OLs første åpne transkvinne skal delta i kvinneklassen – det skaper debatt

Har du aldri hørt om Laurel Hubbard, er du antagelig ikke alene om det.

Men i hjemlandet New Zealand og også Australia har debatten rundt vektløfteren Hubbard rast i flere år.

Og den ble ikke mindre da hun ble tatt ut i OL-troppen til New Zealand.

Laurel Hubbard er nemlig transkvinne, og under OL skal hun konkurrere i kvinneklassen.

Den belgiske vektløfteren Anna Vanbellinghen sier rett ut at det å tillate Hubbard å konkurrere i Tokyo er som en «dårlig vits» for kvinnelige idrettsutøvere.

Det er harde ord. Og det har vært en debatt preget av mye følelser.

Det er først og fremst to spørsmål som det er vanskelig å bli enig om:

• Går det utover prinsippet om rettferdig konkurranse i idretten når en biologisk mann får konkurrere mot kvinner?
• Skal ikke idretten være en plass for alle og jobbe for inkludering?

Ross Tucker er forsker og ekspert på testosteron i idretten. Et tema han ofte tar opp i podkasten «The Real Science of Sport».

Han mener idretten umulig kan gi rettferdighet for kvinner og samtidig inkludere transkvinner.

– Man må skjønne hvorfor kvinneidrett eksisterer, kommenterer Tucker videre, som mener at kvinnene bør beskyttes mot konkurranse fra transkvinner som ofte er både høyere, sterkere og raskere enn dem.

– Kvinner bør beskyttes mot «mannlige fordeler» i idretten, sier han i podkasten.

Studie viste liten effekt

Når det gjelder Hubbard, er det ingen tvil om at hun oppfyller IOCs krav til å delta i OL.

I 2015 endret Den internasjonale olympiske komité (IOC) retningslinjene for deltakelse i OL. Endringene innebar enkelt sagt at utøvere som Hubbard kan konkurrere i kvinneklassen.

Kravet var at testosteronnivået til utøverne ikke måtte overstige 10 nanomol per liter i minst ett år før deltakelse. I tillegg har også Det internasjonale friidrettsforbundet egne grenser, der kravet er på 5 nanomol per liter.

Til sammenligning har menn som regel et testosteronnivå mellom 7 til 30 nmol/L, mens kvinner vanligvis har under 3 nmol/L.

Forskerne Emma Hilton og Tommy Lundberg ved Karolinska institutet i Sverige har sett nærmere på disse kravene og hva som skjer med kroppen til transkvinner som reduserer testosteronnivået.

De fulgte 23 svensker som gjennomførte kjønnsbekreftende behandling.

Så hvor stor innvirkning haddet det på testpersonene å senke testosteronet?

Ifølge studien var effekten av en redusering av testosteronet svært liten.

Etter å ha redusert testosteronnivået i 12 måneder, var ikke tapet av styrke, muskelstørrelse og kroppsmasse til disse personene på mer enn rundt 5 prosent.

Ifølge en annen studie utført ved Loughborough University i England reduserte hormonbehandling hemoglobinnivået, som påvirker utholdenheten.

Men styrke, kroppsmasse og muskler forble større enn hos en cis-kvinne (se også faktaboks) selv etter tre års medisinering.

Amerikansk forskning, som er publisert i British Journal of Sports Medicine, fant ut at forskjellene forsvant når det gjaldt øvelser som sit-ups og push-ups etter to år med redusering av testosteronnivået.

Men transkvinner var fortsatt 12 prosent raskere i løpsøvelser (1,5 miles).

Når det gjelder Hubbard blir det også hevdet at hun har fysiske fortrinn fremfor cis-kvinner fordi hun gikk gjennom en mannlig pubertet før hun endret kjønn. Det vil si i midten av 30-årene.

IOC-president Thomas Bach innrømmet da også under en pressekonferanse nylig at kravene er under ny vurdering.

– Det skal etter hvert utarbeides nye retningslinjer, ikke regler, for her er det ikke en løsning som passer for alle, fortalte han.

