På kalendermaktens tinder

Ingenting forsvarer forsøket på å danne en europeisk superliga på den måten det skjedde. Ingenting. Ikke to uker etter. Og ikke om to år. Men noen elementer som i større grad kan forklare det har kanskje kommet i overkant langt inn i skyggen.

«En av grunnene til at vi gjør dette er for å redde fotballen. Vi kan få tilbake noen av pengene vi har tapt på grunn av pandemien. Vi må skaffe mer penger ved å arrangere flere toppkamper», var omkvedet.

Uttalelsen tilhører selvsagt Real Madrid-president Florentino Pérez, mannen som var utpekt til å lede den europeiske superligaen. Ta det med i bakhodet en liten stund.

Responsen fra den slovenske Uefa-president Aleksander Čeferin var at «dette er som å spytte i ansiktet på fotballen».

Han nevnte aldri at Uefa selv på veldig mange måter har presset dette frem ved sin utnyttelse av dette som altså kan kalles «kalendermakten».

Superligaen var et helt åpent forsøk fra kartellet av toppklubber på å skaffe seg kontroll på en større del av pengestrømmen som tilfaller den europeiske fotballen, men det var også en kamp om kontrollen på fotballkalenderen.

Slik det er i dag, bestemmer Uefa alt. Dette gjør også at de i praksis kan dytte inn akkurat så mye som de selv ønsker i det europeiske fotballåret. Det er dette vi kan kalle kalendermakt, nå uten anførselstegn. For den er reell nok.

Den som bestemmer kalenderen, kan sette av plass til de kampene man selv tjener mest på, for å si det enkelt. Uefa sitter med monopolet på slik makt i Europa. Og vet å utnytte den.

Få dager senere måtte Čeferin derfor svare på kritikk selv. Liverpool-manager Jürgen Klopp uttrykte sin misnøye med kampbelastningen det nye mesterliga-formatet som er vedtatt fra 2024 vil medføre.

Skulle skape fred

I tillegg skal det settes av to plasser til klubber på rene meritter, altså tidligere prestasjoner i Europa.

For eksempel ville Klopps Liverpool, i øyeblikket godt utenfor kvalifisert plass, være sikret deltagelse. Laget hadde ikke trengt å bry seg om å måtte vinne bortekamper mot Manchester United - når den én gang blir noe av.

Disse endringene skulle skape fred med storklubbene, som ønsket færre overraskelser, færre kommersielt uinteressante kamper mot lag fra mindre nasjoner som Norge, flere storlag – og, ja, mer penger.

Men Klopp mener kalenderen allerede er for full og belastningen på spillerne for stor. Svaret han fikk er interessant:

«Reformene våre kommer fordi klubbene trenger hjelp til å svare på den finansielle krisen. Vi kan fortsette som nå, men da vil klubber gå konkurs. Og hvem er det verst for? Fansen».

Dette ligner påfallende på sitatet vi allerede har vært innom. Forskjellen er at uttalelsen denne gang ikke tilhører Florentino Pérez, men Uefa-president Čeferin.

Alt er altså egentlig likt. Det er bare seierherrene, de med kalendermakten, som uten blygsel benytter sin mulighet til å omskrive historien i sitt bilde.

På meningsløs turné

Fra 2016 ble EM utvidet til 24 lag.

Det har ganske omfattende konsekvenser når det gjelder kampbelastningen. Med 55 små og store medlemsnasjoner i Uefa, for øvrig åtte flere enn i Europarådet, blir kvalifikasjonsspillet en langdryg affære i seg selv.

Særlig når det ikke er noen form for pre-kvalifisering for å være med.

Med en slik kunne man endt med å dele 48 lag i 12 puljer med fire lag og latt de to beste gå til sluttspillet etter seks kamper for hvert land, hvilket ville frigjort verdifull tid i kalenderen.

Slik vil ikke Uefa ha det. Jo flere kvalifikasjonskamper, jo mer å selge TV-rettigheter til.

Derfor sender i realiteten Uefa de store landslagene på turné til Gibraltar, San Marino, Moldova og Andorra - og får TV-sendt alt, inkludert skader på stjernespillere, som er forpliktet til å stille for sin nasjon, i meningsløse landskamper.

Landene med de fem største klubbligaene, England, Spania, Tyskland, Italia og Frankrike, spilte til sammen 86 kvalifikasjonskamper for EM i 2016 og 2020. De tapte seks av dem.

Når man først kommer til et sluttspill, som vi forhåpentlig skal få oppleve i sommer, hvor man skal avvikle hele 36 kamper i 11 byer for å skille ut de bare åtte landene som ikke går til åttedelsfinalene.

Samtlige av de nevnte fem landslagene gikk selvsagt videre fra gruppespillet i EM i 2016.

