Ubehaget i adventskulturen

Kommer brevet til 10 år gamle Noah frem til nissen, så den kreftsyke moren hans kan komme seg ut av sykehuset og hjem til jul? Vinner Norge håndball-VM på noenlunde hjemmebane?

Svaret er etter all sannsynlighet «ja» på begge disse tungt desember-eksistensielle spørsmål.

Fordi vi vet hva den forhåndsbestemte dramaturgien er.

Da man hadde kommet til den tredje fredag og bekymringene tårner seg både i Vu og Snøfall – fikk nervene sin foreløpige topp da erkerivalene Danmark og Norge møttes til en episk semifinale i VM.

Uroen og mystikken skal være med oss halvannen uke til i Snøfall.

I VM nærmer vi oss det forløsende klimaks.

Akkurat som planlagt.

De har en plan

Julekalendere og håndballmesterskap for kvinner er altså Norges to store adventstradisjoner på TV. Frem til i år har vi ikke tenkt nok på hvor like de åpenbart også er i dramaturgien.

De tre skandinaviske landene i hver sin kvartfinale. De olympiske mesterne fra Frankrike i den fjerde.

Akkurat som planlagt.

De tre skandinaviske land og Frankrike i semifinalene.

Akkurat som planlagt.

Ett av de jevnbyrdige Danmark og Norge mot Frankrike i finalen.

Akkurat som planlagt.

For selv på finaledager kommer vi ikke unna at dette VM uansett hvem som blir verdensmester kommer til å bli husket vel så mye for avsløringene av hva som foregår i kulissene.

Da svenske Aftonbladet først kunne fortelle hvordan arrangørnasjonene kunne avtale seg imellom hvordan veien til de avgjørende medaljekampene skulle bli gunstigst mulig, stikk i strid med hva som burde være grunnleggende prinsipper i det som prøver å fremstå som en verdensidrett, blant annet ved å øke antall deltagernasjoner til meningsløse 32.

Nå fremstår håndballsporten mest av alt som en selskapsklubb, med et helt eget sett regler og etikk.

Skulle det være et reelt sportslig opplegg, hadde man laget turneringsoppsettet først og så trukket hvilke lag som endte hvor – og latt sporten og skjebnen bestemme derfra.

Her gjorde man det motsatt. Trekker først. Lager oppsettet siden.

For å få akkurat det resultat man har fått, nemlig Danmark og Norge i en semifinale, hvor det var omtrent 50–50 hvem som gikk til finale. Der møter man de olympiske mestere fra Frankrike, mens Sverige uansett har fått en medaljesjanse man ellers aldri hadde fått, skal man dømme ut fra innsatsen i semifinalen.

«Dette er et system som er mest hensiktsmessig nå», sa den norske håndballpresidenten til VG.

Den norske landslagssjef Thorir Hergeirsson analyserte det hele klarest og tydeligst:

«Dette er ikke fair play».

Slik skal det selvsagt ikke være. Da kan vi heller se på Snøfall 2.

«Walk like an Egyptian»

Spillerne er uskyldige. Trenerne er uskyldige. De nasjonale og internasjonale håndballforbundene er det ikke.

Å tillate et slikt oppsett er et åpenbart uttrykk for en grunnleggende ukultur. Og det er dessverre ingenting som tilsier at ikke norsk håndball også er en del av den.

«Håndballens farao» var NRKs betegnelse på den allmektige president i det internasjonale håndballforbundet, IHF, da han lot seg intervjue av allmennkringkasteren i forkant av VM.

I Snøfall ville egyptiske Hassan Moustafa likevel kunnet få rollen som nisse. For måten han nå har holdt på makten i IHF gjennom 23 år, er ved å innlemme stadig flere nasjoner, mange uten egentlig håndballaktivitet, og sikre seg deres lojalitet gjennom tildeling av såkalt «utviklingsstøtte». Noen ville brukt atskillig mer blamerende betegnelser.

VG viste tidligere i uka konsekvensene, da de besøkte Nepal og fikk demonstrert den totale mangel på aktivitet i en av de nevnte nasjoner.

Under Moustafas presidenttid har antallet medlemsnasjoner uansett steget fra 137 til 209 (!).

«Hvis du først har kvantiteten, vil kvaliteten komme», er Moustafas egen logikk.
Alt tyder på at det blir en lang ventetid.

Hovedpersonen i Snøfall 2 heter Noah og er 10 år.

Innen han er voksen har kanskje det internasjonale håndballforbundet fått en ny president også.

Kanskje.

For stikk i strid med alt av moderne demokratiske prinsipper, har IHF ingen begrensning på antall presidentperioder. Slike systemer åpner for utnyttelse.

Og for ordninger som ikke harmonerer med våre prinsipper rundt sportslig rettferdighet.

Men selv om vår del av kloden til de grader har en sportslig dominans, er det ikke europeerne som bestemmer utviklingen av den internasjonale håndballen.

Det umuliges kunst

Norge har valgt en stilltiende aksept som både skuffer og forbauser mange. Det burde den ikke.

For håndballpresident Kåre Geir Lio, som foreløpig bare har sittet i 8 år, har åpenbart valgt å holde seg tettest mulig opp mot makten og prøve å bruke gunsten dette gir til å få til de små endringene som er mulig.

En utgave av det muliges kunst, som her likevel fremstår ganske umulig. For det er ingenting som tyder på at norsk eller europeisk håndball har noe som helst å vinne, annet enn kanskje personlig presidentgunst, på denne strategien.

Men nok om det for denne gang. Dette dreier seg faktisk mest av alt om at verdens beste håndballnasjon for kvinner skal kåres. Og at det kommer til å bli en verdig vinner, uansett turbulensen på veien dit.

Og at nevnte Noah i Snøfall er veldig kilen på ørene. For de som ikke har fått med seg det.

«Det er tross alt lenge til julaften, så kanskje vi kan ta en dag av gangen», som sykepleieren sier til den bekymrede moren til Noah i fredagens episode av Snøfall 2.

Det gjør man også i VM, der det er klart for medaljekamper i VM – hvor ingenting er bestemt på forhånd.

I Snøfall 2 er spenningsmomentet om den mørke og skremmende – og for den del symbolske – skyen igjen blir stengt inne i Dunkelsteinen.

For i den norske adventstiden har alt en indre sammenheng. Da de norske yndlingene spilte seg til VM-finale, var det godt innrammet av 12 500 engasjerte danske tilskuere i Herning – i en arena som selvsagt lyder det dunkle navnet Boxen.

• VM-finalen mellom Norge og Frankrike i Boxen i Herning starter kl. 19.00 og kan høres på NRK Sport på radio.