NRKs friidrettsekspert og OL-vinner på 800 meter, Vebjørn Rodal, synes dette er en vanskelig debatt.

– Det er krevende, det er et menneskeverd som skal ivaretas på én side og samtidig har man kravet om en rettferdig konkurranse. Det er vanskelig å balansere, sier han.

– Det handler om de biologiske fordelene

Han er ikke alene om å mene akkurat det.

Debatten om henne har pågått lenge før hun ble tatt ut til OL og har også til tider vært opphetet.

Tidligere leder for det australske vektløfterforbundet, Mike Keelan, har vært en av Hubbards hardeste kritikere og også en av dem som forsøkte å få henne utestengt fra samveldelekene.

– Det handler om de biologiske fordelene ved å være mann i 35 år. Du mister ikke disse fordelene når du skifter kjønn, sier han.

Til og med Caitlyn Jenner, kanskje verdens mest profilerte transperson, har uttalt seg negativt til at transkvinner skal få konkurrere i kvinneklassen. På 70-tallet var hun i en periode verdens fremste tikjempere. I 2015 valgte hun å stå frem som transkvinne.

Men ikke alle er like negative. Hubbards australske rival i Tokyo-OL, Charisma Amoe-Tarrant, har ingen problemer med deltagelsen.

– Jeg har stor respekt for henne og ønsker henne og de andre løfterne kun det beste. Jeg håper at vi alle kan komme sammen og nyte OL, sier Amoe-Tarrant, ifølge The Guardian.

Liker ikke intervjuer

Hubbard selv vil helst ikke kommentere den pågående debatten. Hun beskrives som introvert og gir nesten aldri intervjuer.

I et av de få intervjuene hun har gjort de siste årene, et intervju ned TVNZ fra 2017, forteller hun at hun forstår noen av reaksjonene som var kommet allerede da.

– Som en idrettsutøver er alt jeg kan gjøre å blokkere det, sier hun og bemerket at det å lytte til kritikk bare gjorde løftene vanskeligere.

Hubbard ble født i 1978. Hun har fortalt at hun begynte med vektløfting i ung alder for å bli mer maskulin. Uten at hun lyktes med det, ifølge henne selv.

I 2001 la imidlertid Hubbard opp som vektløfter. Personlige problemer skal ha vært årsaken til karriereoppholdet. Da var hun kun 23 år gammel.

Hubbard ble 35 år gammel før hun i 2012 fullførte kjønnsbekreftende behandling.

Etter dette vendte newzealenderen tilbake til idretten. Etter at hun begynte å løfte i kvinneklassen har hun sikret seg et sølv fra VM i vektløfting i 2017 i 90-kiloklassen, noe som er hennes sterkeste resultat.

Under stillehavslekene i 2019 ble det gull i 87-kiloklassen. Samme år ble det også en 6.-plass i VM i den samme vektklassen. Hun er ranket som nummer 16 i verden.

I 2018 forsøkte arrangørene av samveldelekene i Australia å få henne utestengt. De lyktes ikke, og Hubbard ble dermed den første transkjønnede kvinnen som deltok i mesterskapet.

– Jeg er den jeg er. Jeg er ikke her for å forandre verden. Jeg vil bare være meg selv og gjøre det jeg gjør, sier hun.

Nå venter altså OL, der 43-åringen også blir den eldste vektløfteren. Og antagelig en av de mest omtalte. Fordi saken handler om inkludering av en person med en alternativ kjønnsidentitet, et ofte følsomt spørsmål for idretten.

– Vi anerkjenner at kjønnsidentitet i sport er et følsomt og komplekst tema, som krever en balanse mellom menneskerettigheter og sportslig rettferdighet, uttalte New Zealands OL-sjef Kereyn Smith i forbindelse med OL-uttaket.

– Det trengs forståelse

I Norge er spørsmålet om transpersoner i idretten blitt et spørsmål man i stadig økende grad har blitt nødt å ta stilling til.

