Idrettens «umulige debatt» raser: Kjønnstesting, utestengelser og ødelagte liv

Det skulle være en vanlig dag på jobben for Maria José Martínez-Patiño.

Året var 1985, og Patiño var på vei for å konkurrere i Universiaden, et friidretts-verdensmesterskap for universitetsstudenter.

På dette tidspunktet var hun 24 år gammel og en av de beste hekkeløperne i Spania.

Men på vei til løpet oppdaget Patiño at hun hadde lagt igjen kjønnssertifikatet sitt hjemme.

På denne tiden måtte kvinnelige friidrettsutøvere ha med seg et bevis på at de hadde tatt en kjønnstest. Man fryktet at menn skulle utgi seg for å være kvinner, og snike seg inn i konkurransene for å få enklere motstand.

Patiño ble ikke spesielt bekymret av at hun hadde glemt papirene. Utøverne fikk som regel lov til å delta likevel.

Det eneste hun måtte gjøre, var å ta testen på nytt. Patiño hadde jo allerede tatt en test, så det skulle bare være en ren rutinesjekk.

Men denne testen skulle ende med å få enorme konsekvenser for Patiños liv og karriere, og den skulle også bli en viktig del av friidrettshistorien.

Det omdiskuterte hormonet

XX, XY og C19H28O2.

Det er dette det handler om i friidrett om dagen: Kjønn og testosteron.

Testosteron har vært et tema i årevis. Når hormonet har havnet i medias søkelys tidligere, har det først og fremst vært når det brukes som ulovlig dopingmiddel. Da blir testosteronet kunstig tilsatt.

Dagens debatt handler derimot om testosteron som finnes i kroppen fra naturens side.

Temaet har blitt diskutert over hele verden de siste månedene. Grunnen er et nytt regelverk som ble tatt i bruk fra forrige uke.

Da innførte det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) noen nye kriterier for løpsøvelsene 400 meter, 400 meter hekk, 1500 meter og den engelske milen.

Reglene gjelder for kvinner eller utøvere som er innenfor intersex-gruppen og har kromosomoppsettet XY, og sier blant annet at man ikke kan ha et testosteronnivå på over 5 nmol/L om man skal delta i kvinneklassen. Menn har som regel et testosteronnivå mellom 7 til 30 nmol/L, mens kvinner vanligvis har under 3 nmol/L.

Men de nye friidrettsreglene er kontroversielle fordi det finnes en liten prosentandel kvinner som fra naturens side har et høyere testosteronnivå enn andre.

Større muskelmasse og lungekapasitet

Det gjelder blant annet de to beste 800 meter-løperne i verden, Caster Semenya og Francine Niyonsaba.

Begge har fortalt at de har såkalt hyperandrogenisme, og må nå ta hormon-nedsettende medisiner om de vil konkurrere videre i kvinneklassen.

Det internasjonale friidrettsforbundet argumenterer med at de vil sørge for at kvinner konkurrerer på like villkår. De har vist til forskning om at man kan løpe opp til ni prosent raskere enn gjennomsnittet med testosteronnivåer som Semenyas.

Akkurat tallet hersker det noe uenighet om, men det er få som betviler at det gir en sportslig fordel å ha et høyt testosteronnivå.

– Testosteron gir større muskelmasse, bedre lungekapasitet og høyere hemoglobinnivå. Så det er ikke for ingenting at enkelte andre har prøvd å dope seg med testosteron og andre anabole steroider, sier Eystein Sverre Husebye, som er spesialist i indremedisin og endokrinologi.

Men mange har kalt reglene for diskriminerende kjønnsregulering. Til og med verdens legeforening kritiserer dem.

– En person som primært og sekundært har kvinnelige seksuelle karakteristika, er en kvinne. Denne personen er derimot heldig eller uheldig som produserer mer testosteron enn andre, sa viseformann Frank Ulrich Montgomery til Frankfurter Allgemeine Zeitung.

– Leger bør ikke være involvert i denne praksisen, akkurat som de ikke bør ha roller med doping for å forbedre prestasjoner, fortsatte han.

Debatten heter seg opp. Men den er ikke ny.

Inni er vi like, men ikke alltid

De første kjønnstestene for kvinner i friidrett kom allerede på midten av 1900-tallet.

I starten måtte utøverne kle av seg og bli undersøkt, men etter hvert fant ut hvordan man kunne se på kjønnskromosomer. Enkelt forklart har kvinner to X-kromosomer, mens menn har en X og en Y.

Polske Ewa Klobukowska ble den første som ikke «passerte» da hun tok kromosomtesten i 1967.

