De vanskelige valg

Torbjørn Skogstad er leder av langrennskomiteen i Norges Skiforbund. Det har han vært i tolv år allerede.

Nå skal han gjenvelges for en ny periode. Det burde han ikke blitt.

Ikke fordi han ikke har gjort en god jobb i noe som strengt tatt er et verv. Tvert imot så har Skogstad opparbeidet seg et renommé som både dyktig og hardtarbeidende. Han har dessuten bidratt til flere åpenbart vellykkede strategiske valg når det gjelder organiseringen i forbundet mot slutten av sesongen som ganske nylig er over.

Dette har gitt Langrenns-Norge en etterlengtet følelse av optimisme på vei mot en viktig VM-sesong.

Og et OL vinteren deretter.

Nettopp derfor burde dette vært et verdig punktum.

For Skogstad har rett og slett sittet lenge nok.

Som både han og valgkomiteen faktisk er inne på selv.

Nå skal man bruke de neste to årene på å utrede hvilke kriterier som skal gjelde for stridstemaer som funksjonstid og honorar før fornyelsen plutselig har blitt bestemt å skulle komme på neste skiting i 2026.

Når situasjonsbeskrivelsen fra kretser og komité selv i tillegg er at man stort sett bare «driver brannslukking», er to år slitsomt lang tid.

Disse spørsmålene kunne og burde man tatt tak i for lengst.

Seks elefanter kommer marsjerende

En som vet alt om dette med kriterier er friidrettsforbundets sportssjef Erlend Slokvik. Onsdagskvelden tilbrakte han i Bergen på Trond Mohn Games. Der kunne han juble for verdensklasseprestasjoner fra Karsten Warholm og Henriette Jæger. Og veldig tydelige signaler fra Narve Gilje Nordås.

Det siste forenklet livet til sportssjefen noen få prosent. Men veldig mange gjenstår. For Slokvik skal innen uka er omme ta valget om hvilke nordmenn som får løpe 5000 meter i EM i juni. Så høyt er nivået på norske løpere om dagen at han har en åpenbar utfordring.

Seks kvalifiserte kandidater skal bli til fire. Og det kommer uansett til å bli støy. For mange av de underliggende friksjonene mellom leirene i norsk løping er veldig tydelig til stede i denne diskusjonen. Kriteriene er ikke umiddelbart klare.

Da utsetter man valget så langt man kan.

Uten at det er gitt at resultatet blir helt som man ønsker.

I norsk langdistanseløping. Som i norsk langrenn.

Ankermannen

For langrenn er også situasjonen at man må sies å ha den best tenkelige kandidaten til å etterfølge Skogstad tilgjengelig.

Slike muligheter bør faktisk utnyttes.

Der valgkomiteen understreker betydningen av stabilitet og kontinuitet, burde de i stedet bruke de samme argumentene for at dette er en perfekt tid for et skifte.

Nettopp fordi det er en viss kontroll på alt annet enn økonomien. Og fordi man ved et skifte vil kunne komme seg i forkant av utviklingen i stedet for å prøve å fortsette å gjenskape falmet sportslig storhet.

Der Skogstad er systemets mann, er Ulvang til en viss grad outsideren her. Til tross for at han har sittet i sentrale verv i langrennssporten i en årrekke.

For Ulvang er i denne sammenhengen noe av en norsk langrenns Jens Stoltenberg.

Mannen med den lange perioden som nasjonens utsendte i rollen som internasjonal leder. Ulvang var gjennom en årrekke leder for langrennskomiteen i FIS, altså det internasjonale Skiforbundet. Der fikk han bruk for to av sine åpenbare fortrinn – som så vel sta som visjonær. Slikt gir resultater.

Når Therese Johaug vinner sitt første mesterskapsgull på femmil i Granåsen neste vinter, er det fordi Ulvang tok en kamp for fullstendig likestilling i langrennssporten som mange ville gitt opp mye tidligere. Og enda flere absolutt ikke likte.

Nå ville Norges mest markante langrennspolitiker tilbake i hetluften – uten å ville spesifisere hvorfor.

