– For tre år siden sa jeg at om tre år skal jeg på landslaget, sier Kathrine Harsem.
Man trenger ikke være spesielt bevandret i matematikkfaget for å fastsette graden av måloppnåelse til hundre prosent. For nå er Kathrine Harsem på elitelandslaget i langrenn.
Dit har hun kommet uten å ta veien via rekruttlandslaget. Med sine 25 år er bærumsjenta med adresse Meråker ikke den yngste på laget. Men inntil videre må hun finne seg i å være det nokså desidert mest ubeskrevne bladet på verdens beste skilandslag.
Det du nå leser, er imidlertid et forsøk på å i noen grad å gjøre henne litt mer beskrevet. Og vi overlater til Kathrine selv å dra den store linja gjennom de siste ti årene:
– Da jeg var 14 år, var jeg veldig lite seriøs med langrenn. Jeg drev med hest helt fram til jeg sluttet på videregående og satset like mye på sprangridning som på langrenn. Så fant jeg ut at det var ski jeg ville drive med, ble mer seriøs med det og tok gull i junior-NM som siste års junior. Etter det har jeg tatt steg for steg, kvalifisert meg for U23-VM to ganger og tatt med meg bronsemedalje derfra.
- DIREKTE KL. 12.25: Pressekonferanse fra sesongåpninga på Beitostølen
Hoppet 1,30 med hest
At hun hadde talent for langrenn, har hun nå vist. Om Norge gikk glipp av en sprangrytter i verdensklasse, får vi neppe vite.
Kathrine Harsem legger ikke skjul på at hun har lurt litt på det selv.
– Det hadde vært veldig spennende å se hva jeg kunne prestert i ridning, hvis jeg hadde valgt det. Jeg ga meg på et punkt hvor det var enten eller. Og jeg har tenkt at når jeg er ferdig på ski, så kanskje jeg melder min ankomst i ridemiljøet igjen, sier hun.
– Var du god?
– Ja, hva skal man si? Jeg synes det var veldig gøy å drive med det.
– Hvor høyt har du hoppet?
– Jeg har hoppet 1,30, så jeg har konkurrert litt. Men jeg kom til et punkt der man må velge det, og det valgte jeg ikke.
Les videre under bildet.
Dyrt og tidkrevende
Med både langrenn og hest som hobby, i tillegg til at Kathrine heller ikke sluntret unna skolearbeidet, hadde hun ingen problemer med å få tida til å gå i tenårene.
– Det var å kjøre til stallen rett etter at jeg hadde gjort lekser etter skolen. Så var det å være der med hesten, ri og drive med møkkaarbeidet i stallen, men ha det kjempegøy med hesten. Så var det å hoppe i bilen, skifte til langrennstøy og kjøre på trening. Så var det å kjøre hjem, og spise kvelds og legge seg. Det gikk i ett, kan du si.
– Hva ble avgjørende for valget?
– Jeg er litt usikker. Hest koster veldig mye penger og er veldig tidkrevende, enda mer tidkrevende enn langrenn. I tillegg brant jeg mer for ski. Jeg liker å bevege meg, og å være ute i naturen. Jeg tror det var avgjørende. Som person er jeg veldig utålmodig og veldig rastløs, så jeg tror jeg valgte rett, sier Kathrine.
Selv om hun nå har satset helhjertet på langrenn i mange år, har hun også prioritert studier. Etter at hun kom på landslaget har hun lagt studiene på vent, men hun er på god vei til å bli ernæringsfysiolog.
Advarer mot dietter
– Jeg synes det er veldig spennende med ernæring, knyttet til idrett spesielt. Det er spennende å lære om hva vi putter i oss og hva det faktisk gjør med kroppen.
– Gir det deg en fordel som idrettsutøver?
– Ja, det tror jeg, sier Kathrine, som bekrefter at hun får spørsmål fra de andre jentene på laget.
Toppidrett og ernæring er som kjent et viktig og samtidig vanskelig tema. Man skal spise nok og man skal spise rett. Å ha et problematisk forhold til ernæring, er utbredt – ikke minst blant jenter i utholdenhetsidretter.
– Hvor vanskelig er det å spise riktig for å være optimalt forberedt til å bli verdens beste i langrenn?
– Det er krevende å spise nok, fordi vi trener så himla mye. Du skal passe på at du ikke er sulten. Du føler at du spiser hele tida. Du kan liksom aldri få nok. Og så er det viktig å spise riktige varer. Spise variert, alt med måte og gjøre det enkelt. Ikke drive med noen dietter eller spesielle matvarer. Det enkle er nok ofte det beste, sier 25-åringen, som selv aldri har vært matlei.
Favorittretten er selvfisket fjellørret. I det hele tatt spiser den halvstuderte ernæringsfysiologen mye fisk.
Etter hvert – for ikke å si temmelig snart – håper hun også å kunne spise kirsebær med de aller største. Sine to største forbilder finner hun på laget hun nå er en del av. De er også hennes aller største rivaler i kampen om et eventuelt VM-gull i sprint i Falun, som ligger der som en drøm.
På lag med forbildene
– Marit og Maiken er mine forbilder. Marit er dønn solid på alt. Rolig, god, snill, jordnær og morsom. Og det hun gjør på trening er helt rått. Hun har vært god i mange år og vet hva som skal til. Maiken er egentlig akkurat det samme, veldig selvstendig, litt rå og hun er blitt en veldig god venninne. Jeg setter veldig pris på alle på laget, men det er kanskje de to som er de største forbildene, sier hun.
Marit Bjørgen har altså tre VM-gull og et OL-gull i sprint. Maiken Caspersen Falla er regjerende olympisk mester i øvelsen.
Kanskje vil det være overambisiøst av Kathrine Harsem å tro at hun kan gjøre dem rangen stridig allerede om tre måneder i Falun. Det tror hun da heller ikke. I hvert fall er det ikke det uttalte målet.
– Målet er å bli enda bedre, en bedre versjon av meg selv – å hele tiden være på mitt beste. For sesongen er det helt klart å komme seg til finale i verdenscup. Og når man er i finale, kan alt skje, påpeker hun.
Foreløpig har ikke Kathrine Harsem vært i en sprintfinale i verdenscupen. For en som både har hoppet 1,30 med hest og kommet seg inn på verdens beste langrennslandslag, bør det være et hinder som nokså snart lar seg forsere.