Siden 2007 har Norges idrettsforbund fått mellom 20 og 40 henvendelser der det har vært spørsmål om transpersoner. Tallet er ikke stort, men det har vært en gradvis økning og økningen har vært størst de siste årene.

– Det som trengs er litt forståelse for hva en transperson er og for at transpersoner eksisterer, sier seniorrådgiver for verdiarbeid i Norges idrettsforbund, Håvard B. Øvregård.

Han mener Laurel Hubbard er en foregangskvinne.

– Etter det vi vet, er problemet at transpersoner opplever det som en barriere å være med i idrett, og at kjønnskategoriene kan være en barriere for deltagelse. En er redd for negative reaksjoner fra andre.

I Norge følger toppidretten IOCs regler når det gjelder testosteronnivå for transkvinner. I breddeidretten har praksisen vært å gi råd i enkeltsaker.

– Dette er et område der det har vært lite kunnskap tidligere. Vi må kunne forvente at det kommer endringer i dette regelverket. Jeg tror det kommer endringer etter at Tokyo-OL er ferdig, sier Øvregård.

Tennisspiller saksøkte forbund

Men debatten om transpersoner i idretten er ikke ny, selv om det kan virke sånn akkurat nå.

I 1976 ble den amerikanske tennisspilleren Renee Richards «outet» som transkvinne. Richards fikk ikke spille i Australia, og landets store tennisprofil på den tiden, Margareth Court, nektet å spille på samme bane som henne.

Hun ble også nektet i å delta i US Open i 1976. I 1977 saksøkte hun derfor de store tennisforbundene for diskriminering - og vant. Dermed kunne hun konkurrere som transkvinne mot andre kvinner i de store turneringene.

I 2018 ble Veronica Ivy (tidligere Rachel McKinnon) den første transkvinnen til å bli verdensmester i sykling (VM på bane, klassen 35-44), og i 2021 er altså Hubbard klar for OL.

I løpet av disse årene har det vært flere utøvere med lignende historier. Og noen som antagelig aldri har turt å stå frem.

– Min erfaring er at når man forholder seg til virkelige personer, så blir problemstillingen mye enklere, kommenterer Håvard B. Øvregård i Norges idrettsforbund.

Flere lovforslag mot transkvinner

Tilbake i vår tid vurderer 28 stater i USA et lovforslag som vil forby transkvinner å konkurrere mot andre kvinner. Tennessee, Mississippi og Arkansas har allerede vedtatt en slik lov, ifølge CNN.

– Det har aldri vært så mange lovforslag rettet mot transungdom, sier Chase Strangio, som er visedirektør i ACLU, en organisasjon som jobber for å fremme menneskerettigheter.

Har ikke idretten plass til disse?

I april sa nesten 100 selskaper, inkludert Facebook, Pfizer og Dell, at de var «dypt bekymret» over lovforslagene som de mener er diskriminerende.

Og hva med kvinner med et naturlig høyt testosteronnivå, som Caster Semenya, som defineres i den såkalte intersex-gruppen?

Hun får ikke løpe 800 meter i OL uten å gjennomgå hormonell behandling. Eller noe annet sted.

Francine Niyonsaba er i samme båt som Semenya. Hun har imidlertid kvalifisert seg for OL både på 5000 og 10.000 meter.

Juniorutøverne Christine Mboma og Beatrice Mailingi fra Namibia ble også nylig nektet deltagelse i OL på 400 meter (de får løpe 200 meter) på grunn av for høye testosteronverdier.

– Det er ikke nødvendigvis en menneskerett å drive toppidrett om du har en diagnose eller en fysisk tilstand som gjør at du må ha medisiner. Eller om du som kvinne har så skyhøye testersonverdier at du må medisinere ned, kommenterer Vebjørn Rodal.

Ikke alle er enige i det. Debatten vil nok fortsette også etter at OL-ilden tennes i Tokyo fredag 23. juli.

• Idrettens «umulige debatt» raser: Kjønnstesting, utestengelser og ødelagte liv