Svein Schøgren
Foto: Per-Kåre Sandbakk / NRK

Brennmerket

Da Svein (59) ble utsatt for overgrep første gang, ble han merket for livet. Det var enkelt for den neste overgriperen å finne ham.

Liv Eva Welhaven Løchen
Kim Nystøl
Journalist
Per-Kåre Sandbakk

– Han sa han skulle sjekke om steinene mine var like store.

Det har gått over femti år siden Svein Schøgren ble utsatt for det aller første overgrepet som åtteåring. Den gang var det ingenting ved livet hans som hadde gjort ham i stand til å forberede seg på det som skulle komme.

Oppvokst i et hjem med fin fasade og sterk kristen tro i det sørlandske bibelbeltet, var ikke seksuelle handlinger noe han hadde hørt om.

– Jeg var liten, han var voksen. Jeg trodde dette var noe man måtte gjøre.

Den gangen forstod han ikke at den "uskyldige kontrollen" bare var innledningen til omfattende overgrep fra ulike personer over flere år.

På mange måter banet den første overgriperen vei. Svein var brennmerket.

Det er som om du har et merke eller et tegn som pedofile får inn på radaren sin.

Svein Schøgren

Ingen vei tilbake

I de påfølgende seks årene ble han grovt misbrukt av familievennen som senere ble en betrodd person i menigheten.

– Jeg våknet av at han stimulerte meg. Han hysjet for at ingen skulle høre.

Selv mener han at det første overgrepet førte til at han ikke visste hvor grensen gikk. Han trodde dette var noe de voksne kunne gjøre med barn.

Han får langt på vei støtte av fagfolk. Fenomenet kalles reviktimisering.

Ifølge forsker Torbjørn Herlof Andersen ved NTNU Gjøvik er allerede utsatte barn i høyeste grad i faresonen for nye overgrep senere i livet.

Han viser blant annet til en ny undersøkelse fra USA som sier at gutter som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep i oppveksten, har seks ganger større sannsynlighet for overgrep senere enn de som ikke har det.

For Svein ble statistikken mer enn tall.

Ondskapens hotell

De verste flashbackene kom i godt voksen alder. Plutselig kunne Svein se seg selv som gutt på et hotellrom i Oslo. En enkel dør, som gikk direkte til naborommet, dempet lydene av seksuell aktivitet på den andre siden.

Familien trodde han var med på menighetsarbeid i hovedstaden.

I virkeligheten hadde mannen, som da var hans andre overgriper, tatt ham med til andre likesinnede.

Svein beskriver det som et pedoreir.

På behandlingsinstitusjonen Modum Bad står disse minnene klart for ham mange år senere. Bildene på netthinnen etterlater ham i fosterstilling i senga. Gutten som ble misbrukt på den andre siden av døren av en helt annen mann, var ham selv.

Nå kaller han det ondskapens hotell.

– Det var skrekkelig. Bak skranken satt det en fyr og blunket til overgriperen. Jeg skjønte dette var et sted pedofile tok med seg barn, forteller Svein.

(Artikkelen fortsetter under)

Laster innhold, vennligst vent..

– Avskyelig

Svein Schøgren er en veltalende mann. Ordene flyter lett og uanstrengt når tematikken er likeså. Det er den ikke nå.

Noen ganger sliter han med å finne ord. Noen handlinger finnes det bare ikke gangbare beskrivelser for.

– Han gjorde ting med meg som gikk langt utenfor det jeg noensinne ville gjort på et seksuelt nivå, forklarer Svein.

Selv om han nå har fortalt historien i flere fora og kristelige sammenhenger, klarer han ikke sette ord på det han har opplevd. Pausene er mange. Mye er sagt i det som er usagt.

Lukten har brent seg fast sammen med minnene. I begynnelsen var det lukten av alkohol. Da hadde familievennen ennå ikke blitt et aktivt medlem av menigheten. I mange år hadde han store problemer med lukten av øl. Sanseinntrykkene fra overgrepene vil ikke slippe taket.

– Han hadde en lukt ... jeg er livredd for å lukte eller ha noen av de luktene rundt meg. Hvis noen minner meg om det i dag, så kan det være nok til at jeg misliker dem, forteller Svein.

Da han utviklet seg fra gutt til mann, fikk han problemer med egen kropp. Den kraftige hårveksten minnet han om overgriperen. Det som hadde vært forbeholdt den voksne mannen som lå oppå barnekroppen, var plutselig noe han måtte bære med seg selv. Hele tiden.

Livet som traumatisert beskriver han som å vandre i et minefelt. Små assosiasjoner kan være nok til å få minen til å detonere. I dårligere perioder kan han plutselig bli ni år igjen, og ta lange dusjer for å vaske av seg luktene han tror han bærer med seg.

Når han prøver å beskrive sanseinntrykkene er det fortsatt noe av den niårige gutten i blikket hans. Et glimt forteller om en sårbarhet som voksenlivet aldri kunne fjerne.