Hun var en av de beste sprinterne på denne tiden, og hadde blant annet tatt bronse i OL.

Testen hennes viste at hun hadde en sjelden uregelmessighet: Hun hadde et kromosom for mye (XXY).

Saken vakte enorm oppmerksomhet. Klobukowskas ansikt var plutselig på aviser over hele verden, og på denne tiden var tematikken enda mer tabu- og skambelagt enn den er i dag.

Saken ble så belastende for alle parter at dette var første og siste gang testresultatene offentliggjordes. Etter Klobukowska ble det opp til utøverne selv om de ville fortelle hva som hadde skjedd, men de fleste valgte å late som de ble skadet eller lignende, før de forsvant stille ut av idretten.

Klobukowska ble utestengt fra friidretten og resultatene hennes ble strøket.

I ettertid vet man at det skulle ikke ha skjedd. Det ekstra X-kromosomet hennes var inaktivt.

Kjønn bestemmes nemlig av en rekke faktorer. Kromosomer sier mye, men det sier ikke alltid alt.

Testingen pågikk slik i flere tiår, men slutt var det én utøver som bestemte seg for å utfordre systemet. Hun var overbevist om at metoden måtte ha altfor stor feilmargin.

Hun hadde nemlig blitt felt av kromosomtesten selv.

Det var hekkeløperen Maria José Martínez-Patiño, hun som skulle konkurrere i Universiaden i 1985, men som hadde glemt kjønnssertifikatet sitt.

Da hun tok testen på nytt, kan man trygt si at resultatet ikke ble som forventet.

Nå sa testen plutselig at hun var en mann.

– Visste at jeg er en kvinne

For Patiños var dette selvsagt et sjokk. Hun både så ut som og følte seg som en kvinne.

Hun hadde ingen anelse om at hun, som det skulle vise seg, hadde et genetisk syndrom.

For hun hadde faktisk den mannlige kromosonsammensetningen XY, men i hennes tilfelle var ikke fullt så enkelt som at hun dermed var en mann.

Er det noe historien om kjønnstesting i idretten har lært oss, er det kanskje hvor komplekst spørsmålet om kjønn av og til kan være.

– Innenfor det vi kaller intersex-tilstander, er det en diger gruppe med diagnoser. De kan være forskjellige. Noen kan for eksempel ha skyhøye testosteronnivåer, men ikke ha noen effekt av det, sier endokrinologen Eystein Sverre Husebye.

Patiños var slik. Hun hadde mye testosteron, men det hadde ikke effekt på kroppen hennes. Derfor fikk hun heller ingen sportslige fordeler av det, og fysisk så hun ut som en vanlig kvinne.

Hun fikk til slutt medhold i saken sin, men da hadde det gått flere år. I dag sier hun at testen mer eller mindre ødela livet hennes.

– Jeg mistet vennene mine, forloveden min og energien min. Jeg visste at jeg er en kvinne, og at genene mine ikke ga meg noen urettferdig fysisk fordel. Jeg kunne ikke en gang ha utgitt meg for å være en mann. Jeg har bryster og en vagina. Jeg jukset aldri, sier hun til The Times.

– Men det verste var å vite at hele verden satte spørsmålstegn ved kvinneligheten min, legger Patiño til.

På 90-tallet begynte den olympiske komité (IOC) å bruke metoder som skulle gi mindre feilmargin, men utøverne var i ferd med å gå lei. I 1999 gikk IOCs utøverkomité ut med et opprop for å få en slutt på kjønnstestingen, og året etter fikk de viljen sin.

Det varte frem til 2009.

Det året ble verden introdusert for et uvanlig stort løpstalent. Hun hadde blitt født i den lille bygda i Fairlie i Sør-Afrika, som én av fire søstre.

Hun het Caster Semenya.

Saken som snudde friidretten på hodet

Det er Semenya som i all hovedsak er blitt ansiktet utad for dagens kjønns- og hormondebatt.

Det startet allerede da hun som 18-åring løp inn til sitt første VM-gull - til høylytt pipekonsert fra publikum. Det hadde murret en stund allerede.

Til og med enkelte konkurrenter sa det rett ut. De trodde Semenya var en mann.

Men da IAAF like etter tvang henne til å ta en kjønnstest, skal det ha kommet frem at hun er tvekjønnet. I tillegg har hun et testosteronnivå på over 10 nmol/L. Med andre ord: mye, mye mer enn gjennomsnittskvinnen.

