– Vil aldri glemme det hun har gjort for oss

Det har blitt vår i Norge. En høst og vinter med utallige nyhetssaker om flyktninger som har kommet til Europa, er tilbakelagt.

Syriske Sozdar Al Mohammad (24) sitter i bilen til leder i Refugees welcome to Agder, Monica Strandmyr. Hun har kjørt ham de hundre milene fra Kristiansand til Snåsa i Nord-Trøndelag, slik at han endelig skal få møte sin to år yngre bror Daham.

Sozdar kan kjenne sine egne hjerteslag der han sitter i bilen. Han er spent på det forestående møtet med broren, som han ikke har sett siden han tok farvel med ham og resten av familien i en flyktningleir i Irak. Det er åtte måneder siden.

Nå skal de to brødrene møtes igjen i Norge, landet de begge har vært i de siste månedene.

Bilen ruller omsider inn på gårdsplassen foran den gamle trebygningen som har blitt asylmottak i Snåsa. Sozdar gleder seg, men kjenner også at han er bekymret. Han vet at broren ikke har det bra akkurat nå.

Daham er nesten ikke til å kjenne igjen. Han har gått ned mange kilo og har blitt en skygge av seg selv. Ansiktet er helt uttrykksløst. Det er som han ikke skjønner at det er Sozdar, hans egen bror som står foran ham.

Sozdar er lamslått over synet og føler seg helt maktesløs.

– Jeg tenkte bare på hvordan jeg skulle hjelpe ham, men visste at det var lite jeg kunne gjøre. Alt jeg kunne, var å holde rundt ham, sier han.

Flyktningstrøm til Norge

Sozdar og Daham er to av mange flyktninger som i løpet av det siste året søkte tilflukt i Norge. Selv om de har vært langt fra krigen som herjer i hjemlandet, har det vært tøft. Da de hadde det som verst, fikk de hjelp av én av mange frivillige som har stilt opp for flyktninger det siste året.

Historien starter for omtrent ett år siden.

Det er den 29. september 2015. Flyktningstrømmen har for fullt slått inn over Norge. I løpet av den siste uken, har det kommet 1 400 flyktninger. På Politiets utlendingsenhet på Tøyen i Oslo, hvor nyankomne flyktninger skal melde seg, er det fullt kaos. Kapasiteten er sprengt.

Det er nettopp denne dagen Sozdar Al Mohammad (24) når målet for sin lange reise og får sitt første møte med landet som skal bli hans hjem det neste året.

I NRKs nyhetssending samme kveld, vises bilder fra Politiets utlendingsenhet på Tøyen. I mørket skimtes lange rekker av flyktninger som står i matkø. Frivillige byr på varm mat servert på papptallerkener. Ett eller annet sted i mengden er Sozdar.

Samme dag er leder av Refugees welcome to Agder, Monica Strandmyr, på et møte i Oslo. Før hun skal reise hjem til Kristiansand, drar hun innom Politiets utlendingsenhet for å se hvordan situasjonen er. På dette tidspunktet vet hun lite om hvor mye hennes innsats skal komme til å bety for flyktninger i året som kommer, og at Sozdar fra Syria vil få ekstra bruk for hennes hjelp.

Sozdars første dager i Norge er preget av stor usikkerhet. Først etter sju dager blir han kalt inn til intervju på Politiets utlendingsenhet.

Broren reiser etter

Den 5. oktober 2015 blir Sozdar ført til et asylmottak i Åmli i Aust-Agder. Et par uker senere går ferden videre til Haslemoen kamp på Elverum i Hedmark.

Mens Sozdar er der, har han tett kontakt med lillebroren som nå har lagt ut på den samme reisen som han selv tok for noen uker siden. Daham er i Tyrkia og skal snart ombord i båten som skal ta ham til Hellas. Han er redd fordi han vet at det ikke er noen garanti for at han kommer fram.

Brødrene avtaler at Daham skal sende båtens posisjon hvert femte minutt, noe han gjør. Klokken fem om morgenen tikker det imidlertid inn en melding som gjør Sozdar veldig bekymret.

Båten har problemer. Daham skriver at han kommer til å dø.

