Når smerten er usynlig

Grimstad 4. mars 2010 klokken 03.30:

– Den kommer!

Politibetjent Terje Legreid skimter billys fra tunnelen foran dem, og roper fra førersetet ut til kollega Børge Ivarsen, som jobber med å få ut spikermatta.

Bilen de har blitt kalt ut for å stoppe, nærmer seg i stor fart. Børge løper ut i veien bak politibilen.

Så høres et voldsomt smell.

Dette er historien om tap, yrkesstolthet, og om å oppleve at livet tok en uventet vending.

Terje Legreid er ikke alene om å ha opplevd alvorlige hendelser i politiyrket. Minner som er vanskelige å bearbeide flere år etterpå.

I 2010 var antall uønskede hendelser i politiet 4112. I fjor var tallet 5472, ifølge politiets HMS-rapport.

4. mars 2010 blir Terje en del av statistikken.

– Jeg følte skyld i det som skjedde

Fluktbilen fortsetter i full fart vestover den natta. Terje forstår at det ikke er mulig å stoppe ham, stanser politibilen, og snur seg for å se hvor det ble av kollegaen.

50 meter unna er det kaotisk aktivitet. Den sivile politibilen som fra før av jaktet bilen, har nå kommet frem til stedet. To politibetjenter står bøyd over en livløs person.

Frostrøyken slipper ut av munnen på den erfarne politimannen i det han løper mot åstedet. Ivarsen har blitt truffet av en bil i nesten 150 km/t.

Han blir bedt om å ta over hjerte- og lungeredning. Blålysene fra politibilene lyser opp den snødekte veikanten med jevne mellomrom.

– På en måte følte jeg skyld i det som skjedde. En slags udefinert flauhet for at jeg hadde forårsaket dette, selv om det ikke var det. Men de tankene må jeg bare leve med.

Et halvt år senere blir en 28 år gammel mann dømt til fem års fengsel for uaktsomt bildrap på politibetjent Børge Ivarsen.

Må hyre advokat for å få hjelp

I dagene etter bildrapet blir Terje og kollegene fulgt opp i gruppesamtaler av psykolog. Uka etterpå er han tilbake på jobb.

– Jeg skulle være veldig tøff, ikke falle sammen og bli knekt av dette. Jeg overlevde tross alt.

Men når rettssaken starter opp i august, og Terje innkalles som vitne, kommer minnene opp igjen.

Han blir sykmeldt, og ønsker hjelp fra psykologen som fulgte ham og kollegene etter drapet.

– Det var komplisert å få den hjelpen. Jeg oppfattet at det hadde med økonomi å gjøre. Det kostet. Ledelsen så helst at jeg fant en behandler i nærheten.

På det tidspunktet er han sliten. Med advokathjelp får han etter tre uker lov til å dra til psykologen i Bergen.

Et halvt år etter politidrapet er det første gang han får individuell oppfølging.

Hovedverneombud for politi- og lensmannsetaten, Audun Buseth, kjenner ikke til Terjes tilfelle, men stusser over at det måtte en advokat inn i bildet for å få hjelp.

– Det skal være unødvendig å måtte ha juridisk bistand for å få nødvendig oppfølging av forhold som er utløst av yrkesutøvelse. Det høres ikke ut som at det er måten vi vil ha det på, sier Buseth.

Krisepsykolog Atle Dyregrov har jobbet tett opp mot politiet siden 1980-tallet. Han sier det er vanskelig for lokale ledere å fange opp dem som har det vanskelig.

– Fremdeles er det vanskelig å innrømme at man sliter. Vi er gode på tidlig oppfølging, men vi er ikke så gode på langtidsoppfølging, sier han og fortsetter:

– Jeg tror det er viktig at man skriftlig sikrer at politidistriktene har en oppfølging over tid, samt innkobling av personell med riktig kompetanse.

– Det er jo en macho-kultur

Øystein Helland er daglig leder i Advokatfirmaet Helland Ingebrigtsen, som har spesialisert seg innenfor erstatningsrett.

Firmaet har bistått mange politifolk som har vært utsatt for store psykiske påkjenninger, og bisto også i etterkant av politidrapet i 2010.

– Politifolk er opplært til å ta en støyt. Det er jo en macho-kultur, så jeg ser ikke bort fra at det sitter lengre inne hos politifolk å be om hjelp enn befolkningen ellers, sier Helland.

De psykiske belastningene er oftest tunge å bære, og vanskeligst for andre å se, ifølge advokaten.

– Og ofte overlates tilsynelatende bearbeidingen av alvorlige påkjenninger i stor grad til den enkelte tjenestemann selv.

– Jeg burde vært tvunget i behandling

For Terje satt det langt inne. Spesielt jo lenger saken kom på avstand.

– Det er fryktelig vanskelig å be om hjelp, i hvert fall i det yrket man har. Kulturen i politiet er at «opplever du ting så tar vi det på pauserommet». Og så er vi ferdig med det. Så er du ferdig med det.

Han tenker seg om.

– Det mangler en forståelse av at dette er noe som varer lenger enn når kameralysene slås av. I HMS-instruksen legges det opp til at man selv må ta initiativ for å få hjelp når tida går.

Det er en reflektert person som nå ser tilbake på årene etter hendelsen. Han velger ordene med omhu når han påpeker at mye kunne vært gjort annerledes.

– I fortsettelsen burde det vært obligatorisk med individuell oppfølging. Ikke som det sies i mange sammenhenger, at «kan ikke du si ifra hvis du føler noe behov for noe». Det skal ikke være noe eget valg. Jeg burde vært tvunget i behandling eller samtaler.

Hovedverneombud Audun Buseth er enig med Terje om at systemet der man selv tar initiativ til hjelp, ikke fungerer i praksis.

– Det er et klart arbeidsgiveransvar å vurdere behovet for oppfølging, og systemet som er basert på at den enkelte selv må si ifra – det fungerer ikke tilfredsstillende.

Belastningene og den manglende forståelsen gjør at Terje på et tidspunkt ikke ønsker å fortsette i jobben. Ett år etter ulykken får han jobb i Utrykningspolitiet, men det går ikke lang tid før hendelsene kommer opp igjen.

– Plutselig er du oppe i en lignende situasjon før du vet ordet av det. Det er biler som ikke vil stoppe, og som stikker fra stedet. Gjerne på nattestid i høye hastigheter.

Han tenker seg om. Vrir seg i sofaen.

– For min del er det på et vis en handlingslammelse. Alt stopper opp inni deg.

Ønsker endring

Det er politibetjent Karina Solberg og en kollega som sitter i den sivile politibilen som først oppdager Børge Ivarsen. Det er de to som har jaktet på fluktbilen, og som trengte assistanse den natta.

I likhet med Terje har Karina fått beskjed om å si ifra dersom hun trenger noe.

– Men etter den akutte fasen så må hvert enkelt kjempe for seg selv. Det gjelder spesielt når minnene jevnlig kommer tilbake.

Hun roser den umiddelbare oppfølgingen, men er i likhet med Terje kritisk til oppfølgingen som kom i etterkant.

– Jeg synes det er trist at politiet ikke har et bedre ettervern av ansatte når det går så galt som det gjorde den dagen. Etter kort tid var det et bra opplegg, men ettersom ukene og månedene gikk så hadde de ikke mye å tilby. Det virket som om de hadde glemt hele greia, sier Solberg.

Nå ønsker hun, i liket med Terje, en endring i HMS-instruksene.

– HMS-instruksen legger opp til at man må ta ansvar selv, og det er ikke helt heldig.

Åpner for å endre instruksen

Politimester Kirsten Lindeberg mener samtlige ansatte har fått tilbud om individuell oppfølging, og beklager overfor dem som ikke har fått det.

– Dette er den mest alvorlige og tragiske hendelsen vi har hatt i politidistriktet. Jeg vil beklage at de som var involvert sitter igjen med en slik opplevelse, for det er ikke slik at det skal være opp til den enkelte å be om hjelp.

Ifølge politimesteren er det arbeidsleders ansvar å vurdere behovet for oppfølging.

– Men på spørsmål om «går det bra?» så er mange ansatte for stolte til å svare nei, poengterer flere av dem.

– Ja, vi har poengtert overfor den enkelte leder at det er viktig å borre litt i dem når de sier at de har det fint.

Lindeberg åpner nå for å endre spesialinstruksen.

– Når disse ansatte gjennom NRK formidler at de synes innholdet kunne være annerledes, så tar jeg det på alvor. Formuleringer i slike instrukser kan veldig ofte bli mye bedre språklig. Vi er åpne for å endre ordlyden i denne instruksen dersom det kan bidra til en bedre oppfølging av de ansatte.

Fremtiden

For tiden har Terje permisjon fra politiyrket, med en kontorjobb han trives i. 49-åringen er godt etablert i Lillesand med kone og barn, men deltar ikke like ofte på sosiale sammenhenger som før. Blir det for mange mennesker, kan han føle for å trekke seg unna.

Hendelsen har gjort det vanskelig å være ute i felt. Til det er belastningen for stor.

– Å være i nærheten av lignende hendelser påvirker meg så negativt at jeg ikke klarer å yte det jeg skal gjøre. Og det er ikke noe særlig når jeg skal gjøre en profesjonell jobb, men det er en reaksjon jeg ikke klarer å styre.

Med en stillesittende jobb kjenner han ofte på savnet av å arbeide ute. Han smiler når han snakker om samholdet mellom kolleger, og energien man får av å være ute i felt.

– Normalt fungerer jeg bra yrkesmessig og privat, men ting har forandret seg siden 4. mars 2010. Og på enkelte områder er forandringen så alvorlig at jeg må ta konsekvensene av det.

Målet er å komme tilbake til politiet, denne gang i en mer administrativ stilling.

– Jeg er heldig og har kommet tålig greit ut av det. Jeg er jo i jobb. Men jeg føler jeg har måttet kjempe en del for det selv.

Nå håper han politiansatte i større grad får sikret obligatorisk oppfølging og behandling.

– Jeg er ikke noe offer. Det er ikke jeg som har mistet noen. Men det går på at man er bevisst på ikke å overlate til hver enkelt å vurdere om de har behov for hjelp. Det er et sjansespill.