Det eneste som synes åpenbart, er at norsk langrennssport ville hatt godt av å få denne utfordringen. Den ville de ikke ha.

Ikke fordi alle i langrennssporten nødvendigvis ønsket Ulvang inn i sentrale posisjoner i forbundet. Men fordi man hadde valget.

Rishi business

Bare et par timer etter dette kom det enda flere nyheter i kategorien «valg». Uten at det hadde noe som helst med verken ski eller sport direkte å gjøre.

Men lærdommen man kan ta med er vissheten om at man nettopp ikke trenger å utsette det åpenbare.

Den britiske statsminister Rishi Sunak bestemte nemlig noe overraskende at det skulle bli nyvalg allerede 4. juli. Selv om han kunne ventet til slutten av året.

Men når man ser det minste lyspunkt i en utflating av inflasjonen, tar man sjansen. Selv om man innerst inne vet hvordan dette går.

Til det har økonomien, blant mye annet, vært altfor sørgelig dårlig gjennom lang tid.

Og Sunak kan nødvendigvis ikke slippe unna motkandidater.

Nå ser man slutten på 14 år med konservativ regjering i Storbritannia. Når man ikke lenger har noe valg.

Dusinet overfullt

I Norges Skiforbund blir også Torbjørn Skogstad klappet inn for sitt 13. og 14. år i vervet på Skitinget en liten måned tidligere.

Det samme gjelder skipresident Tove Moe Dyrhaug.

Det sier alt om hvor mange radarer hun har sneket seg under, når det er lederen for langrennskomiteens og ikke hennes posisjon som president som debatteres, tross en utbredt følelse av utydelighet gjennom hennes to første år som valgt leder av norsk skisport.

Samt potensielt bekmørke økonomiske utsikter for forbundet på vei inn i et uvisst VM-år.

Men Skiforbundet gambler – og dét mer enn de vil innrømme – på at de høyst usikre delene av budsjetterte inntekter vil komme. Inkludert at publikum vil strømme til Granåsen i hundretusentall i februar.

Alternativet vil være brutale kutt allerede nå. I det sportslige opplegget, på landslag og i kretser – men også i den til nå skjermede administrasjonen på Ullevaal stadion.

Ingen er villige til å ta dét valget.

På kort sikt fokuserer man i stedet på det pålagte valg på tinget i juni og applausens medvind på vei sørover fra Bodø. Selv om det er høyst usikkert hvor langt den bærer.

Fordi man innerst inne vet.

Honorar til besvær

Skogstads egen langrennskomité fikk for halvannet år siden honoraret til sin leder økt fra fem til åtte ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Eller i overkant av 950.000 kroner. Fordi Skogstad så at arbeidsmengden gjorde det umulig å ha en fulltidsjobb ved siden av noe som i seg selv tok 100 % av normal arbeidstid.

For et forbund i akutt økonomisk krise er dette likevel en veldig stor utgift for det norsk idrett kaller en «tillitsvalgt». Det måtte bli støy. Og er det fortsatt.

Selv når valgkomiteen innstiller på å redusere nivået tilbake til de tidligere 5G, eller rundt 590.000 kroner, er dette et honorar mer enn dobbelt så høyt som alle de andre grenkomitélederne i Skiforbundet – til sammen.

Alpinkomiteens leder Ola Evjen får 2G, eller ca. 235.000 kroner, i honorar. Hoppkomiteens leder får ingenting. Tingenes tilstand indikerer vel at Stine Korsens arbeidsmengde midt i turbulensen også kan gå ut over hva hun har tid til å få utrettet av sivilt, lønnet arbeid.

Og så er dette uansett 590.000 kroner mer enn Ulvang fikk som leder av FIS’ langrennskomité gjennom 16 år.

Ingenting tyder på at finnmarkingen ville ha forlangt mer på hjemmebane.

Vegard Ulvang er selv ikke overrasket over at han ikke ble innstilt. Uten å ville utdype grunnen.

Selv er jeg det. Og jeg håper nå dere skjønner hvorfor.