Fotballfesten ingen feirer

For de mange av dere som driver med quiz på pub eller i påsken, så er det ett spørsmål som før eller siden vil komme opp i kategorien «sport»:

Hvem vant den første utgaven av den såkalte Nations League?

Dere skal selvsagt, som i alle seriøse quiz-sammenhenger, få betenkningstid.

I mellomtiden kan vi oppklare hva som skjer de kommende dagene.

Det er nemlig det som på et tidspunkt skulle være de mest attraktive landskampene på kalenderen i Europa i 2021.

Det er vel ingen som nå er overrasket over at Tyrkia-Norge, uansett antall skadeforfall, ikke er en av disse.

Det dreier seg i stedet om kåringen av historiens andre vinner i den samme nasjonsligaen, som den heter på norsk.

Fra onsdag til søndag er det to semifinaler, en bronsekamp og en finale.

Og så vet vi hvem som på papiret er Europas beste lag i 2021.

Problemet er selvsagt at ingen fotballinteresserte i Europa har tenkt ett sekund på at disse kampene faktisk går av stabelen denne uka.

Alle veier fører til Milano og Torino

Ironien er at sluttspillet holdes i Italia, som i sommer sjarmerte et helt kontinent på vei til å vinne EM, eller Euro 2020, som det formelt ble kalt, etter at mesterskapet ble utsatt ett år.

Ingen tviler derfor på at italienerne er kontinentets mestere. Men de skal likevel på et vis sette mesterbeltet på spill på hjemmebane i en turnering ingen egentlig bryr seg om i utgangspunktet – og enda mindre slik dette fotballåret har endt opp.

Men det europeiske fotballforbundet, UEFA, insisterer.

Når det er sagt, har den opprinnelige tanken bak turneringen en utvilsom logikk. Man ville bytte ut meningsløse og utdaterte privatlandskamper med noe som faktisk teller.

Derfor kom nasjonsligaen i stand i 2018, inndelt i fire nivåer, med opp- og nedrykk. I tillegg solgte man inn muligheten for ekstrasjanser for å kvalifisere seg for det mer attraktive EM-sluttspillet gjennom suksess i denne nyvinningen.

Fra nye, norske sjanser til nødlandslag

Ett av landene som fikk fornyet sin nasjonale optimisme på dette vis var Norge.

Etter å ha endt på tredjeplass i den ordinære kvalifiseringen, fikk Lars Lagerbäck og Per Joar Hansens landslag en ny mulighet gjennom å vinne gruppen sin på nivå C i nasjonsligaen, hvilket tok Norge til den mye omtalte playoffkampen mot Serbia på et tomt Ullevaal stadion 8. oktober i fjor- og ytterligere smerte etter at vi fortjent tapte i ekstraomgangene.

Og selv om ikke så mange skjønte så mye av verken oppsett eller dramaturgi i turneringen, ga det likevel en viss følelse av at nasjonsligaen kunne være et alternativ for en litt bedre fotballfremtid.

Høsten 2020 ga oss ikke noe i nærheten av en bekreftelse på dette.

Nasjonalligaen fikk enorme mengder oppmerksomhet her hjemme- stort sett kun av feil grunner. For selv om de to avgjørende bortekampene i vår pulje, mot Romania og Østerrike, utløste voldsomme følelser, var dette i form av særdeles opphetede debatter mellom i første omgang Alexander Sørloth og landslagsledelsen, og siden mellom NFF og helsemyndighetene rundt smittevern og karanteneregler.

Norge endte med ikke å reise til Romania – og hadde ingen av våre ordinære spillere tilgjengelig da vi avsluttet med bortekamp mot Østerrike.

I stedet ga nasjonsligaen oss i hvert fall fjorårets nyord i sportssammenheng: Nødlandslaget.

En fremtid bare UEFA ønsker

Sluttspillet for de beste lagene, som er de fire gruppevinnerne på nivå A, skulle gått av stabelen i juni, men da ble det i stedet som kjent prioritert å avvikle det utsatte EM.

Nå er det endelig deres tur til å gjøre opp om en ganske generisk sølvpokal og en ære ingen egentlig har skjønt verdien av ennå.

Og det understreker det som er problemet med hele turneringen.

Nasjonsligaen er en turnering som ikke oppfyller noen reelle behov.

Ikke engang når dét som, med all respekt, er det ypperste man kunne håpe på av sluttspillkamper går av stabelen i Italia fra i kveld, Belgia-Frankrike og Italia-Spania, vil det føre til pulsøkning hos ett eneste individ rundt i Europa. Med mulig unntak av en rekke engstelige eiere og trenere rundt i de europeiske storklubber.

For det er ingen fremtid i flere landskamper som ikke har noe annet egentlig formål enn å gi UEFA ytterligere inntekter.

Så viktig er disse inntektene at nasjonsligaen i pandemiåret 2020 var den eneste turneringen på hele det europeiske kontinent som holdt den opprinnelige tidsplan.

Alle andre turneringer ble flyttet, endret, komprimert eller til og med avlyst – som den norske cupen for menn, som man kanskje kunne fått plass til hvis UEFA hadde vært villige til å droppe landslagsturneringen absolutt ingen trengte i 2020.

Men UEFA har bestemt seg for at dette er en del av fremtiden, uansett hvor overflødig den egentlig virker for alle andre.

Og har i tillegg gitt dem 176 nye landskamper å selge rettighetene til rundt i verden.

Uansett snart slutt?

Så lenge det varer. Snart kan FIFA ha bestemt at VM skal arrangeres annethvert år, samtidig som gruppespillet i UEFAs egen gullkalv, mesterligaen, utvides til 10 kamper for hvert lag fra 2024. Da kommer det ikke lenger til å være plass for en turnering som nasjonsligaen, uansett hvor mye UEFA insisterer.

Så derfor er det egentlig bare å nyte mens man kan. Finalen spilles på søndag kl. 20.45 på San Siro i Milano.

Da får man også vite hvem som overtar den forjettede nasjonsligatronen.

Inntil da er det, ja, Portugal som sitter på den.

De slo Nederland 1–0 i finalen på hjemmebane i Porto. Uten at jeg er helt sikker på om engang portugiserne selv husker så mye av det.