«​​​​​​Femme-mil»​​​​​​​ til folket

Dette skulle normalt vært året da de kvinnelige langrennsløperne på poetisk vis skulle utfolde seg i den norske nasjonalarenaen på selveste 8. mars. Slik skulle det ikke bli.

Og nok en gang er det lett å tenke det er mennenes skyld. At deres tradisjonsrike 50 km måtte flyttes fra lørdag til søndag. Og at kvinnene måtte tilpasse seg. Så enkelt var det heldigvis ikke. Kvinnene har ønsket å vise seg foran lørdagspublikummet. Og har blitt hørt.

Med det har de blitt eksponert for det som de siste årene har blitt en mer og mer sanseløse alkoholisering av lørdagsarrangementet i nasjonalarenaen.

Festing og drikking gjennom natten før femmila og videre under rennet er veldig langt fra nytt. Omfanget og intensiteten er likevel tatt til helt nye nivåer. Vi så det delvis igjen i går, tross anmodningene til publikum om å holde seg borte i år. Men kvinnene taklet det. Også dét, kan vi vel tillegge.

Symbolsk, norsk gravferd

Men det vi mest av alt fikk se, var et håp for fremtiden til hele Holmenkollen som langrennsmetropol. For den store utfordringen er ikke festingen i seg selv. Den er i stedet truslene om å fjerne hele tradisjonen med femmil. Og begrunnelsen er kvasi-sportslig.

Den er for krevende og for norsk. Og FIS-direktørens tanker har fått støtte. Fra landslagssjefer som Arild Monsen til løpere som Johannes Høsflot Klæbo.
Det er synd. Men forståelig.

Monsen er sprinttrener og tenker på vinnersjanser gjennom en sesong. Det gjør Klæbo også. Hans sjanser for å vinne foran et hjemmepublikum er større på alle andre distanser enn en femmil, som denne søndagens renn også viste.

Dagens konkurranse, innhyllet i det tristeste av Kollen-tåke, så da også mest av alt som en symbolsk gravferd for et nasjonalt klenodium.

«Femme-mil» er fremtiden

Likevel er det mye som taler for å se femmil i Holmenkollen som en viktig del av løsningen for sportens utfordringer, ikke som ett av sportens problemer.

Svaret er nemlig mer femmil, for å parafrasere Jens Stoltenberg. Det man burde jobbe for, også på 8. mars, er femmil i Holmenkollen for både kvinner og menn.

Det er to grunner til det. Den viktigste er like neglisjert som den er banal: Kvinnene kan, og kvinnene vil. Det siste lar jeg stå som en påstand. Det er ikke alle som er enige. Men litt må man tillate seg, også som mann.

Kvinnenes tremil i Holmenkollen i 2020 var uansett langrenn på sitt mest spektakulære, selv uten tilskuere inne på selve stadion.

Da vi fryktet enda en Johaug-demonstrasjon - med all respekt for hennes unike styrke - får vi i stedet en oase av uventet spenning den siste mila. Slikt gjør inntrykk på oss.

Der vi fryktet enda en total norsk dominans, var det løpere fra 7 nasjoner blant de 10 beste. Therese Johaug på andreplass er eneste norske blant disse, på en uheldig taktisk dag eller ei. Slik er idretten, heldigvis.

Hvordan løpet hadde sett ut om det var en kraftprøve på ytterligere 20 km er det ingen som vet. Og det har blitt diskutert i mange år. Men det er på tide vi finner ut av det. De to mest spennende og minst forutsigbare distanserennene for kvinnene denne sesongen er også de lengste. Kvinnelige langrennsløpere er også fysisk mer enn kapable til å gå de samme, magiske fem milene som mennene på ski. Som de har vist i maraton i mer enn 50 år.

Femmil for begge kjønn i Holmenkollen ville skape en unik - og likestilt - årlig langrennsfest ingen ville klare å forholde seg likegyldig til. Forhåpentligvis flankert av titusener av overstadig glade, men moderat berusede, tilskuere, slik man ikke opplever det noe annet sted i verden.

Den unike opplevelsen

Det andre argumentet er at langrennssporten trenger sine søyler. Mer enn noen gang.
Femmila i Holmenkollen er én av de viktigste. Det må ryddes plass i løpernes kalender, og det bør også, som NRKs ekspertkommentator Torgeir Bjørn lanserte overfor VG, bli gitt ekstra verdenscuppoeng og ekstra premier for denne typen unike kraftanstrengelser.

Dette er intet vanlig langrenn. Dette er noe for de helt spesielle. Derfor må rennet også behandles spesielt - ikke ut fra romantikk, men estetikk og opplevelsen av en spesiell begivenhet.

Femmila i Holmenkollen er på sitt beste en av disse opplevelsene som gjør at man får dem med seg, uansett hvor lite interessert man er samtlige dager i resten av året - på samme måte som nyttårskonserten i Wien, Super Bowl eller Last night of the proms i Royal Albert Hall.

Og den blir enda mer spesiell hvis den også blir for kvinnene, som dagen i dag til de grader også er det.

Som gjør at vi til slutt må benytte anledningen til noen ydmyke oppfordringer.

1) Få denne dekan Ivar Prydz Gladhaug til å skjønne det alle andre for lengst har skjønt: Verden er ikke lenger bygd på dogmer og regelrytteri. Astrid Uhrenholdt Jacobsen må få dra til verdenscupavslutningen i stedet for å bli tvunget inn i noen dagers praksis, åpenbart basert på mannlig markeringsbehov.

2) Lederen for Holmenkollen Skifestival, Kristin Vestgren Sæterøy, må få all den støtten hun trenger i jobben med å begrense de langsiktige skadene på skifestivalen av årets stenging av arenaene. Inkludert å gi publikum billettpengene tilbake.

3) La dette bli den siste sesongen uten at Marit Bjørgen er en del av det offisielle langrenns-Norge. Våre løpere hadde aldri droppet å bytte ski på 30-kilometeren hvis Marit Bjørgen var med og bestemte. Sånn er det bare.

4) Gratulerer med dagen, kvinner. Dere er best. Snart også på femmil.