OL-håpet viste seg i bikini – risikerer fengsel i hjemlandet

– Jeg gråt hver natt. Jeg hadde mareritt om at noen kom og skulle ta meg med tilbake. Jeg hikstet, og jeg våknet med våt dyne og pute.

Det sier en emosjonell Saman Soltani til NRK kort tid før OL-skjebnen hennes avklares.

Hun snakker om vendepunktet i livet, eller som hun forklarer det: «Det sekundet jeg mistet alt.»

I dette NRK-intervjuet åpner 27-åringen opp om Instagram-bildene som gjør at hun risikerer fengsel, den usannsynlige redningsmannen og lyset i tunnelen.

La oss gå halvannet år tilbake i tid. Soltani, en medaljevinnende idrettsutøver i både svømming og padling, befant seg på flyplassen i Barcelona etter en treningsleir.

– Jeg fikk en telefon. Stemmene i den andre enden fortalte at jeg ikke kunne komme hjem. Da ville jeg risikere fengsel og tortur, sier hun.

Lamslått og sjokkert gikk hun ikke om bord på flyet hjem, og ble heller stående igjen på flyplassen. Soltani var helt alene i en ukjent verdensdel, med kun ett europeisk telefonnummer å ringe.

– På ett sekund mistet jeg alt, sier hun.

Vendepunktet

For Soltani ble telefonen en brutal krasjlanding etter ett av livets høydepunkter. Hun hadde tilbrakt bekymringsløse og frie dager på en svømmeleir i Barcelona – en leir hun hadde blitt advart mot å reise til.

– Alle sa «ikke gjør det, du kan ikke gjøre det». Men jeg gjorde det uansett. Og da jeg var i Barcelona, la jeg ut historier på Instagram. Jeg gikk uten hijab, jeg var i bikini, jeg delte bilder og videoer, forteller hun.

Kalenderen viste 22. august 2022, og den da 25 år gamle Soltani var ingen hvem som helst i hjemlandet. Instagram-aktiviteten ble lagt merke til.

– Jeg var en kjent person i Iran, så det jeg gjorde var helt uakseptabelt for regimet, forklarer idrettsheltinnen.

Soltani hadde holdt på med artistisk svømming, tidligere kalt synkronsvømming, og hadde vunnet alt som var mulig å vinne i Iran.

De strenge reglene som sier at alt bortsett fra hender og ansikt skal være tildekket, og at kvinner ikke kan konkurrere foran menn, førte til at hun hadde gitt opp drømmen om en internasjonal karriere for lengst. Hun hadde egentlig sluttet med svømming, men da invitasjonen fra leiren i Barcelona kom, bestemte hun seg for å dra.

Soltani ville være et forbilde for unge talenter som levde under de strenge reglene som hadde satt en stopper for hennes egen karriere.

– Jeg fortalte alltid til idrettsutøvere at de burde kjempe for sine drømmer, være uavhengig, aldri gi opp og være modige. Så ble det min tur til å vise handling, for jeg var et forbilde for dem, forklarer hun.

– Jeg følte ansvar for å gjøre noe. Så jeg bestemte meg for å delta på denne leiren i Barcelona, både for meg selv og for dem, sier Soltani videre.

Da hun satte kursen mot Spania, ante hun ikke at hun hadde forlatt hjemlandet for aller siste gang. Hun ønsker heller ikke å nevne noe om familien i Iran i frykt for at det vil skje dem noe.

Den usannsynlige hjelperen

Advarselen over telefon om at det ikke var trygt for henne å reise hjem, satte i gang et hav av følelser i henne: Desperasjon, fortvilelse, panikk, rådløshet og sorg.

Hun ante ikke hva hun skulle gjøre, før hun kom på at hun hadde nummeret til en europeisk mann som hun hadde møtt i Iran mange år tidligere. Han var lagret som Uwe.

Uwe hadde vært i Teheran med sønnen sin, og de trengte hjelp av noen som kunne engelsk. Dette tilfeldige møtet ble Soltanis redning.

– Jeg gråt, jeg klarte knapt å snakke, og jeg bare ringe ham og spurte om jeg kunne komme. Jeg visste ikke engang hvor han bodde. Og han sa ja. Han sa: «Kjøp en billett til Wien». Og det gjorde jeg. Han hentet meg, og noen uker senere begynte «Kvinne, liv, frihet»-protestene» i Iran.

Protestene kom som en reaksjon på at 22 år gamle Mahsa Amini døde i moralpolitiets varetekt etter at hun ble arrestert for brudd på landets strenge kleskoder.

Tusenvis av iranere tok til gatene, regimet svarte med kuler og arrestasjoner, og Soltani mistet flere venner i opptøyene.

– Særlig kvinnelige iranske idrettsutøvere som representerer landet sitt blir sett på, på mange måter, som Irans og den islamske republikkens ansikt utad. Så vi vet at det kan få alvorlige konsekvenser hvis de bryter kleskoden også utenfor Iran.

Det sier Marianne Hafnor Bøe. Hun er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger.

Hun kan fortelle om et iransk regime som har blitt strengere siden Aminis død i 2022.

