Magisk Kon-tiki-tur for kaptein Kari

Nå er hun hjemme igjen i Norge og Kristiansand. Full av opplevelser.

– Jeg har ikke landet helt enda. Det blir nok noen dager til inne i flåtebobla, erkjenner hun.

På en seilflåte bestående av ni tømmerstokker, dekk av bambus og ei sivhytte på 20 kvadratmeter ledet hun mannskapet over Stillehavet.

Kont-Tiki 2-ekspedisjonen nådde Påskeøya 19 desember.

Lagspill med utfordringer

På Karis flåte, Rahini Tane, var det et mannskap på sju. Hun er stolt av laginnsatsen, likevel legger hun ikke skjul på at det var utfordringer underveis.

Kari, som til daglig er overstyrmann i Redningsselskapet, er svært opptatt av sikkerhet. Hun bestemte at alle skulle ha redningsvester og sikkerhetsline på seg når forholdene tilsa det.

– Det falt ikke i god jord hos enkelte så vi måtte gå noen runder der, forteller hun.

Hun hadde en russisk lege om bord som snakket lite engelsk. Til tross for det ble han et viktig lim i gruppa.

– Han underholdt oss med stepping, sang og jazzevergreens. En opptur når vi følte oss slitne.

Morgenstund har gull i munn

Hver dag hadde de et fast morgenritual: Ut på dekk, kaffe og musikk. Griegs «Morgenstemning» var obligatorisk.

– Vi var helt stille sammen mens Stillehavsblåfargen våknet.

Den gode roen på morgenen er gode minner for Kari.

– Vi leste Erik Hesselbergs bok «Kon-Tiki og jeg» og opplevde mye av det samme som Heyerdahls team i 1947.

Pioneren som aldri ga seg

Kvinner kan

Kari er første kvinnelige skipper på en Kon-Tiki-ekspedisjon og hun er stolt av det.

– Jeg er glad for å være en positiv rollemodell, understreker hun.

Fire av de sju i hennes besetning var kvinner.

– Jeg gikk utenfor min egen comfortsone og det er godt å vise at kvinner kan bare vi tar utfordringen, sier hun med ettertrykk.

Har vært med på noe stort

Det er ni senkekjøler, såkalte guarabord-ror, som styrer flåten. De justeres i ulike høyder etter vind- og strømforhold. Selv om Kari har krysset Atlanteren mange ganger var det noe helt nytt å seile en flåte med senkekjøler over Stillehavet.

– Det tok litt tid å lære seg å styre stødig for flåten beveget seg annerledes enn andre fartøy jeg har seilt.

Flåten ble liggende dypere i vannet enn de trodde på forhånd og fuktigheten ble en utfordring.

– Store bølger slo inn i senga mi, sier hun med et skjevt smil.

– Jeg har vært med på noe stort. Det går nok mer opp for meg etter hvert, avslutter Kari og understreker at Thor Heyerdahl var en modig kar.

Kanskje var det det hun skjønte da hun så Påskeøya gjennom kikkerten 18. desember og kjente tårene som trillet nedover kinnene.