Bryte-Signes ukjente drama før OL

– Om fire år vil jeg helst være i mitt livs form, slik at jeg kan komme meg på pallen i Tokyo. Det er det som er målet og drømmen. Så vi må prøve å lage et opplegg som gjør at det skjer.

Det har gått en drøy måned siden OL-debuten i Rio. Siden da har Signe Marie Fidje Store rukket å bli et år eldre i den forstand at hun har hatt bursdag og fylt 21.

I mental brytealder har hun nok vokst adskillig mer enn ett år siden hun mot alle odds og helt ut av intet kvalifiserte seg for OL under et stevne i Tyrkia 7. mai.

Etterpå har det stort sett vært motgang, motgang og motgang for supertalentet fra Tana.

Den verste smerten

I Tyrkia var det gledestårene som spratt. Tårer ble det også i den første og hittil siste OL-kampen 17. august. Men da på grunn av smerte.

Mange husker bildene av den 20-åringen som vrir seg i smerter på den olympiske brytematta, etter å ha fått armen dratt bakover i en tilsynelatende særdeles unaturlig vinkel av sin svenske motstander Jenny Fransson.

– Det var forferdelig vondt. Jeg har aldri opplevd noe så vondt noensinne i hele mitt liv, sa hun til NRK etterpå.

Selve kampen i Rio er det kanskje ikke så mye å lære av. Den ble bare en påminnelse om at bryting noen ganger gjør fryktelig vondt.

Det er det som skjedde i forberedelsene til den brutale OL-opplevelsen Signe Marie Fidje Store skal bruke på veien mot Tokyo.

Fryktet innleggelse

For det første bør hun holde seg frisk i oppkjøringsfasen. Det lyktes hun ikke med før Rio. Det skapte ingen avisoverskrifter, men faktum er at hun en måned før OL slet med en infeksjon som ikke bare gjorde det vanskelig å trene.

På treningsleir i Madrid var Signe Marie Fidje Store oppriktig bekymret for sin egen helse.

Det dreide seg om gule stafylokokker i et sår. For øvrig samme sykdom spm Norges andre OL-bryter i Rio, Stig André Berge, slet med på samme tid.

– Det er veldig mange brytere som har slitt med det, så man blir litt redd også. For man vet om folk som har blitt lagt inn på sykehus med den infeksjonen, sier hun.

Store fikk medisinering – og før avreise til Rio var infeksjonen borte. Men den viktigste fasen av oppkjøringen var ødelagt på flere måter.

Dårligere og dårligere

For eksempel måtte hun opp en vektklasse i OL-generalprøven. Å pine seg ned i vekt ville koste for mye.

– Jeg hadde hatt utrolig mye hard trening og var veldig tappet for energi. I tillegg fikk jeg betennelsen i armen. Jeg ble bare dårligere og dårligere. Da måtte jeg bare ta et valg, sier hun.

– Det er så klart ikke helt gunstig å måtte bryte mot folk som er mye større enn deg. Men det er i hvert fall bedre å få inn stevnerutinene selv om du ikke får bryte mot de motstanderne du helst vil gå mot, sier Tana-jenta, som oppsummerer de tunge ukene slik:

– Det var veldig kjipt. Når du skal til OL, vil du helst fylle hver dag slik at du får fullt utbytte. Men jeg prøvde å gjøre det beste ut av det.

– Noe jeg savnet veldig

Fra selve OL-opplevelsen – tiden i Rio de Janeiro – tar hun også med seg noe viktig. Skal hun lykkes i Tokyo om fire år, må hun ha de viktigste støttespillerne på plass. I Rio manglet de.

– Hvis jeg skal kunne prestere optimalt, må jeg ha min egen trener, Qazim Redzepi, der. Det er han som kjenner meg, fastslår hun.

I tillegg ønsker hun seg en sparringpartner.

– Jeg må ha noen trene med i dagene før, slik at jeg får ordentlig kvalitetstrening. Det har veldig mye å si for følelsen du har når du skal ut og bryte. Det at man helt fram til siste dag er vant til å gå ordentlige kamper, at man kjenner at man er veldig klar. Det er noe jeg merket at jeg savnet veldig i OL nå, sier hun

Tøffe prioriteringer

Å dra til Tokyo uten en egen sparringpartner er lite aktuelt.

– Hvis ikke Olympiatoppen klarer å finansiere det, så må man jo bare gjøre det sjøl. Da håper jeg at jeg har så mye sponsorer at det ikke blir noe problem, sier hun.

Store får støtte for sine ønsker av Olympiatoppens coach for bryting, Michael Jørgensen.

– Jeg vil si det er helt avgjørende å ha en sparringpartner i kampidretter. Dessverre har vi et svært begrenset antall adgangskort til treingshallene. Derfor må vi gjøre tøffe prioriteringer. De største medaljehåpene prioriteres først. Stig André Berge fikk med seg sparringpartner til Rio, mens Signe ikke fikk det, forklarer Jørgensen.

Fulltid eller ingenting

Noen sponsorer har allerede meldt seg på etter årets gjennombrudd for den uredde førsteårssenioren. Dermed vet hun at hun har mulighet til å satse videre – med bra kvalitet på opplegget.

– Det er ikke nok til å gjøre alt man kanskje burde gjort, men jeg prøver å gjøre det beste ut av den hjelpen jeg får. Jeg kan ikke gjøre mer enn det.

– Er det nok til at du kan drive med dette på fulltid?

– Hvis du ikke gjør det, kommer du deg aldri på pallen i et OL, for å si det sånn. Hvis du gjør det 50 prosent, er det ikke sikkert du klarer å hevde deg topp ti på et EM engang. Så det er fulltid eller ingenting, fastslår hun.

Før neste OL skal det kjempes om mange EM- og VM-medaljer – og ikke minst skal det legges ned et massivt antall treningstimer.

Signe Marie Fidje Store skal bli bedre på absolutt alt. For å bli det, må hun ut av landet. Motstanden her hjemme er rett og slett ikke god nok.

Stor blødning

Derfor reiser hun til Canada, nærmere bestemt Calgary, på et langt treningsopphold allerede neste uke.

Heldigvis er skaden fra OL nesten leget.

– Armen er virkelig på bedringens vei. Nå begynner den å komme til den fasen der jeg kan begynne å trene bryting på ordentlig igjen.

– Hva var galt?

– Det var muskelfestet på skulderbladet, fra triceps, som hadde fått seg en trøkk. Det var blitt en stor blødning og litt av hvert baki der. Det skulle ta cirka seks uker før det ble bra, og det stemmer ganske bra. Jeg kjenner nå at den er begynt å bli mye bedre. Det lover bra!