Som gutt ble han fratatt det meste. Som voksen sitter han igjen med for mye.

Seksuelle lyder kan være en av minene som ligger klar til å detonere når som helst:

– De lydene han kom med, jeg får helt frysninger.

La de små barn komme til meg

Trusselen om synd og helvete var alltid nærværende. For Svein var helvete en realitet. Følelsen av å være syndig slipper aldri taket. Hver kveld ber han til Gud om at noen må se hva som foregår.

Senere blir han bønnhørt. Men ikke på den måten han ønsker.

Tanken på hendelsen som kunne reddet ham fra overgriperen, plager han fortsatt. For ham er det en historie om en pastor som bokstavelig talt vendte det andre kinnet til.

Det er tidlig 70-tall. Svein har kommet i tenårene, og sammen med overgriperen skal han overnatte hos en pastor i forbindelse med menighetsarbeidet. Men han begynner å gjøre motstand mot det han vet skal komme. Lydene av det som foregår gjør at pastoren kommer inn i rommet.

Synet levner ingen tvil. De er begge nakne.

Overgriperen sier de lekesloss. Pastoren gir beskjed om å være stille. Så går han. Tilbake ligger Svein med et ubesvart spørsmål som har fulgt ham hele livet.

– Tenk om han hadde gjort noe?

Radaren

Ulike undersøkelser slår fast at barn som allerede er offer for seksuelle overgrep er ekstra utsatt for nye overgrep. Likevel er det mer usikkert hva det skyldes.

Svein tror at misbrukte barn utstråler en utrygghet som andre overgripere kan plukke opp, og at det dermed blir lettere å misbruke det samme barnet.

Han mener at mennesker som utfører pedoseksuelle handlinger, har en egen radar for barns kroppsspråk.

Det er også tendenser Herlof Andersen har bitt seg merke igjennom mange år både som terapeut og forsker.

– Noen mønstre blir til monstre i folks liv, forklarer han.

Med det mener han at de reaksjonsmåtene man lærer ved det første overgrepet, kan føre til en opplevelse av å miste råderetten over sin egen kropp.

Eller sagt på en annen måte: Når man som barn uansett ikke har fysiske forutsetninger for å gjøre motstand, føles det riktig å akseptere situasjonen.

– Det virker som om overgripere har en egen nese for sårbare barn, fortelleren forskeren.

Vendepunktet

16 år gammel befinner Svein seg ved bunnen av en lang trapp. Han har mistet siste buss hjem, og en eldre kamerat tilbyr overnatting i leiligheten som befinner seg ved enden av trappen.

Han vet hva som venter. Etter mange år med overgrep, fremstår det som selvfølgelig at også kameraten vil misbruke ham.

Med tunge skritt følger han etter kameraten oppover.

Han har ikke gått disse trinnene før, men kjenner likevel veien videre så altfor godt.

De kommer inn i den trange leiligheten. Et lite kjøkken og stue, med en mindre sovealkove er tilsynelatende alt den rommer. Svein vet at prisen for overnattingen vil være høy.

Da slenger kompisen en sovepose mot ham og peker på sofaen.

– Der kan du sove.

De ordene skulle endre livet hans. Han tar en lang pause før han fortsetter å fortelle, og trekker pusten:

– Det var da jeg skjønte at det er sånn det skal være. Det ga meg styrke til å bryte alt med overgriperen.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Svein Schøgren

Se Svein Schøgren fortelle sin historie.

Vakuum

Fra den dagen la det seg et lokk over bevisstheten om det som hadde skjedd. Livet gikk videre, og han fikk familie og jobb. Få jobbet hardere enn ham. Livet gikk i hundre. Plutselig sa det bom stopp.

Midt i undervisningen som medielærer kom bildene fra overgrepene tilbake. Han forsvant inn i sin egen verden og så plutselig hendelser han hadde fortrengt. Fortiden hadde kommet tilbake for å bli, og det betydde et solid oppgjør.

Men da var overgriperne døde. Det skulle utfordre Sveins forhold til tro og tilgivelse.

– Kan noen pålegge at man skal tilgi onde gjerninger som er påført med viten og vilje? spør han retorisk.

Den dag i dag bruker han livet sitt til å sette søkelyset på tabuer som seksuelt overgrepsutsatte menn opplever. Gjennom organisasjonen Utsattmann jobber han med å vise at det finnes håp og en måte å bli kvitt stemplet mange føler de bærer med seg.

Fortsatt er det gjerne et spørsmål han gjerne ville stilt sine overgripere:

– Visste du egentlig hvor galt det var, det du gjorde?

Det er et spørsmål han aldri vil få svar på.

Men Svein vet en ting: Han er ikke lenger brennmerket.

Laster innhold, vennligst vent..
Svein Schøgren
Foto: Per-Kåre Sandbakk / NRK

Kilder: