Verdensmesterens brutale døgn: Fra gullfeiring til skuffelse og tårer

Hun kommer forsiktig ut av døra på utøverhotellet. Det er bare øynene som synes, for masken er selvfølgelig på.

Thea Louise Stjernesund trekker stolen under seg og setter seg ned.

– Skal jeg ha på masken? spør hun.

Hun har hatt litt tid til å fordøye alt det som skjedde, ikke langt unna hotellet her, som hun nå skal fortelle om.

Hun får beskjed av Skiforbundets kommunikasjonssjef om at det er stor nok avstand til NRKs reporter, så hun tar av seg masken. Kanskje med dobbelt betydning. Den svarte tøybiten legger hun i hvert fall i lomma.

– Man blir så mimikkløs med maske, påpeker hun.

For det er litt lettere å skjule følelsene med maske på, men det skal hun ikke nå. 24-åringen legger hendene i fanget og fikler litt med jakkeermet, før hun drar dem helt over hendene.

Før intervjuet starter, forteller kommunikasjonssjefen en historie om en annen utøver som har gått i kjelleren under et VM. En som snakket seg så ned at han til slutt brøt ut at han ville legge opp. Da får vi endelig se et smil. For hun husker den situasjonen.

– Thea, vurderer du å legge opp nå? spør NRKs reporter, med en spøkefull tone.

Hun ler litt og ser ned i fanget. Selvfølgelig skal hun ikke det.

I stedet skal hun fortelle hva som egentlig foregikk det døgnet. Fra den dagen hun sto jublende med en gullmedalje rundt halsen, til hun dagen etter gråt av fortvilelse.

Gull rundt halsen

Etter en sesong der ikke alt hadde gått helt som det skulle, så hun frem mot VM. Men i den første konkurransen gikk det ikke veien for Stjernesund.

Stang ut. Sånt skjer.

Parallellstorslalåm var jo en helt ny VM-gren. I tillegg hadde kvinnene på det norske landslaget nettopp mistet en god støttespiller i servicemannen Tor Arvid Semb, som jobbet på alpinlandslaget i mange år.

På dag to gikk det langt bedre.

«Ready» ropte Thea Louise Stjernesund på startstreken.

Hun vant duell, etter duell, etter duell i lagkonkurransen i parallellstorslalåm. Det skal nok mye til for at det kunne gått bedre denne solfylte dagen i Cortina.

Nasjonalsangen runget over anlegget og champagnen sprutet på podiet. Norge tok sin første medalje i mesterskapet – attpåtil gull.

Det kunne vel ikke bli bedre?

Men at det kunne bli verre, det ble det raskt ingen tvil om.

Det finnes flere utfordringer enn et røket korsbånd

Ønsket om å få det til var så stort, men hun fikk virkelig oppleve hvor brutal toppidretten kan være.

Dagen etter at hun ble verdensmester, kjørte hun rett ut fra målområdet. Vanligvis stopper utøverne opp, og gir kanskje et lite vink til kameramannen. Stjernesund kjørte bare forbi.

Hun ga det alt hun kunne.

– Det blir et fysisk, og ikke bare psykisk, ønske om å få det til. Og da baller det på seg med sånne ting som gjør det vanskeligere å slippe seg løs.

Hun har et litt nedstemt uttrykk i ansiktet, men samtidig alvorlig, når hun forteller om hvordan gårsdagen føltes. Allerede midtveis i rennet var hun sliten, og i mål i storslalåmrennet var hun 4.41 sekunder bak. Da valgte hun å stå over andreomgangen.

Verken det fysiske eller det mentale var klar for en ny runde i bakken.

Nå, med det hele litt på avstand, puster hun ut før hun forteller videre. Hun gjorde alt hun kunne for å fokusere på den ene arbeidsoppgaven: kjøre fort på ski og ikke tenke på noe annet.

Det ble vanskelig.

– Dette er min akilleshæl. Det er ikke bare menisk og korsbånd, det er andre ting også i idrett som man kan streve med, sier hun, litt blankere i øynene.

Hvorfor er det så vanskelig?

Da hun reiste hjem fra en verdenscuphelg i januar, klarte hun ikke helt å skjønne hvorfor det føltes vanskelig – eller umulig – å gjennomføre et renn. Da tok hun en viktig telefon.

Fra sitteplassen utenfor utøverhotellet i Cortina forteller hun om denne praten hun da tok med idrettspsykolog ved Olympiatoppen, Arne Jørstad Riise.

• Mowinckel takker psykologen: – Det har vært tungt i hodet mitt

Etter den fant hun ut at hun faktisk satte veldig høye krav til seg selv. Ikke nedskrevet på en fysisk liste, men likevel en liste med krav.

Til hva som er fysisk godt nok, teknisk godt nok og hva slags forberedelser som er gode nok.

Og i år har de trent mer og hardere. Listen med krav ble enda lengre. Og også vanskeligere å legge fra seg.

– Og så gir man nesten opp fordi man ser ikke poenget med å prøve en gang, hvis man ikke har de tinga på plass, forklarer hun, mens hun gestikulerer engasjert.

Det er tydelig at dette er et viktig tema for henne. Både Stjernesund og NRKs reporter har reist seg opp. Intervjuet nærmet seg egentlig slutten, men det var fortsatt mer å si.

– Det er nesten som at jeg skulle si at du skal ha eksamen i morgen i det, og du har aldri lest det. Du bare gir opp. Det er som om noen sier «her Thea, her er 400 kilo og du skal løfte det», jeg kommer ikke til å klare det.

Slik forklarer hun følelsen, som hun aldri har opplevd tidligere. Hun ser litt ned. Masken som hun la i lomma har hun tatt opp igjen.

Et smil bak masken

Hun skal snart inn på utøverhotellet igjen, men det er så mye igjen å si. Om utfordringene som sitter i hodet. Om listen med krav som styrer så mye. Og alt males med lekne, språklige bilder.

Det er ikke så ofte toppidrettsutøvere forteller så åpent om dette temaet. Hvor brutalt det kan føles.

Selv om problemene ikke er løst, så var det godt å finne ut av denne følelsen. Følelsen av å få spørsmål om å løfte vekter hun vet hun ikke kan løfte. Eller ta en prøve hun ikke har lest til.

Om det er tretti nye svinger som venter, så klarer hun ikke legge den ene dårlige bak seg. Det har hun skjønt nå.

– Det var godt å få en spesifikk definisjon på hva jeg følte på, sier hun.

Og det er kanskje det som mangler. Å klare å legge listen med krav til side.

– Det er det som er rennhode. Å være uaffisert av småting og ting som skjer rundt, sier hun.

Før hun går tilbake inn på hotellet, får hun et tips om å høre hva Aamodt sa om henne i NRK-studio etter storslalåmrennet. Kanskje kunne det være litt motivasjon og hente.

Hun har tatt på masken, men man kan likevel se antydninger til et smil.