Hun er OLs største dilemma

Det var nesten komisk å se forsøksheatet på 800-meter i Rio de Janeiro onsdag morgen: Caster Semenya fra Sør-Afrika var så mye bedre enn alle de andre at det ikke så ut som en ordentlig konkurranse.

Etter målgang stod de syv andre løperne og bøyde seg over knærne og gispet etter luft. 25-åringen med den mørke røsten og de brede skuldrene stod oppreist og så ut som hun kjedet seg.

– Hun er i en helt egen divisjon. Jeg tror hun kommer til å prestere helt spektakulært i OL. Hun kan godt finne på å knuse verdensrekorden fra 1983 på 1.53,28, sier NRKs friidrettsekspert Vebjørn Rodal.

– Jeg tør ikke gjette tider, men det kommer til å gå fort, sier Hedda Hynne, den norske deltageren på distansen, til NRK.

For første gang på fem år får nemlig Caster Semenya lov til å delta som seg selv.

Regelendringen som forandret alt

De fleste kvinner har mellom 1 og 3,3 nanomoler med testosteron per liter blod, ifølge New York Times.

Caster Semenya har over 10.

Hun er født sånn, på grunn av den sjeldne tilstanden hyperandrogenisme, som blant annet kan gi kvinner kraftige hårvekst, små bryster og mørkere stemme.

– Det er klart det er forskjell på oss, sier Hedda Hynne.

– Du merker forskjell?

– Jeg kan se forskjellen.

Sjefene i friidrettsverdenen har bestemt at Semenya er for mandig til å delta i kvinneklassen. Så siden 2011 har hun måttet gå på hormonbehandling for å senke testosteronnivået sitt ned under 10.

Men rett før OL kom nyheten som forandret alt: En historisk dom i Idrettens voldgiftsrett (CAS) konkluderte med at regelen var brudd på menneskerettighetene. Så Semenya har fått slutte på hormonkuren.

Og plutselig er hun så god at de andre er sjanseløse. Selv om trenerteamet hennes hevder det ikke har noe med testosteron å gjøre.

– Akkurat da den regelen ble fjernet, var hun tilbake i uhorvelig god form. Det blir nesten for besynderlig. Hun er så god at jeg har mistenkt henne for å holde igjen med vilje i konkurranser for å ikke skape mer oppstyr, sier Vebjørn Rodal, som selv har tatt OL-gull på nettopp 800-meter.

Ble født sånn – blir kalt et monster

Rodal er ikke alene om å mene at Semenya helt bevisst løper sakte for å unngå negativ oppmerksomhet. Da sørafrikaneren for første gang på lenge leverte et superløp i Monaco i år, kom nemlig kritikken med én gang. Flere av konkurrentene mener det er urettferdig at de skal trene hele sitt liv, bare for å bli slått av noen som har helt andre fysiske forutsetninger.

– Det er en grunn til at vi har manne- og kvinneklasser. Dette truer integriteten til hele kvinneidretten, har den amerikanske 800-meterløperen Shannon Rowbury sagt til NBC.

– Dette er ikke en sport lenger når vi nesten kan vite på forhånd at Caster Semenya vinner, sier Paula Radcliffe, BBC-kommentator og verdensrekordholder i maraton, ifølge Daily Mail.

Aftonbladets kronikkskribent Mats Wennerholm skrev før OL at Sveriges løpere «kommer til å møte et monster i Rio».

Oppstyret kommer til å nå sitt klimaks i OL på torsdag og fredag. Tusenvis kommer til å sitte i TV-stua og gjøre narr. De kommer til å diskutere om Semenya har innvendige testikler, og om hun er dopet.

– Det kommer til å bli et enormt fokus. Det kommer til å bli diskutert opp og ned og fram og tilbake. Det kommer til å ta helt av, og det er grusomt. Tenk at hun har hatt det sånn siden hun var 18 år, sier Vebjørn Rodal.

Det Caster Semenya har gått gjennom de siste syv årene er nemlig opprørende lesning.

Når hele verden diskuterer underlivet ditt

Caster Semenya visste selvfølgelig ingenting om testosteronnivåer da hun vokste opp i den lille landsbyen Fairlie i Sør-Afrika, som en av fire søstre. Men praktisk talt over natta skulle det bli den mest dominerende faktoren i hennes liv.