Det er det siste Sozdar hører fra broren denne morgenen. Sozdar er helt ute av seg. Han vet ikke hva som har skjedd med Daham.

Etter åtte lange timer i uvisshet, får Sozdar beskjed om at broren er trygt på land i Hellas.

Mens Daham fortsetter på reisen mot Norge, blir Sozdar flyttet nok en gang. Ferden går fra Elverum til Kristiansand, der han blir innlosjert på Hamresanden.

Det er da Sozdars og Monicas veier krysses på nytt. Da de begge var på Politiets utlendingsenhet i slutten av september, var Sozdar bare én av mange flyktninger, Monica én av mange frivillige.

Åpner seg for Monica

En drøy mil unna Sozdars nye hjem på Hamresanden, ligger lokalene til Refugees welcome to Agder. Leder Monica Strandmyr har mer enn nok å gjøre med å organisere innsamling og utdeling av klær og utstyr til flyktninger som kommer til landsdelen.

En dag er det Sozdar som tar kontakt. Han og andre asylsøkere på Hamresanden trenger klær.

Først én og en halv måned senere, rett etter jul, møtes de to ansikt til ansikt. I tiden framover har de mye med hverandre å gjøre. Sozdar hjelper til i det frivillige arbeidet og tilbringer mye tid i lokalene til Refugees welcome to Agder.

Sozdar kan ikke engelsk, men blir stadig flinkere i Norsk.

Etter hvert begynner han å åpne seg for Monica. Han forteller om broren som kom til Norge etter ham og som nå bor på et asylmottak i Snåsa i Nord-Trøndelag. Sozdar er veldig bekymret for broren, som han jevnlig snakker med på telefonen.

Når Sozdar forteller Monica dette, har brødrene allerede gjort ett forsøk på å få være sammen. Daham har sendt søknad til UDI Midt-Norge om å bli flyttet til samme mottak som broren, men har fått avslag. At de er brødre og eneste slekt i Europa, er ikke grunn nok. Voksne brødre regnes ikke som nær familie.

Med Monicas hjelp sender de en ny søknad. Det blir et nytt avslag med samme begrunnelse.

Sozdar er skuffet og oppgitt. Han er den eldste av de to brødrene og føler ansvar for sin bror.

Monica ser at dette går veldig inn på Sozdar. Hun blir også vitne til en hjerteskjærende telefonsamtale mellom Sozdar og faren i Irak, hvor faren gråtende ber Sozdar om å hjelpe Daham.

Det er denne dagen, en torsdag formiddag i mai, at Monica tilbyr seg å kjøre Sozdar de 100 milene til Snåsa.

Tøft møte med broren

Om ettermiddagen samme dag kjører de av gårde, Monica, Sozdar og to andre asylsøkere som også har familie i Trøndelag. Monica ringer til mottaket for å informere om at de kommer. Daham får ikke vite noe. Sozdar er redd han vil bli skuffet om de ikke kommer fram.

Monica kan huske møtet mellom brødrene som om det var i dag. Det hun trodde skulle bli en gledesscene, ble noe helt annet.

Hun husker hvordan Sozdar klemte sin bror og holdt rundt ham.

Når Sozdar etter en stund tar Daham til side for å ringe foreldrene i Irak, tar også Monica fram telefonen.

Hun ringer ektemannen og forteller om den overraskende vendingen møtet i Snåsa har tatt, hvorpå mannen spør henne om hva hun vil gjøre. Monica sier at hun vil ta med Daham til Kristiansand og at han i så fall må bo hjemme hos dem.

Mannen skjønner at det er alvor, og ber Monica gjøre det hun føler er riktig.

Dette forteller ikke Monica til Sozdar. Hun vil se an situasjonen før hun tar en avgjørelse. De tar Daham med seg til Steinkjer der de skal sove for natten.

I små glimt får de se Daham slik han egentlig er, men så forsvinner han gradvis inn i seg selv igjen.

Tar Daham ut av mottaket

Monica og Sozdar er ikke i tvil. Daham kan ikke lenger være på mottaket i Snåsa. De gir beskjed til mottakslederen om at de tar ham med seg til Kristiansand. Monica legger igjen sin adresse, så de skal vite hvor Daham befinner seg.

