En finale for historiebøkene

De første dagene av mai ga ikke bare svar på hvilke lag som skal kjempe om verdensfotballens viktigste klubbtittel.

Det som var langt unna å få like mye oppmerksomhet er at det på UEFA-kongressen i Wien ble vedtatt en endring i mesterligaen som vel var moderert ut fra de opprinnelige forslagene, men likevel helt vesentlig når det gjelder turneringens fremtid.

En stadig mer super liga

Fra 2024 utvides turneringen med fire lag til 36 – og man får et helt nytt system for gruppespillet. Alle lag spiller åtte kamper i en felles serie før de beste lagene kvalifiserer seg til utslagningsrundene. Det kalles den «sveitsiske» modell, ikke uten ironi, og har som hovedmål at de beste og mest attraktive lagene skal møtes flere ganger.

Det er naivt å tro annet enn at dette bare er første skritt på veien mot en mesterliga som vil ligne stadig mer på det famøse superliga-prosjektet, som rakk å bli så forhatt på bare 48 timer for ett år siden.

Nå er det det europeiske fotballforbundet, UEFA, som selv har regien. Og da kommer endringene så vel sluere som mer gradvis. Men de kommer.

For mesterligaen skal selges til et stadig større TV-publikum over hele verden.

Da er det egentlig ingen grenser for hvor mange ganger de største klubbene kan møtes.

Liverpool og Real Madrid har, tross sin suksess, kun møtt hverandre i fem oppgjør noen gang.

Nå kan de om få år i stedet ende opp med å møte hverandre fem ganger per sesong.

Det som i dag fremstår som et ganske unikt møte kan bli dagligdags før vi skjønner hva som har skjedd.

De som aldri gir seg

I den grad objektivitet kan regnes som en del av fotballen, kan dette faktisk kalles en drømmefinale. Historien tilsier i hvert fall det.

Real Madrid og Liverpool har til sammen 19 seiere i den gjeveste av europacupene, dette som i dag kalles mesterligaen. 13 av dem er vunnet av de spanske storheter, de med det blå blod som en del av navnet.

Den siste av disse titlene ble vunnet i 2018, mot nettopp Liverpool, i en finale preget av skader og helt besynderlige målvaktstabber.

Liverpool har seks av de gjeveste titlene.

Den tredje av disse ble vunnet i 1981 i Paris. Motstander var Real Madrid.

I 2005 vant de sin femte, etter et comeback man knapt har sett maken til mot AC Milan. Trener for italienerne var Carlo Ancelotti. I dag leder han Real Madrid ut på Stade de France.

Da Liverpool sist vant mesterligaen i 2019 var det etter en legendarisk snuoperasjon i semifinalene mot Barcelona og Lionel Messi. 0–3 i Barcelona ble snudd med 4–0 hjemme på Anfield, og det av et skadeskutt Liverpool-mannskap.

Disse comebackene er på et vis med å definere det spesielle ved denne finalen.

For det er to lag med en frapperende mangel på evne til å overgi seg som møtes.

De kongelige gribber

Real betyr «kongelig» og understreker et selvbilde som gjør dem enestående i europeisk fotball – og som kanskje er en viktig del av det som har brakt dem så langt som til den største kamp i verden innen klubbfotballen.

For veien til denne finalen har denne gang vært ganske eiendommelig for Madrid-laget.

Det startet med et sensasjonelt tap hjemme på Santiago Bernabéu mot Sheriff Tiraspol fra den russiskdominerte regionen Transnistria i Moldova.

Fra det likevel ble klart for de avgjørende utslagsrundene, har Real møtt så tøff motstand som det nesten har vært mulig.

Og ikke bare dét- hver gang har de virket underlegne, til dels utspilt- og har kommet tilbake, på nesten mirakuløst vis – først mot franske PSG, så mot tittelforsvarer Chelsea i kvartfinalen, og til slutt mot Manchester City i semifinalen.

Mot City lå Real Madrid under i 178 av 180 ordinære minutter, fra det var gått 2 minutter av den første av de to semifinalene mot de engelske ligamesterne og til man kom til overtiden av den andre.

Da skåret de to ganger og fikk ekstraomganger, der de avgjorde. Selvsagt gjorde de det.

Manchester Citys drøm om å vinne sin første mesterligatittel var knust. Real Madrid hadde gjort nok et bemerkelsesverdig comeback og var i finalen.

Man begynte å sammenligne årets Real Madrid-lag med gribber, åtselfuglene som sirkler rundt og rundt byttet til det til slutt er så utmattet at de kan angripe.

Og ingen tør lenger kalle det verken flaks eller tilfeldigheter. Reals midtbanestjerne Luka Modric snakket om «magi». Man begynte nesten å tro han hadde svaret.

Troen på at Real alltid vinner til slutt ligger i så vel veggene som spillernes hoder i Madrid.

Som den åpenbart gjør det i Liverpool.

Fotballens foie gras

Det er på mange måter historiebøkene som har valgt motstandere i denne finalen i Paris.

De samme historiebøkene kan også komme til å måtte skrive om denne finalen som den siste i sin tid, kall den gjerne pre-petro-epoken.

For den siste uken har gitt oss enda en påminnelse på hva som ubønnhørlig kommer.

Da Real Madrid trodde de hadde kommet til enighet om en overgang med det som nok er klodens mest attraktive spiller, franske Kylian Mbappé, valgte han i aller siste liten å bli i Paris og forlenge kontrakten med Qatar-eide PSG. Summene det blir spekulert i at han nå får betalt for å fortsette i angrepsrekken med Lionel Messi og Neymar er i milliardklassen.

Samtidig venter den lyseblå delen av Manchester på å få hylle sin nye fiksstjerne, den norske stjernespissen Erling Braut Haaland, som endelig skal oppfylle Abu Dhabi-eide Citys store mål.

Begge klubbene har vært så nær å få satt harpunen i sportsvaskingens hvite hval – mesterligaen.

Begge har mislyktes i aller siste liten.

I motsetning til Liverpool og ikke minst Real Madrid, som har vunnet 13 av de 16 finalene de har spilt.

Det er lett å tenke det ikke er tilfeldig. Og kan kalles kultur. Det som sitter i veggene. Det som ikke kan kjøpes for penger.

Men én dag er ikke tradisjonene og vinnermentaliteten nok til å stå imot den tilsynelatende uendelige strømmen penger fra oljestatene på den arabiske halvøy.

Det er de som lager fotballens egen gåselever – eller foie gras, som det egentlig kalles.

Der klubbene er gjessene som tvangsfores gjennom rør ned i halsen, for fortest mulig å oppnå den ønskede kvalitet på den sykelig oppblåste leveren.

Den som vel smaker utsøkt for mange – men som egentlig burde vært forbudt.

Inntil den tid kan og skal man nyte drømmefinalen i Paris.

I den skjebnebestemte visshet om at også den for ett av lagene ender som et mareritt.