Hun ble hardt skadd og mistet synet i en trafikkulykke i 1997.
Alt ble bekmørkt.
Ironisk nok var det en sang om å se som skulle hjelpe blinde Rita tilbake til livet.
Ser klarere enn noen gang
Blinde Rita Vindholmen ser klarere enn noen gang
– Jeg eeeelsker farger og utsikt. Tenke seg til det, sier hun og smiler der hun står i sjokkrosa treningstopp.
Rita Vindholmen (68) mistet begge øynene en skjebnesvanger varm sommerdag som vi snart skal komme tilbake til.
– Ja, disse her er bare til pynt, sier hun og tar seg til øynene.
Hun har kanskje øyeproteser, men blikket til Rita er varmt.
Hendene virker derimot utålmodige. De leter etter vektene som ligger foran henne på gulvet.
De oransje og grønne treningskiloene som skal gjøre den mørbanka kroppen klar for nok et skirenn.
Rita hadde nemlig et mål etter ulykka.
Hun skulle klare å stå på ski igjen.
Selv etter å ha knust ansiktet og brekt de fleste ben hun hadde i kroppen for 25 år siden.
– Jeg var heldigvis ikke lam. Så da jeg sa jeg skulle stå på slalåm igjen, så trodde nok de på sykehuset at jeg hadde fått en hjerneskade også, humrer hun.
Men jammen fikk Rita rett.
Hun har nettopp deltatt på sitt 20. «Ridderrenn» med ski på beina.
Hun fikk medalje og gratulasjoner av selveste Kronprins Haakon.
Alt dette mye takket være en sang.
Total mørke
Året er 1997. Vi er så langt unna snø og slalåmrenn som man kommer denne augustdagen.
Rita er 43 år og «nailer» livet, som de sier.
✔️ En god jobb i motebransjen.
✔️ To friske og fine barn på vei inn i voksenlivet.
✔️ En mann hun elsker og skulle feire sølvbryllup med neste år.
Så smeller det. Front mot front.
Hun husker godt at hun kjørte i bilen. Det var varmt og sola skinte. Sommerferien var et faktum. Nå skulle hun til fjells.
Men så husker hun ingenting.
Hun våkner i sykesenga en måned senere i et totalt mørke. Et mørke som bokstavelig talt aldri vil forsvinne.
– Til jeg så lyset, som Rita billedlig forklarer.
– Velkommen inn! sier hun.
«Her bor Rita og Arnt» står det på dørskiltet i boligen hun og mannen har bodd i store deler av livet.
Det er lite som avslører at hun ikke kan se. Hendene brukes flittig mens hun viser hvordan hun manøvrerer seg rundt på kjøkkenet.
Under trappa er det noen store kunstige planter som står litt ut i rommet.
– Det går litt for fort noen ganger, ler hun og tar seg til nesa som hun knakk etter et ublidt møte med trappa.
Bildene på familieveggen er mange.
Rita og mannen Arnt har holdt ut i tykt og tynt. I fjor feiret de gullbryllup.
Hun har fem barnebarn som hun elsker å være sammen med. Å ikke kunne se har ikke vært et hinder, forteller hun.
Men det hender hun gjør rare ting, ifølge barnebarna.
– Jeg husker en gang vi satt og leste bok, og så fikk jeg streng beskjed; «farmor, du holder boka feil vei!».
Ser tilbake
Denne gleden over livet hadde ikke Rita da hun lå på sykehuset etter ulykka.
– Alle sa «det er et under at du lever, Rita». Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat tenkte dette da jeg våknet, minnes hun.
Hun fikk beskjed om at hun aldri ville se igjen. Legene sa også at hun trolig måtte sitte i rullestol resten av livet.
Fra sykesengen kunne hun høre duren fra biler i det fjerne, og sykepleiere som lo ute på gangen.
– At verden kunne gå videre var uforståelig for meg der og da.
Hun innså at mørket hun befant seg i var fryktelig vondt for familien hjemme.
– Jeg skal hjem til dem. Det mantraet gjaldt. Og denne sangen. Hadde det ikke vært for disse to tingene så kunne mørket slukt meg, sier Rita.
Noen måneder etter ulykken skjer det noe.
– Noe uforklarlig, sier hun.
Eg ser
Rita er fortsatt lenket til senga og får hjelp til det meste.
Det er natt, og hun er full av angst.
Så plutselig, inni hodet hører hun «Eg ser» av Bjørn Eidsvåg.
En sang hun har hørt mange ganger før i sitt tidligere liv og tenkt er veldig fin, men ikke noe mer enn det.
Ironisk nok er det denne sangen som skal til for at Rita får et nytt syn på livet.
– «Du må gå skrittene sjøl», sang han. Jeg måtte gjøre jobben selv. Jeg grein i to dager etter den kalddusjen av en beskjed, forteller hun.
- I Harald Eia og Nils Brennas podkast «Sånn er du» har Bjørn Eidsvåg selv tulla litt med at det ikke er særlig empatisk å si «du må grina de sjøl».
Sterkt gripende
– Jeg var sinna på Bjørn Eidsvåg først. Syntes han var streng. Men det er jo så sant det han synger, sier Rita.
Sangteksten resonnerte med henne der hun lå i sykehussenga.
Akkurat som sangen også har gjort med så mange andre etter den kom ut i 1983.
Bjørn Eidsvåg skriver til NRK at historier som Ritas er svært gripende.
– Jeg tror på sangens kraft og jeg har erfart at den kan forandre liv. Det er sterkt gripende at mine sanger også kan ha den effekten.
Sangen ble et vendepunkt i livet til Rita.
– At du må gjøre jobben sjøl har jeg brukt videre når jeg snakker med andre som er i samme situasjon, sier hun.
Hjulpet mange
For hun har hjulpet mange gjennom årene.
Trafikksikkerhet har blitt et hjertebarn.
I elleve år jobbet hun fast med Trygg Trafikk hvor hun fortalte sin historie til skoleungdom.
– Flere har kommet bort til meg i ettertid og sagt at historien min har gjort inntrykk. Det varmer veldig når jeg kan inspirere andre til å ta gode valg i trafikken, sier Rita.
I vinter deltok hun på Nyttårsaksjonen. En årlig aksjon som markerer de mest alvorlige ulykkene i Agder i året som har gått.
I 2023 omkom 118 personer i trafikken. Etter flere år med positiv nedgang, kan vi nå se tilbake på to år med jevnt høye dødstall over hele landet.
Ikke siden 2016 har man sett så høye tall på drepte i trafikken.
Rita er bekymret for utviklingen.
– Det heter seg «Det er ikke tøft å være død» og det stemmer jo. Men det er ikke tøft å være hardt skadd heller.
Hun mener det er for lite fokus på hvilken konsekvens en smell kan ha.
– Ikke bare for livet videre for den som blir skadd, men også for alle rundt.
Ingen nåde
For livet til Rita har virkelig vært en lang treningsøkt.
Fysisk og mentalt.
– Heldigvis er jeg sta. Det ble min superkraft. Det er ingen nåde. Ikke her heller, sier hun, og tar en ekstra runde med vekta.
For jobben har tatt tid, og utallige operasjonstimer.
Men tid er noe hun har nå, sier Rita
– Jeg slutta å telle da jeg nådde 300 timer i narkose, sier hun og tar seg til kinnet.
Før jul opererte hun igjen. Da tok de blodårer fra armen og satt inn i kinnet hennes. Og flere operasjoner skal det bli.
– Jeg hadde aldri fått disse operasjonene hadde det ikke vært fordi jeg er i så god form fysisk.
Hun leter med hendene frem til treningsmatta og setter i gang med knebøy.
– Kom igjen nå jenter. Du må mye lenger ned med rumpa, Rita, sier treneren deres.
– Det er ingen nåde fra han der heller, svarer Rita lattermildt.
– Hvordan klarer man å være så positiv etter alt du har vært gjennom?
– Jeg har så mye å være takknemlig for, for jeg har sett den andre siden. Jeg er aktiv i Blindeforbundet og hjelper folk ut i livet igjen, sier hun.
Hun sier med hjelpemidler kan hun være like aktiv som før, men at det selvfølgelig har vært en strev.
– Jeg har feiret mestringen med strevet underveis, og nå ser jeg klarere enn noen gang.
Dette sier andre om Rita:
Karin Mogan
- Karin har som BPA vært øynene til Rita gjennom 20 år.
- - Rita ser det positive i nesten alt. Det er helt utrolig, og en inspirasjon, sier Karin om Rita.
- - Hun er utrolig selvstendig. Som blind kan man ikke alltid treffe med flekkfjerneren på flekken. Så dette hjelper jeg med. Men Rita skal ellers gjøre hele vaskejobben selv.
May-Lene Rasmussen Noddeland
- Rita har hatt en viktig rolle i Trygg Trafikk, sier regionlederen i Trygg Trafikk Agder.
- - Jeg har lært ufattelig mye av Rita og har en enorm respekt for henne.
- - Alt hun har måttet stå i psykisk og fysisk og perspektivet hun har på livet er inspirerende.
- - Hun la ned en voldsom innsats for Trygg Trafikk og vet hun har gjort et sterkt inntrykk på folk hun besøkte på skolene.
Hei!
Har du tips til hva min neste sak bør handle om? Eller har du noen tanker eller innspill til denne saken?
Send meg gjerne en e-post.
Jeg har tidligere blant annet skrevet om nytt drop in-helsetilbud som hjelper mange menn, den nye stavkirka som kan bli bygd i Setesdal og om mensen og hvorfor det fortsatt er så flaut å snakke om.