Daham flytter inn hos Monica, ektemannen og deres sju år gamle datter, som er det eneste av ekteparets tre barn som fortsatt bor hjemme.

Det er fire måneder siden.

For Daham hjalp det å komme seg til et annet sted og nærmere sin bror. Tiden på asylmottaket i Nord-Trøndelag var vanskelig. Mottaket lå langt fra sentrum og det var lite å ta seg til. Han klarte ikke å kommunisere med dem som jobbet der fordi han hverken kunne engelsk eller norsk. Han husker at han var veldig langt nede da Sozdar og Monica plutselig dukket opp.

Å ta noen ut av mottakssystemet er ifølge Monica ikke noen ideell løsning. Hun visste at Daham ville miste all økonomisk støtte, men der og da følte hun at hun ikke hadde noe annet valg. Hun er overbevist om at det var det eneste rette. Daham måtte til et sted som var bedre for ham.

– Jeg har det mye bedre nå. Det er som natt og dag, sier Daham.

I løpet av de fire månedene han har bodd hos Monica og familien, har han gått opp femten kilo. Han elsker å lage mat og har blitt sjef på kjøkkenet.

– Lovte å passe på ham som mitt eget barn

Sozdar og Daham møtes jevnlig, ofte i lokalene til Refugees welcome to Agder. Denne dagen er de også på plass. Monica sitter i sofaen med asylsøkere fra flere forskjellige land. De prater og ler. Samtalen går på arabisk, engelsk og norsk.

Sozdar prater mye. Han gjør seg godt forstått på norsk. Daham er ikke like stødig, men forstår en god del. Når det samtales på hans eget språk, sitter latteren løst. At denne unge mannen for få måneder siden var helt annerledes, er vanskelig å forestille seg.

Daham og Sozdar er takknemlige for at Monica tok grep og hjalp dem da de trengte det som mest.

– Jeg kommer aldri til å glemme det hun har gjort for oss. Det har betydd uendelig mye, både for Daham, meg selv og resten av familien i Irak. Nå trenger ikke foreldrene våre å bekymre seg for Daham lenger, sier Sozdar.

Monica er jevnlig i kontakt med brødrenes foreldre, som er glad for at Daham får bo sammen med hennes familie. Da foreldrene tidligere i år hørte om en asylsøker som druknet under en badetur i Norge, ba moren i Irak Monica om å love henne at Daham ikke fikk gå å bade.

– Jeg spurte henne om vi ikke heller kunne være enige om at jeg skal passe på ham som mitt eget barn. Det godtok hun, sier Monica.

Foreldrene og tre søsken er fortsatt i flyktningleiren i Irak. Det var dit hele familien flyktet da livet i den lille kurdiske landsbyen helt nord i Syria, ble uutholdelig. Væpnede grupper som kriget mot hverandre omringet landsbyen. Unge gutter og menn ble tvunget til å holde vakt.

Familien dro til Irak i 2014. Livet i telt i flyktningleiren var vanskelig. Det var mangel på mat og rent vann. Det var ingen tilgang på strøm.

Sozdar husker hvordan det var å bo i telt under høstregn og stormer. Han husker hvordan snøen blåste inn om vinteren. Han husker hvor forferdelig det var når sommeren var på sitt varmeste og de ikke hadde noe å kjøle seg ned med.

Det var etter et slikt år han bestemte seg. Han visste at om han dro, ville det bli bedre plass i teltet og én munn mindre å mette.

Når han legger ut på reisen i september 2015, er målet Norge, ett land han har hørt mye godt om.

Nå har Sozdar vært i Norge i ett år. Med broren i nærheten, har han fått én bekymring mindre. Det betyr imidlertid ikke at livet er lett.

Hverken han eller Daham har fått svar på sin søknad om asyl. Sozdar håper på et positivt svar, og at det kommer snart. Først da kan brødrene for alvor starte på nytt. Sozdar ønsker å fullføre utdannelsen sin og få seg en jobb, slik at han kan skape et bedre liv for seg og sin bror i Norge.

Enn så lenge, får Daham bo hos Monica og familien.