Gullene OL trengte – inkludert det vi ikke ville ha

«De skal jaggu meg gå fort for å slå de nordmennene som først kommer ned hit», sa langrennssjef Espen Bjervig forrige søndag.

Han hadde så til de grader rett.

Både Bolsjunov og hans russiske lagkamerat Denis Spitsov leverte helt sjeldne styrkedemonstrasjoner på den kinesiske kunstsnøen under mennenes åpningsdistanse, 30 kilometer med skibytte.

Tross den åpenbare skuffelsen som vi nordmenn føler på slike dager, er det ingen tvil om at langrennskonkurransene i Zhangjiakou fikk en velkommen økning i spenningsnivå av at den norske overlegenhet ikke er total helt fra start.

Tremilsforbannelsen tilbake

For Norge var dette et historisk gufs, fra den tiden da verden frøs i kald krig, tremila var åpningsdistansen i alle skimesterskapene- og nordmenn aldri vant. Gullene på tremila gikk til svensker, finner, italienere og ikke minst sovjetrussere.

Gjennom tre lange tiår måtte vi føle mer og mer på det som etter hvert fikk det åpenbare preg av en «forbannelse». Med østblokkens fall forsvant også den norske tremilsforbannelsen.

Men så var følelsen tilbake, nesten på dagen 30 år etter at den til de grader ble brutt i OL i Albertville i 1992, da Vegard Ulvang vant foran Bjørn Dæhlie, som den gang bodde i Norge, og Terje Langli.

Det er en følelse av brutte forventninger – og en ganske sterk avmakt, etter å ha vært i kamp mot krefter som for et par timer virket overjordiske.

Eller i hvert fall overnorske.

I langrennssammenheng på det nærmeste to sider av samme sak.

Under (ikke helt) fremmed flagg

Så suveren var Bolsjunov i OL-tremila i 2022 at han kunne avslutte oppvisningen feirende og klappende gjennom hele den siste kilometeren. Over oppløpet fulgte den smilende og rødkledde russeren den faste tradisjonen for overlegne gullvinnere med å svinge på et stort flagg.

Men det var ikke det blå, hvite og røde russiske.

Det var i stedet det samme som går til topps når han får sitt gull: Det er flagget til den russiske olympiske komité, hvitt med de fem olympiske ringene og en antydning av de russiske fargene bak. Det er forvirrende - og det er ment å være forvirrende.

For Russland får fortsatt ikke helt være seg selv i olympiske leker, bare nesten.

Derfor legger man seg fra arrangører, russernes og IOCs side så tett opp som mulig mot grensen til det som er tillatt.

For det hele er et lite teater, en lett parodi for å tekkes en dom de konstant latterliggjør.

Slikt kan man gjøre med et smil - når man egentlig aldri burde vært med.

En idrettshistorisk skamplett

For det er fortsatt ikke helt mulig å akseptere den unnfallenhet de internasjonale idrettsinstitusjoner har vist i behandlingen av Russland i bakkant av den enorme dopingskandalen i og rundt deres prestisje-OL på hjemmebane i Sotsji i 2014.

Det hele kulminerte i den ganske så uforståelige dommen mot Russland i idrettens voldgiftsdomstol, CAS, i Lausanne i 2020, som medførte en halvering av den tidligere utestengelsen på fire år.

Dommen mot Russland er en idrettshistorisk skamplett, som IOC gjør alt de kan for å dysse ned.

To års utestengelse som nasjon, ikke bruk av det russiske flagget i noen sammenheng og det eneste som for utenverdenen fremstår som en slags reell straff: Ingen avspilling av deres usedvanlig vakre nasjonalsang på seremoniplass.

Under OL i 2018, kalte de seg OAR, olympiske atleter fra Russland. Nå heter de ROC, den russiske olympiske komité. En bokstav-konstruksjon har blitt en ren provokasjon.

Ellers har dommen ingen reell betydning. Som også var det IOC ønsket. De vil ha med en av verdens største idrettsnasjoner- og hva de bringer med seg av sponsorer.

Det burde de altså ikke. Russerne burde ikke fått vært med.

Det eneste signalet man burde sendt overfor så graverende og systematisk juks, endog i statlig regi, var en full utestengelse i fire år.

Ikke fordi uskyldige utøvere ikke skal få sine muligheter til å oppfylle sine olympiske drømmer. Og kollektiv straff, som dette er, er et instrument man skal være veldig tilbakeholdne med å bruke.

Men straff uten reell konsekvens mister også et annet av sine mest grunnleggende elementer, nemlig det preventive.

Nå ender vi med å gratulere langrennsløperen Aleksandr Bolsjunov med hans første olympiske gull – gull Bolsjunov og hans landskvinner og -menn kunne ha ventet med å få til 2026.

Og blitt hyllet for det da.

Men ubehaget nekter likevel å forsvinne. På pressekonferansen etter løpet fikk også Bolsjunov spørsmål om doping, noe han opprørt påsto gjorde ham «kvalm».

Det kommer til å fortsette.

På samme måte som Therese Johaug heller aldri blir kvitt doping-stempelet, selv etter å ha kommet tilbake til sitt etterlengtede første individuelle OL-gull.

Ett unikum – og masse undring

Johaug er ellers det eneste lyspunktet blant norske langrennsløpere så langt.

«Jeg er litt bekymret for de norske løperne her», sa NRK-ekspert Fredrik Aukland under 30-kilometeren.

Det er mange andre også.

Nå diskuteres høydetrening, ankomsttider og ski.

Uten at man rekker å finne reelle svar før neste øvelse på tirsdag.

Men historien tilsier uansett at det meste gikk bedre for norske løpere så snart man var ferdige med den forbannede tremila.

Grunner til glede - tross alt

I stedet kan vi glede oss over et curlingektepar som har sluttet å krangle på banen og heller vinne så mye at de har gått til semifinalen, en bronsemedalje til Odalen på skøyter og ikke minst et svensk gull på samme 5000 meter.

Nils van der Poel er et fenomen, som ventet til aller siste runde før han avgjorde gullkampen mot sin nederlandske konkurrent Patrick Roest.

Også skøytesporten trenger sin spenning, som mest av alt innebærer at andre enn nederlenderne vinner gull.

Kanskje inkluderer dette også løpere fra Russland, eller ROC som det altså kalles. De som får være med takket være den internasjonale idrettens knefall for storpolitikken.

Derfor kan Kina vise frem en smilende president Putin på ærestribunen i Beijing under åpningsseremonien, slik de også kunne i 2008.

Den gang brukte Putin det faktum at verdens oppmerksomhet var rettet mot Beijing og OL til å gå til krig mot et naboland.

Noe slikt er heldigvis fullstendig uaktuelt denne gang.