Det var egentlig den lykkeligste kvelden hun hadde opplevd. Den lovende 800-meterløperen hadde på sensasjonelt vis knust hele verdenseliten i VM i Berlin. VM-gull som 18-åring, ut av ingenting. Det var en drøm:

Men marerittet hadde allerede startet, uten at hun visste det. En rekke medier hadde begynt å kommentere hvordan hun så uvanlig maskulin ut. De beskrev de muskuløse armene og de ubarberte armhulene – og den eksplosive forbedringen hun hadde hatt på friidrettsbanen.

Og Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) ga etter.

Midt i æresrunden etter gullet ble Semenya hentet ut av funksjonærer og nærmest smuglet ut av stadion. IAAF hadde startet en etterforskning av om hun var mann eller kvinne – og de hadde lekket det ut rett før VM-finalen. Hun skulle gjennom en kjønnstest og kunne miste gullet, sa en pressetalsmann.

Medier over hele verden eksploderte i spekulasjoner. Var Semenya dopet med testosteron? Var hun kjønnsoperert, eller kanskje tvekjønnet? Og så hun da ikke veldig ut som en mann?

– Hun er ikke en kvinne. Hun er en mann, sa den italienske konkurrenten Elisa Cusma ifølge ESPN.

– Bare se på henne, sa russiske Marija Savinova.

På NRK sa Steinar Hoen at Semenya var «veldig, veldig mannlig». Et irsk bettingselskap tilbød odds på hva kjønnstesten ville vise.

Smak litt på den. Du er 18 år gammel jente som ikke aner at det er noe uvanlig med deg, og plutselig diskuterer de underlivet ditt over hele verden.

– Det er helt forferdelig. Hun var bare 18 år. Tenk hvor ydmykende den prosessen må ha vært for en ung jente som bare hadde drevet hobbyen sin og løpt fort, sier Vebjørn Rodal.

– Jeg skulle ønske de kunne la datteren min være i fred. Hun er den lille jenta mi. Jeg kan gjenta dette en million ganger: Hun er en jente, sa faren Jacob ifølge ESPN.

Semenya ble utestengt fra friidretten mens kjønnstesten ble behandlet. Etter over et år i uvisshet fikk hun både beholde gullmedaljen og delta i konkurranser som kvinne.

Men i kjølvannet av Semenya-saken innførte IAAF testosteron-grensen som skulle bli en kraftig begrensning for henne i årevis. Siden hun knuste hele verdenseliten som 18-åring, har ikke Semenya tatt en eneste internasjonal gullmedalje.

Og som ikke det var nok – det er enda en grunn til at Caster Semenyas skjebne er opprivende.

Snytt for to gull av russer

Til tross for hormonmedisinene greide Semenya å kjempe seg opp på høyt internasjonalt nivå.

– Jeg har vært mye lei meg, men jeg har også gjort jobben min også. Jeg ville tilbake, sa Semenya i 2010.

I 2011 tok hun VM-sølv i Deagu, og i 2012 tok hun OL-sølv i London.

Andreplassene var ikke bitre i seg selv. Det var imidlertid det faktum at det var Marija Savinova fra Russland som slo henne begge gangene:

Savinova, som i 2009 tørt hadde uttalt «bare se på henne», har siden den gang blitt selve symbolet på russisk doping. Hun er ikke dømt, så Semenya har ikke fått noen gull i posten – i hvert fall ikke ennå. Men da dopingvarsleren Julija Stepanova avslørte statsstøttet doping i en ARD-dokumentar, var det Marija Savinova som innrømmet storstilt doping på skjult kamera. Dopingbyrået Wada har bedt om at hun blir utestengt på livstid.

Noe av det verste du kan gjøre mot en idrettsutøver, er å ta fra dem gledesrusen i gulløyeblikket og i stedet sende dem medaljen i posten. Det har altså trolig skjedd med Semenya to ganger, i tillegg til alt det andre hun har opplevd.

– Jeg har aldri sett Caster gråte over det som har skjedd med henne, men hun var veldig deprimert. Hvis du lot 100 toppidrettsutøvere gå gjennom det samme, ville 99 av dem knekke sammen og ikke klare å konkurrere, har manager Jukka Härkönen sagt til The Telegraph.

