Dessverre ett år for tidlig

En hel skiverden og ikke minst Johaug selv fortjente å få svar på hvor god hun ville være, da hun gjorde sportens minst overraskende tilbakekomst til konkurranseløypene. For Johaug har vært befriende åpen med tankeprosessen frem til det endelige comebacket.

Ryktene hadde samtidig blitt mer og mer høylytte om at den midlertidig abdiserte langrennsdronningen allerede var tilbake på et nærmest faretruende høyt nivå.

Men som en vis mann en gang sa: «Du skal ikke høre på rykter. Du skal høre på det du ser».

Og uansett forvarsler – det vi fikk se var materiale for målløshet.

Fredrik Auklands nærmest måpende skildring av Johaug i den siste bakken før hun seilet inn på oppløpet på Birkebeineren skistadion sa egentlig alt om hva alle tenkte.

Etter en litt ruskete start, rent teknisk, så man veldig fort at 35-årige Johaug fra Dalsbygda hadde gjort annet enn å analysere andres treningsarbeid de ti månedene siden hun og ektemannen Nils Jakob Hoff ble foreldre.

Innen hun var i mål, var avstanden tilbake til resten av feltet nærmest nostalgisk stor.

Ingenting hadde forandret seg på to år, hvis noen skulle ha blitt forledet til å tro noe slikt.

«Hvordan føles det å smadre dem?»

Spørsmålet fra NRKs Harald Endre Thingnes til Johaug rett etter at hun kom i mål var mye mer brutalt enn dem han har stilt henne som ekspert de siste to årene.

Brutalt for alle andre startende enn Johaug selv.

Seiersmarginens dom ga nemlig intet rom for detaljert dissekering av NM-rennets indre liv.

Johaug svarte smilende og smart. Ingenting om konkurrentene. Bare om gleden ved å gå fort på ski igjen.

Det ble opp til de andre å prøve å fordøye dette. I den grad at fjerdeplasserte og jevngamle Astrid Øyre Slind i et øyeblikks frustrasjon lurte på om det egentlig var noen vits i å fortsette. Det er mulig å ha en viss forståelse.

Johaugs maktdemonstrasjon var sannsynligvis det siste de norske landslagsløperne trengte. Ydmykelsen med å bli slått så totalt er en like smertefull avslutning på denne turbulente sesongen som den er dårlig motivasjon for den neste, som forhåpentligvis skal ende i VM-suksess på hjemmebane.

«Hun har nok trent mer enn noen tror»

Det er også fristende å snakke om en snarlig retur til akutt oksygenmangel for langrennssporten. For mye av surstoffet hadde åpenbart blitt forbrukt av den soleklare ener mens Johaug fortsatt var offisielt aktiv.

Og da hun la opp, snudde de synkende interessekruvene brått. Økningen i seertall på nettopp langrenn for kvinner steg drastisk den første sesongen etter at Johaug hadde lagt opp.

Spenningen var tilbake.

Og store nasjoner som Tyskland tok steget fra langrennssportens obskuritet tilbake på pallen.

For mennenes konkurranser var situasjonen den motsatte. Den enorme norske dominansen ble spådd å gjøre noe med interessen. Og har gjort det.

Dette er ikke Norges feil. Det er idrettens naturlover som trer brutalt i kraft.

Det er heller ikke Therese Johaugs feil at hun nå risikerer å komme tilbake minst like dominerende som før. Hun er et historisk unikum. Og de andre har ikke klart å nærme seg hennes vanvittige nivå i tilstrekkelig grad de to sesongene hun har vært borte.

Frustrasjonene blant konkurrentene i NM var også påtagelig. Og forståelig.

Og neppe særlig mindre like over grensa hos svenskene. Vel viste Frida Karlsson i tidenes andre femmil for kvinner i Holmenkollen at hun har en enorm kapasitet på lange distanser. Men vi snakker altså om enorm, ikke unik.

Som bare Therese Johaug ér, ville det eller ei.

«Kabalen på hemebane skal gå opp»

Igjen står spørsmålet om Johaug faktisk vil fullføre dette returløpet.

Som skal og nok vil ende med hennes 15. VM-gull i Granåsen neste år. Et gull som i så fall vel så gjerne kan komme allerede på 20 km med skibytte, en uke før den mye omtalte femmila.

Den som avgjør dette heter Kristin. Selvsagt heter hun det, hun som på nettopp Birkebeineren skistadion på far Nils Jakob Hoffs verdensmesterarm for første gang fikk oppleve så vel vetter som mora i konkurranse, 30 år etter De olympiske leker på samme sted.

Ektemann Hoff som underveis i løpet tørt konstaterte at alle rundt hadde kjent på en Therese Johaug tilbake i konkurransebobla de siste dagene. Nå kan den følelsen bli mer langvarig.

Med bobler «hælj etter hælj», som hovedpersonen selv beskriver det.

Et løp i retning Granåsen slutter jo heller ikke nødvendigvis der. Veien videre til et nytt OL, i Val di Fiemme i 2026, blir plutselig kort.

Og sannsynligvis uimotståelig.

«Ja, det gjorde jeg»

VM i Trondheim har uansett fått sitt etterlengtede plakatnavn. Plassen ved siden av Klæbo, Golberg og de andre mannlige langrennsstjernene har stått mer eller mindre åpen.

Kun Kristine Stavås Skistad har blitt sendt i trykken blant kvinnene.

I påvente av at noen skal gi håp om norske gullsjanser også blant de kvinnelige distanseløperne, når status har vært grensende til nedslående, ut fra norske normalforventninger, med Udnes Weng langt unna fjorårsnivået, Østberg ut og Heidi Weng i en fortsatt kamp for å komme tilbake til det 2016-nivået hun selv sier hun lengter etter.

Søndag 9. mars 2025 kl. 14:00 går startskuddet for tidenes første VM-femmil i Granåsen. Ingen tviler lenger på at Therese Johaug befinner seg der.

«Det ska mer til enn en unge for å stoppe hu»

Det var sambygding Magni Smedås på sølvplass som lakonisk smilende satte ord på den oppvisningen man akkurat hadde vært vitne til.

Og om det så skulle betyr ett steg nærmere sportens endelikt, i mangelen på reell konkurranse, så føles det akkurat nå som om det uansett er verdt det.

For unike prestasjoner av unike utøvere er sport på sitt mest fascinerende.

Så tar man seg selv i å føle man også mistet noe denne formiddagen på Lillehammer.

Sport skal nemlig helst også inneholde et snev av spenning.

Og for spenningens skyld kunne langrennsdronninga fra Dalsbygda godt ha ventet til VM neste år med sin mektige retur til tronen.