han ha deltatt på Padle-NM på Årungen. I stedet for sitter 21-åringen på Rikshospitalet.

– Jeg føler meg litt sånn utenfor meg selv. Det er helt merkelig. Er nesten som å være i en ny kropp, sier Amund.

– Amund? Da er det din tur, sier en sykepleier tittende ut fra et rom.

Dørene lukkes og talentet er i gang med en ny cellegiftbehandling.

Om en uke vil han få vite om behandlingen har klart å drepe nok kreftceller. Hvis ikke kan det få store konsekvenser for Amund.

Brødre og bestevenner

Mandag 02. September 2019.
Solen skinner på Oslo Kajakklubb ved Bestumkilen. Der sitter Amund iført padledrakt og solbriller, glad og fornøyd. Sammen med han sitter storebror Eivind Vold. I tillegg til Eirik Verås Larsen (43) som er tidligere olympisk mester i kajakk. Han er sportssjef i Norges padleforbund og jobber tett med de to brødrene.

Det ser med andre ord ut som en helt vanlig dag for de to brødrene Vold på Oslo Kajakklubb. Likevel er det en forandring som øyeblikkelig stjeler øyets oppmerksomhet. Brødrene som til vanlig har tykt lyst hår, har nå ingenting. Det går nesten ikke an å se forskjell på Amund og den fem år eldre broren.

Som en konsekvens av cellegiftbehandlingen har minstebror begynt å miste håret, og i årets siste sommerhelg bestemte han seg for å fjerne det. Da ble like så godt storebroren med.

– Jeg trengte det da. Mindre luftmotstand, mer aerodynamisk, sier storebroren og smiler.

Det er en spesiell dag for de to brødrene. De er nemlig samlet ved vannet for å padle sammen for første gang siden Amund fikk diagnosen. I en tomannskajakk. Slik som de egentlig skulle sittet sammen på startstreken på K2 1000 meter i VM i august.

– Faen, Amund! Det kjennes bra ut da, sier storebroren og gliser i det de setter ut fra bryggen.

De to er vant til å gjøre det meste sammen. De har vokst opp sammen, de bor sammen, de konkurrerer sammen og i VM skulle de få vise hva de var god for. Sammen. Men da det som skjedde, skjedde, måtte storebror dra til VM alene.

– For at det skal fungere i et slikt mesterskap, må alt være perfekt. Det var det ikke, sier Eivind Vold.

Han klarte ikke å kvalifisere seg til OL uten hjelp fra lillebroren, som måtte se mesterskapet fra sengekanten.

– Det var rart. Det var gøy å se på han, men det å ikke være der synes jeg var veldig spesielt.

Tilbake igjen i Oslofjorden padler de to brødrene helt synkront i stor fart bortover det blikkstille vannet.

– Det ser bra ut det her, roper Eirik Verås Larsen, som kjører følgebåten ved siden av de to, før han legger til:

– Må ikke padle for mye heller, Amund.

Til tross for at han ikke på langt nær kan ta i like mye som han er vant til å gjøre, kan en se gleden og lettelsen i ansiktet til Amund Vold, som sitter fremst i kajakken, med sin bror rett bak.

– Jeg synes dette går ganske fint jeg, sier han fra kajakken.

Han forteller at han kan trene rolig, men ikke få syre. 21-åringen er nødt til å være ekstra forsiktig nå som han har nedsatt immunforsvar og manglende krefter.

– Jeg har troen på at jeg kan leve et noenlunde normalt liv. Selv under behandling. Sånn som at jeg har orket å dra ned hit et par ganger og fått gjort litt.

Om han vil få muligheten til å kunne leve et normalt liv, vil han få bedre svar på om få dager. I vente på prøven og prognosene, prøver han å gjøre det beste ut av det.

– Jeg er veldig imponert over Amund som takler det så bra som han gjør. Føler nesten at jeg var vært mer deppa enn ham. Jeg er jævlig imponert, for han er i godt humør, sier Eivind Vold mens han ser på lillebroren og smiler.

En ekstra spesiell dag

Fredag 6. September 2019.
En ny dag på Rikshospitalet. En ny cellegiftbehandling for Amund Vold. Det begynner å bli som en rutine for den 21 år gamle padleren nå. Men denne gangen er han litt annerledes. Litt blekere, og ikke et smil om munnen. En kan se alvoret i blikket hans.

– Jeg er litt spent da. Jeg er spent på disse prøvene, sier han.

I dag skal han ta benmargsprøven som vil vise hvordan kroppen responderer på behandlingen. Legen kommer og henter Amund. Sammen med sin mor og far går han inn på det lille rommet.