Argumentene for å stanse Semenya

Det er lett å tenke at det hele er fullstendig urettferdig, at friidretten har håndtert det feil, og at det er bra Semenya får konkurrere igjen uten å senke testosteronnivået sitt.

Hadde det bare vært så enkelt.

– Dette er et dilemma ut av en annen verden, sier Vebjørn Rodal.

I idretten kommer man ikke utenom å ha én klasse for kvinner og én klasse for menn. Problemet er bare at ganske mange mennesker havner midt mellom.

– Dessverre deler ikke biologien inn mennesker i to kjønn pent og pyntelig. Det er titalls millioner mennesker på jorda som ikke passer inn i definisjonen av hverken mann eller kvinne, sier Joanna Harper i et grundig intervju på nettstedet The Science of Sport.

Harper har unik innsikt i temaet, fordi hun både er kjønnsforsker, idrettsutøver og transkjønnet. Hun er livredd for å la hyperandrogene delta i kvinneidrett uten begrensninger.

– Hvis man lar disse utøverne konkurrere i kvinneklassen, med de betydelige fordelene de får av testosteron, vil det true selve grunnlaget for kvinneidrett, sier Harper.

Semenya er nemlig ikke alene. Bare i 800-meterfeltet i OL skal minst to andre utøvere ha hyperandrogenisme, ifølge The Telegraph. Det er faktisk en veldig reell sjanse for at hele pallen på 800-meter i OL kan bestå av hyperandrogene utøvere. I sprint deltok dessuten en hyperandrogen 100-meterløper fra India, og tidligere i OL fortalte nyhetsbyrået AP om en femte, anonym utøver som har måttet gå gjennom ymdykende kjønnstester.

– Dette er en ekstremt sjelden tilstand i befolkningen. Så disse kvinnene er enormt overrepresentert på høyeste nivå i idretten, sier Harper.

Årsaken er rett og slett at fordelen er så stor av å ha så mye testosteron i blodet. Selv hvis bare noen få tusen idrettsutøvere har hyperandrogenisme, er det ganske stor sjanse for at en del av dem når høyeste nivå.

BBC-kommentator Paula Radcliffe tar argumentasjonen enda et hakk videre. Hun frykter kyniske idrettsledere vil utnytte utøvere med naturlig høyt testosteronnivå.

– Vi har sett hvor langt land som Russland er villige til å gå for å ha sportslig suksess. Vi vet også at det finnes samfunn hvor tvekjønnede og hyperandrogene er vanligere. Vi vil ikke at folk reiser til slike samfunn og leter etter jenter for å ta dem med seg og trene dem opp, sa Radcliffe i et kontroversielt intervju tidligere i år, ifølge Daily Mail.

Vebjørn Rodal er enig i at det ikke er så enkelt som å la alle delta så lenge de føler seg som kvinner, eller så lenge de står oppført som kvinner i passet sitt.

– Selv etter alt Caster Semenya har opplevd, og jeg synes virkelig oppriktig synd på henne, så heller jeg faktisk mot at hun ikke burde fått delta i kvinneklassen. Hvis jeg hadde vært trener for en ung jente som jobbet hele livet sitt for å nå verdenstoppen i mellomdistanse, så synes jeg det hadde vært litt håpløst om hun skulle møtt utøvere med disse fysiske egenskapene, sier Rodal til NRK.

Den kortvarige revansjen

Caster Semenya gikk rett gjennom pressesonen uten å snakke med noen andre enn OL-arrangøren etter forsøksheatet sitt i Rio på onsdag. Hun så rett framfor seg mens hun gikk raskt forbi journalistene. Hun smilte ikke.

Kanskje smiler hun når hun står igjen etter OL med både gull og verdensrekord. Kanskje får hun snart to gull i posten også.

Men om det føles som en revansj, vil den ikke nødvendigvis vare lenge.

Den historiske CAS-dommen er nemlig bare midlertidig. Om under to år skal idretten igjen vurdere å innføre begrensninger på hyperandrogene utøvere, og en knusende Semenya-seier i Rio vil neppe styrke hennes sak.

Så kanskje er det ikke så sikkert at det blir verdensrekord i Rio likevel. Kanskje Caster Semenya rett og slett ikke tør å løpe sitt beste.