Men ikke nok med det.

Nok uten nasjonsligaen

Da konseptet med privatlandskamper virket som om det hadde gått ut på tid, innførte Uefa i tillegg Nasjonsligaen. Denne lett forvirrende turneringsvarianten skulle gjøre landskamper mellom EM- og VM-kvalifiseringer og -sluttspill betydningsfulle.

Ved en rigid deling i nivåer skulle også de store nasjonene sikres attraktive motstandere. Slik sett skaffet man publikumsoppslutning og ikke minst nye TV-inntekter, som går rett til Uefa og dets medlemsnasjoner, uten innblanding fra klubbene.

Nasjonsligaen var eneste internasjonale fotballturnering i hele 2020, om det dreier seg om klubb eller landslag, som holdt det opprinnelig bestemte tidsskjemaet. Det er neppe tilfeldig.

Sett i ettertid er det helt oppsiktsvekkende at turneringen i det hele tatt ble arrangert. Alt annet måtte kuttes og tilpasses. Den minst viktige av alle turneringer ble prioritert i kalenderen.

Minst viktig for alle andre enn de som hadde solgt TV-rettighetene til turneringen – og som i tillegg bestemte hva som skulle prioriteres i den internasjonale kalenderen, nemlig Uefa.

Og i dette ligger altså en vesentlig del av konflikten med klubbene. For så vel beger som kalender er fulle. Mens Uefa ikke vil lytte.

Til slutt fikk de største klubbene nok og endte med å lansere den famøse superligaen, hvor de selv kunne styre så vel kampprogram som pengestrøm.

Og det er objektive elementer i dette som faktisk er forståelige.

For det er klubbene, på alle nivåer, som er navet i fotballen. Det er klubbene som utvikler spillere, som betaler lønninger, det er klubbene som får skadede spillere tilbake fra landslagsoppdrag og ikke har dem tilgjengelige til et stadig mer intenst kampprogram, hvor også inntektene til de samme klubbene primært ligger.

Og det er rundt klubbene fansen befinner seg uke ut og uke inn og gjerne vil se sine favorittspillere ikledd klubbdrakta. Den samme fansen som fikk gjenskapt sin maktposisjon i den moderne toppfotballen gjennom sine protester mot superligaen - og som i Manchester på søndag visste å bruke den.

NFF lystrer lydig

Vårt eget forbund, NFF, har ikke hevet stemmen mot noe av dette, selv om de i høyeste grad burde, hvilket likevel ikke er merkelig.

Det er i Uefas turneringer deres største inntekter som forbund ligger. Det er i landslagsspillerne de mest attraktive sponsorobjektene blir tilgjengelige. Da blir lojaliteten sterkere i den retning enn for sine klubber.

Da aksepterer man å måtte ta flere helgers pause med få runder igjen av Eliteserien i 2020 for å få avviklet kamper i nasjonsligaen. Og tilsvarende landslagsuker midt i serieinnspurten, også kommende høst, hvilket igjen har gjort at sesongen i Norge tidligere har blitt utvidet til å starte samme helg som Kollen-femmila i mars og ende med cupfinale i desember i den andre enden.

Poenget er ikke at Norge alene kunne endret dette. Men heller ikke våre egne klubbers forbund sier noen gang fra. Og da fortsetter bare Uefa med utøve sin makt, en makt som bare har blitt styrket av superliga-bråket.

Tilbake til Uefa-hverdagen

To uker etter superliga-kollapsen har Fotball-Europa vendt tilbake til noe som minner om normalitet, av den Uefa-kontrollerte sorten.

Boris Johnson er ikke lenger så opptatt av 50+1-regelen, og Florentino Pérez er igjen bare president i Real Madrid.

«Superligaen er ikke død», sa Perez og lød som Madrids egen Komiske Ali. Han hadde dessverre mer rett enn resten av et lettet Fotball-Europa ville innse.

Superligaen lever snart videre, om enn i en annen drakt og under et annet navn, med plasser til lag som ikke er kvalifiserte, bare kommersielt attraktive – og med Uefa som arrangør og moralsk alibi.

Det man på et vis trodde skulle være en slags interesseorganisasjon eller sekretariat for de europeiske fotballforbundene et sted i Sveits, er nå i stedet den mektigste aktør i hele fotballen, sammen med sin storebror Fifa.

Men Fifa har ikke tid til å bli snakket om nå. Til det er de for opptatt med endelig å få sitt eget utvidede klubb-VM med 24 lag på beina, samt å planlegge VM i Qatar midt i neste års klubbsesong. Fra 2026 utvider de VM til 48 deltagerland, hvilket gir enda flere kamper.

Plass i kalenderen er det jo uansett nok av.