Da drømmen ble oppfylt, ville han si nei

4. februar 2003. Verdens beste langrennsjuniorer er samlet til VM i svenske Sollefteå. 30 kilometer fristil fellesstart står på programmet.

En nordmann skal spille hovedrollen.

Chris André Jespersen går inn til et suverent gull, over halvminuttet foran nestemann.

Vi tar oss tid til å se litt på resten av resultatlista. Sølvet går nemlig til russiske Alexej Petukhov. Han skal vise seg å bli verdensmester i lagsprint ti år senere, i 2013.

På bronseplass svømmer en enda feitere fisk. Allerede i 2006 blir Jevgenij Dementjev olympisk mester på tremil, da han spurtslår Frode Estil i Torino. (Senere skulle Dementjev også bli avslørt som EPO-juksemaker, uten at det er relevant her.)

Videre følger navn som Toni Livers (én verdenscupseier), Franz Göring (to stafettmedaljer i VM), Øystein Pettersen (OL-gull) og Ville Nousiainen (to VM-medaljer). Deretter Martin Johnsrud Sundby (Tour de Ski- og verdenscupvinner, medalje i VM og OL) og Tord Asle Gjerdalen (to VM-gull i stafett, to individuelle VM-medaljer).

– Har vært kjipt

Nede på 14.-plass finner vi Alexander Legkov (OL-gull), nesten fire minutter bak Jespersen. Finske Matti Heikkinen blir nummer 42, slått med over ti minutter. Åtte år senere tar Heikkinen VM-gull på 15-kilometeren i Holmenkollen.

I det hele tatt, det er en knallsterk årgang langrennsløpere. Forbausende mange skulle vise seg å ta steget opp i verdenseliten på seniornivå.

Men for den desidert beste i Sollefteå denne februardagen for snart tolv år siden, skulle det ta tid. Mye tid.

– Det har vært kjipt å se alle utlendingene jeg slo som har lyktes. Men jeg har jublet hver gang Martin og de andre norske har lyktes, sier Jespersen.

Les videre under bildet.

Chris André Jespersen debuterte i verdenscupen 6. desember i 2003. Men ikke før 14. desember 2013 kunne han bestige seierspallen individuelt for første gang. Rett før jul i fjor ble han nummer to på tremila i Davos.

Først 14. februar i år skulle den internasjonale mesterskapsdebuten komme. Da gikk Jespersen inn til en sjetteplass på 15 km klassisk i Sotsji – på en dag da Norge ikke hadde fullklaff med skiene. Hvis Chris André Jespersen virket litt ekstra bitter over at utstyret ikke var hundre prosent, hadde han altså sine grunner til det.

Han hadde ventet lenge på noe godt – og fortsatt var det forgjeves.

Mistet lysten

Fjorårsinnsatsen førte uansett til at Chris André Jespersen i en alder av 31 for første gang er tatt ut på et elitelandslag i langrenn. Men da tilbudet først kom, hadde Jespersen egentlig bestemt seg for å si nei.

Ikke bare hadde han mistet troen på at han noen gang ville bli tatt ut. Han hadde mistet lysten, etter det han har opplevd som urettferdig behandling ved mange anledninger.

– Jeg hadde drømt om det siden jeg var liten guttunge og skøytet rundt på stuegolvet, at en dag skulle jeg være på landslaget. Men nå hadde jeg bestemt meg for at «nå blir det aldri landslag for meg». Den tiden var forbi, sier Jespersen.

Og fortsetter:

– Etter sesongen for to år siden bestemte jeg vel meg egentlig for at nå blir det privatlag resten av karrieren. Da var jeg forbigått ganske mange ganger, syntes jeg selv, og tenkte at nå driter jeg i det. Nå blir jeg på privatlag uansett hvor fort jeg går.

Trives på landslaget

Sånn sett var det alt annet enn selvfølgelig at Jespersen takket ja da tilbudet kom. Han kunne fort som gjort som Petter Northug – sagt nei, og seilt sin egen sjø.

Men den tidligere Team United Bakeries-løperen ble også satt under et visst press av lagets eier, Remi Goulignac, ettersom laget har et samarbeid med Norges skiforbund. Goulignac gikk også inn og tok en del av lønna til Jespersen. Det er nemlig bedre betalt å gå for privatlag enn for landslaget i Norge.

– Det tok litt tid. Team-eieren var opptatt av å ha et godt forhold til forbundet, så det var litt fram og tilbake. Til slutt ble vi enige om at jeg burde gå inn, sier Jespersen til NRK.no.

Han har ikke angret på avgjørelsen. Det er Norges skiforbund han har hatt et delvis anstrengt forhold til, ikke de andre løperne på landslaget. Tvert imot, der har han mange gode venner.

– Jeg trives veldig godt. Det er ei sterk treningsgruppe, konstaterer han.

For mye sykdom

Utenfor samlingene akkurat som før hjemme i Trondheim, der han bor med samboeren Liv-Miriam Nordtømme og datteren Tirill.

Men innholdet på samlingene er annerledes.

– På landslaget trener vi for å bli gode i vanlig langrenn. Samlingene med United Bakeries gikk ut på å stake hinsides masse. I fjor satset jeg på langløp. I år satser jeg på vanlig langrenn. Den avgjørelsen var jeg aldri i tvil om etter det som skjedde sist vinter. Det var åpenbart, sier Jespersen.

Nå drømmer han selvfølgelig om VM-medalje i Falun. Skal han lykkes, må han unngå det som må ta skylda for at ting har tatt lang tid for Chris André Jespersen – skader og sykdom.

Vestlendingen har altfor mange og altfor lange sykdomsavbrekk. De har også hatt en tendens til å komme på ugunstige tidspunkter.

Et av tiltakene han iverksetter i vinter, er å utsette hjemreisen etter Tour de Ski. Han vil ikke utsette seg for barnehagebakterier de dagene kroppen er aller med nedbrutt.

Aldri gitt opp håpet

I løpet av høsten har han allerede fått et par uker spolert av sykdom.

– Jeg sliter med å drømme om de store tingene når jeg er syk, erkjenner han.

Sånn sett er det imponerende, og ikke så rent lite forunderlig, at han ikke har gitt opp for lenge siden.

– Jeg har aldri gitt opp troen på at jeg kunne nå til topps. Og som regel har jeg hatt minst ett godt løp hver sesong. Det har vært nok til å gi meg ny motivasjon, forklarer han.

Chris André Jespersen vist at langrenn er en utholdenhetsøvelse på mer enn én måte.