Salve ved reisens slutt

Pressemeldingen fremsto i beste fall merksnodig.

Det er nemlig vanskelig å se at lekkasjer til VG rundt disputten mellom Alexander Sørloth og landslagsledelsen skal være nok til å rettferdiggjøre en slik ensidig uttalelse gjennom Norges Fotballforbund.

At Lagerbäck var indignert, fremsto som åpenbart – og sikkert forståelig. Han skrev han aldri hadde opplevd noe lignende siden han overtok Sveriges U21-landslag i 1990.

Men det er likevel uforståelig hvorfor enda flere detaljer fra de normalt lukkede rom skulle formidles ut i offentligheten – og dét fra landslagssjefen selv.

Kommunikasjonskaos

Det som muligens skulle være en tydeliggjøring av at kollektivets vokter, altså Lagerbäck, har fått orden på sine tropper, etterlot det stikk motsatte resultat. Ingen trygg leder har behov for å måtte hente sympati fra offentligheten i en sak som dette.

I tillegg gjorde NFF noe annet som er litt oppsiktsvekkende, da de skrev at Sørloth ikke ønsket å gi ytterligere kommentarer i saken. For dét motbeviste Sørloth ettertrykkelig i løpet av kvelden. Hvilket brakte hele sakens dimensjoner ytterligere ut i uforståeligheten.

Landslagssjef Lars Lagerbäcks uttalelser, formidlet via NFF på deres hjemmeside, ble motsagt av landslagsspiller Alexander Sørloth, formidlet via agent Morten Wivestad hos NTB, før landslagstrenerne Lagerbäck, Hansen og Grodås kollektivt sa seg uenig med Sørloth igjen, formidlet av landslagets mediesjef Svein Graff.

Dette er konfrontasjon i en form så forsiktig og lite direkte at det nok står godt til Sørloths tilsynelatende oppfatning av den norske tilnærmingen til landskampene i høst.

Men at den blir tatt ut i offentligheten, antyder sterkt at den er mye mer uforsonlig enn man ønsker å fremstille det som.

Neppe Sørloth solo

Alexander Sørloth og flere av spillerne skal ha reagert kraftig etter Serbia-kampen. Grunnen var at Norge tilsynelatende ble totalt overrumplet av den serbiske taktikk, uten å ha forberedt mottrekk. Dette kulminerte i den lekkede konflikt noen dager senere.

Det fremstilles nå som om Alexander Sørloth var alene om dette. Det var han etter all sannsynlighet ikke. Alt tyder på at misnøyen Sørloth fronter har støtte hos flere av spillerne.

Og det er lett å tenke at det er den nye generasjon som leder an. Det er heller ingenting som tyder på at misnøyen mot den norske tilnærming til det taktiske opplegg startet først etter Serbia-kampen.

Slik sett er en støtte fra kapteinsteamet Johansen, Elabdellaoui og King, selvsagt også via NFFs hjemmesider, heller ikke av særlig stor betydning. For det første er alle tre av Lagerbäcks mest betrodde helt siden 2017, for det andre kan de ikke si annet slik situasjonen nå står.

Og situasjonen er den at ingen vet hva den er akkurat nå. Heller ikke hvordan reaksjonene vil være når landslaget igjen samles, for årets tre siste landskamper i november.

Snart uutholdelig

Men det som nå er åpenbart, er at Lagerbäck står overfor en helt ny situasjon.

Herfra og til hans tid i Norge er over, vil hvert uttak, hvert ansiktsuttrykk, hver lagoppstilling, hver feilpasning og hvert innbytte tolkes og analyseres i lys av det som skjedde i bakkant av Serbia-kampen.

Og dét er en situasjon som fort blir uutholdelig, i søken etter nytt fokus og restartet optimisme frem mot neste års regulære VM-kvalifisering. Der vil vi også møte presumptivt sterkere motstand enn Serbia, med de krav det vil medføre til taktisk tilpasning.

Lagerbäcks prosjekt har vært basert på disiplin og lojalitet til prosjektet og filosofien.

Når dette fungerer, tar det et i beste fall middelmådig islandsk lag til kvartfinalen i EM.

Når det ikke gjør det, blir Norge overkjørt av Serbia i play off-kamp på Ullevaal.

Og vil noen igjen tro at tilliten til kollektivet Norge igjen vil være absolutt med Lars Lagerbäck som sjef? Neppe. For det finnes helt åpenbart en gruppe i gruppen som allerede er på vei videre og som vil noe annet. Og der det tar tid å bygge tillit, forvitrer den enormt mye raskere, som NRKs fotballekspert Carl-Erik Torp også er inne på.

Snart er du vekk, Lars Lagerbäck

Følelsen av en økende spillermakt i en fragmentert gruppe vil virke giftig for en prestasjonskultur. Det samme vil en mangel på ekte lojalitet, uansett i hvilket omfang den er. For er det én ting alt dette viser, så er det at mangelen har slått rot.

Og da er vi, ville det eller ei, i gang med nedtellingen til Lagerbäcks sorti. Og jeg tror han vet det godt selv. Lagerbäck tilbød seg å gå av etter tapet mot Serbia. Etter de tre kampene i november tror jeg uansett han kommer til å gjøre det.

Derfor kan deler av pressemeldingen fort leses som et avskjedsskrift – og et manifest mot den begynnende ukulturen.

Han trenger snart ikke forholde seg til den, men noen annen må. En av kandidatene som har vært nevnt som mulig etterfølger, er assistenttrener Per Joar Hansen.

Kanskje er det også derfor Lagerbäck skriver: «Av hensyn til trenernes integritet og de anonyme kildene i VGs dekning måtte vi fravike dette prinsippet og kommentere hva som skjedde» – og med det prøver å redde Hansens status internt.

Hansen, som i august kalte Lagerbäck den som er best i verden til å trene landslag, intet mindre, er den som skal ha gitt Sørloth det siste ultimatum om hjemsendelse da konflikten toppet seg før kampen mot Nord-Irland.

Hansen har også opplevd å bli felt av spilleropprør tidligere, da han måtte gå av som Rosenborg-trener i 2014. I Rosenborg-stallen den gang var en ung spiss ved navn Alexander Sørloth.

En bussjåfør, en bussjåfør

Nå har samme Sørloth blitt kastet under bussen, som det så poetisk heter. Og det av sin egen bussjåfør.

Det har skjedd fra NFFs side før, også det under en svensk landslagstrener.

Aleksander Sørloth er fortsatt ingen Ada Hegerberg her, men det er åpenbare paralleller i hvordan man ønsker å fremstille dem fra sentralt hold i norsk fotball.

Noen ville håpet man hadde lært.