– Etter det har vi sett at håndhevingen av reglene rundt hva slags klær kvinner kan ha på seg har blitt strammet enda mer til. Det har blant annet kommet en ny lov som innebærer enda mer alvorlige konsekvenser dersom man bryter klespåbudet.

– Kvinner risikere bøter eller fengsel, men vi vet også at det er kvinnelige idrettsutøvere som har blitt møtt med trakassering når de har vendt tilbake til Iran, fortsetter Hafnor Bøe.

For i likhet med Soltani så er det flere kvinnelige iranske idrettsutøvere som har blitt møtt med ubarmhjertighet av det iranske regimet. Noen har reist hjem og tatt straffen sin, andre har aldri kommet tilbake.

– I 2022 var det en iransk kvinne, Sara Khadem, som deltok i en sjakkturnering uten hijab, som nå lever i eksil i Spania. Hun dro aldri tilbake, sier professoren.

Samtidig satt Soltani i Østerrike hos en fremmed mann og sørget over tapte venner, et tapt hjemland og at livet – slik hun kjente det – var over.

Håpet

Uwe Schlokat var plutselig husvert for en sørgende iransk eks-svømmer, men han visste at hun også hadde drevet med padling på høyt nivå.

Soltani hadde nemlig fortalt ham om drømmen om en internasjonal idrettskarriere, og at iranske regler gjorde at det ikke var mulig for henne innenfor artistisk svømming.

Derfor hadde hun begynt med kajakk som 18-åring, noe det viste seg at hun hadde talent for.

Hun ble raskt god, kjempet seg inn på landslaget, og allerede etter få år med padling, var hun på det iranske laget som tok sølv under det asiatiske mesterskapet i Usbekistan.

Schlokat bestemte seg for å ta med Soltani til en kajakklubb, i håp om at det skulle gi henne en pause fra tårene.

– Jeg husker jeg satt og gråt og gråt, og jeg tenkte at jeg hadde to alternativer. Jeg kunne enten få en depresjon og dø her et sted, eller jeg kunne kjempe. Og så tenkte jeg at det var fint å velge sistnevnte, skildrer Soltani.

– Jeg var ikke sikker, for alt var vanskelig. Jeg slet med å akseptere situasjonen, du kan forestille deg hvordan det er å miste absolutt alt. Men jeg bestemte meg for å begynne med kajakk igjen, forteller hun videre.

Sportslig kom suksessen fort for Soltani. Utenfor kajakken tok Schlokat på seg et stort ansvar, og Soltani beskriver Uwe som sin andre far.

For den da 64 år gamle mannen som selv har to sønner, ble hverdagen snudd på hodet.

– Jeg har aldri hatt en datter, og jeg hadde aldri trodd jeg skulle ha slike samtaler med en 25 år gammel jente. Hun spurte meg om alle slags ting – alt fra gutter til klær og livet, sier Schlokat til NRK.

Sammen jobber de nå for å nå Soltanis store mål, og Schlokat mener 27-åringens tunge bagasje hjelper henne i å nå det.

– Du ser det i øynene hennes når hun padler. Hun gjør det for flere enn seg selv.

– Nå gjør jeg det for hele verden

Padlingen ble nemlig håpet hun trengte.

Det østerrikske forbundet lot henne raskt trene med landslaget, og hun har hevdet seg i nasjonale konkurranser i sitt nye hjemland.

I tillegg har hun fått asyl i Østerrike, og i november kom nyheten som gjør at hun i disse dager går med nervene godt klistret utenpå drakten: Hun ble kontaktet av Den olympiske komité (IOC) med beskjed om at hun er en del av deres flyktninglag.

De samler utøvere som ikke kan konkurrere for hjemlandet sitt, under IOCs flagg. De sender også en egen tropp til OL, og Soltani satser nå alt for å bli en del av troppen som skal til sommerens leker i Paris. Uttaket blir gjort i april.

– Jeg har en god sjanse. De beste fortjener å gå til OL, og jeg vil gjøre mitt beste. Jeg tror jeg drar. I min fantasi ser jeg meg selv vinne gullmedaljen i OL, sier hun entusiastisk.

27-åringen er klar på at bagasjen hennes gjør henne sterkere, og at hun kjemper for noe større enn bare heder og ære.

– Jeg er mer tørst, for nå gjør jeg det ikke bare for meg selv. Jeg gjør det for alle som hjelper meg. Jeg gjør det for familien min, for alle vennene mine, for alle mine idrettsutøvere og for alle som kjenner meg, sier hun, og legger til:

– Nå gjør jeg det for hele verden. Jeg vil motivere folk med min historie. Det er som et oppdrag for meg akkurat nå. For det er ikke bare meg, det er meg og alle i verden.

– Jeg håper det skjer i OL

Og skulle OL-drømmen gå i oppfyllelse for Soltani, kan det også føre til realisering av en helt annen drøm for henne.

I hjemlandet fikk faren hennes aldri se henne briljere med artistisk svømming, ettersom det kun var lovlig med kvinnelige tilskuere.

– Hvis du snakker med faren min, så vil han si at hans største beklagelse i livet er at han aldri kunne se meg svømme, at han aldri kunne se meg konkurrere, at han aldri kunne klemme meg etter at jeg hadde vunnet. Aldri, sier hun.

– Jeg håper det skjer i OL.