– Har det vært tøft med cellegift? spør legen.

– Det har det, men jeg føler at det har gått bedre for hver gang, svarer Vold før han legger seg ned på sykesengen.

Legen beskriver det som nå skal skje som noe av det vondeste i behandlingen. Han presser en sprøyte inn i benmargen til Amund. Det kreves litt jobbing. Til slutt kommer den igjennom.

– Kjenner du at det er kaldt? spør legen.

Amund nikker, ligger helt rolig og lager ikke en lyd. Legen drar ut sprøyten og legger den i en boks. Det er svaret på denne prøven som vil avgjøre hans fremtid.

Svaret

Mandag 09. September 2019.
En overhengende usikkerhet har preget Amund den siste måneden. Usikkerheten om hva fremtiden vil bringe. Nå vet han svaret på prøvene. I barndomshjemmet på Vinderen kommer Amund ut døren. Øynene svever ikke like mye vekk i dag. Han er roligere og mindre forvirret.

– Jeg blir godt tatt vare på her. Hos mamma og pappa. Det gjør jeg altså, sier han på vei inn i det brune trehuset med blå karmer.

Den siste dagen har han brukt på å ta inn over seg svaret, og fått tenkt på hva det vil bety. For etter alt å dømme vil det være en fremtid for Amund.

– Du skrev til meg at det var ikke det beste, men ikke det verste. Hva betyr det?

– Det beste hadde vært hvis det ikke så å si noen kreftceller igjen, men det var litt. Men på andre siden kunne det ha vært mye igjen, og at jeg da måtte tatt benmargstransplantasjon. Men etter all sannsynlighet så slipper jeg det.

Vanligvis bor han med storebror Eivind i en leilighet i Oslo, men etter at han ble syk flyttet han tilbake til barndomshjemmet. Det er her han har tilbrakt mesteparten av tiden siden han fikk diagnosen.

– Det er en ganske annerledes hverdag, ja. Men jeg får gjøre det beste ut av det.

Storebror Eivind er i prøve-OL i Tokyo. Der skulle også Amund egentlig ha vært denne dagen. I stedet for har han brukt formiddagen til noe helt annet.

– Nei, jøss. har du bakt boller? Det har du nå aldri gjort før, sier faren og ler.

– Ja, men jeg er ikke helt sikker på om de blir gode, svarer Amund med et smil om munnen.

Om bollene ble gode eller ikke er ikke det viktigste denne dagen, for prognosene er gode for padleren. Legene regner med at han vil bli frisk, men kan ikke si det med full sikkerhet. I to og et halvt år må Amund gå gjennom tøff cellegiftbehandling.

– Det er gode tegn på at jeg kommer til å bli frisk, og det er ikke noe som tilsier at jeg skal bli verre igjen. Det er en lettelse. Det begynner å gjøre at man kan se litt fremover. Selv om det er langt frem i tid og behandlingen er lang, så gjør det at man vet at det skjer noe etterpå og.

Livet satt på vent

Nå som han ikke kan trene så mye, bruker han tiden på andre ting. Han går turer, leser bøker, prøver å padle, studerer og spiller litt piano.

– Jeg har spilt piano siden jeg var fem, men det har vært stunder der jeg har spilt mindre. Det er vel kanskje på tide å ta det opp igjen nå, sier han og ler.

Han studerer også til å bli maskiningeniør.

– Jeg får jo ikke trent så mye eller drevet med toppidrett, så jeg tenker å bruke tiden til å studere litt. Kanskje kan jeg bli ferdig med studiene? Det hadde vært fint. Da er jeg helt klar for videre toppidrettsliv etter behandlingen er over.

Det er fortsatt det som er drømmen. Å kunne leve som toppidrettsutøver. Å kunne strekke seg etter store mål.

For Amund Vold er livet satt på pause. Etter all sannsynlighet vil han ikke bli en bedre padler de neste tre årene. Men svært lite har forandret seg i hodet hans. Han ser seg selv på startstreken i OL i Paris om fem år. Sykdommen kan hindre han i å gjøre det han vil her og nå. Den får han til å føle seg annerledes og slapp. Men målet om å bli best klarer ikke sykdommen å frarøve Amund Vold.

– Jeg har fått denne kreften da. Det er ikke noe jeg får gjort noe med. Så jeg må bare se fremover. Og så vet jeg at når dette er over, så kommer jeg sterkere tilbake.

– Så du gir deg ikke, du vil fortsatt til OL eller?

– Ja. Det er planen det. Om fem års tid, sier han med et bredt smil.