– Det er klart at hun er kvinne, men kanskje ikke hundre prosent, sa IAAFs generalsekretær til telegrambyrået AFP etter at testresultatet var klart.

I 2011 innførte IAAF et regelverk som ligner på dagens. Det tvang Semenya til å ta medisiner som tok ned testosteronnivået.

Regelverket gjaldt imidlertid for alle. Slik kom det frem at Semenya ikke var den eneste.

– Følelsesmessig vanskelig

I 2013 fortalte den indiske sprinteren Dutee Chand at også hun har en form for hyperandrogeni.

Det kan godt hende at flere andre utøvere også ble rammet av regelverket, men man vet kun om de som har valgt å være åpne om det.

Chand klaget testosteron-regelverket inn til Idrettens voldgiftsrett (CAS) og fikk medhold. Reglene ble avviklet.

Det internasjonale friidrettsforbundet har brukt de siste årene på å samle inn forskning for å bevise at det er nødvendig å ha en grense for testosteron i kvinneklassen. Det er gjennom å legge frem denne forskningen de har fått lov til å innføre reglene på nytt.

Idrettens voldgiftsrett (CAS) uttalte for et par uker siden at de nå er enige i at reglene må til for å få en rettferdig kvinnekonkurranse.

Men de tilføyde også noe annet: CAS er samtidig enige i at det er en diskriminerende praksis.

Det sier noe om hvor kompleks saken er.

– Doping er et like stort dilemma for idretten, men der har du «good guys» mot «bad guys», og det er enklere. Her, derimot, er det ingen som har jukset eller gjort noe galt, for de det gjelder er bare født sånn, sier NRKs friidrettsekspert Vebjørn Rodal.

Likevel er han en av de som støtter testosterongrensen.

– Ja, selv om man føler sympati med Semenya og hennes likesinnende. Men forskjellene er ikke marginale, de er store. De er født med en fordel som er for langt unna snittet i kvinneklassen, sier Rodal.

Ny disiplin?

Semenya fortrakk ikke en mine da hun nylig løp inn til en overlegen seier i årets første Diamond League-løp.

Men etterpå freste hun til kameraene:

– Hell no!, utbrøt hun da hun ble spurt om hun kommer til å medisinere seg nå som de nye reglene gjelder.

Semenya har egentlig ikke så mange flere muligheter til å føre saken sin, men nå har faktisk Sør-Afrikas regjering blandet seg inn. Mandag beordret de landets friidrettsforbund til å forsøke å anke CAS-dommen til høyesteretten i Sveits.

Men enn så lenge kommer ikke Semenya til å få løpe flere 800 meter-konkurranser uten medisiner. Om hun på en eller annen måte hadde greid å få stille til start, hadde hun uansett blitt tatt for doping.

Men Semenya har også en annen mulighet.

30. mai er det Diamond League-stevne i Stockholm.

Da er det 5000 meter på programmet. Det er en øvelse som er for lang for de fleste 800 meter-løpere, men Semenya holder et høyt nivå også der.

Og reglene gjelder ikke for 5000 meter.

IAAF har nemlig ikke greid å bevise med forskning at testosteron spiller en rolle på andre distanser enn de mellom 400 meter og den engelske milen.

De siste ukene har Semenya deltatt i noen nasjonale stevner i hjemlandet, og et par ganger har hun løpt 5000 meter. I Sør-Afrika-mesterskapet vant hun distansen suverent.

Kanskje indikerer alt dette at hun vurderer å skifte disiplin.

I så fall åpnes et nytt kapittel i historien om Caster Semenyas kamp for å få løpe som seg selv.

De andre

For Patiño og Klobukowska markerte kjønnstestene slutten på karrierene.

Det samme gjaldt sannsynligvis også de andre, anonyme utøverne som ikke passerte testene i samme tidsperiode.

Indiske Chand konkurrerer fortsatt, men hun har ikke fått de helt store resultatene på internasjonalt nivå ennå. Testosteroneglene får ingen konsekvenser for henne denne gangen, siden de nå ikke gjelder for sprintdistansene.

Patiño er i dag universitetsprofessor i Spania. Også Klobukowska gikk over i en vanlig jobb rett etter at hun måtte legge opp.

Ett år etter kromosomtesten ga hun dessuten et tydelig svar til alle som eventuelt fortsatt lurte på hvilket kjønn hun egentlig er:

Hun fødte en sønn.

Kilder: The Guardian, The Times, The Hindu, BBC og boken Sex Testing: Gender Policing in Women's Sports. Eystein Sverre Husebye har bidratt med faktaopplysninger om testosteron i artikkelen.