Første jul i Norge: – Savner pappa i Ukraina

– Det er trist å ikke kunne feire jul hjemme i Ukraina, sier Iryna Fedorocych.

Da krigen brøt ut flyktet hun og sønnen Valentine (10) i all hast fra hjembyen Lviv. Igjen ble ektemannen som måtte forsvare landet. Ingen menn mellom 18 og 60 år fikk forlate Ukraina.

– Valentine savner pappa, sier moren.

I Norge ble mor og sønn tatt imot av Per-Helge Kalvehagen på familiegården i Grimstad. Her har Iryna i flere år jobbet som sesongarbeider. Nå kom hun som flyktning.

– Vi har heldigvis gode venner i Norge, sier hun.

Ti måneder etter at krigen brøt ut, er det ingen utsikter til å kunne vende tilbake til hjemlandet.

35.600 ukrainere har søkt beskyttelse i Norge. Av disse er nesten 11.300 barn.

Ved Nasjonalt ankomstsenter på Råde skal omkring 100 barn feire jul.

Gjøre jula så normal som mulig

For mange ukrainske flyktninger er dette den første jula i Norge. Noen juletradisjoner er like, men mye er også ulikt. De fleste flyktninger er kvinner og barn.

– Mødrene forsøker å gjøre jula så normal som mulig med nisser, gaver og juletrær. Slik som de er vant til fra hjemlandet, sier Olena Olena Vorontsova.

Hun er leder for Ukrainsk Organisasjon i Agder og har bodd i Norge i sju år.

Nøden er stor i hjemlandet. Mange sitter i en kjeller uten vann og strøm. Flere har ektemenn som kjemper i krigen.

– Vi skal feire uansett. Det er viktig for barna våre. De må ikke bare være redde og tenke på krig. Vi vil gi barna fremtiden. Vi skal feire uansett, men jeg vet ikke helt hvordan, sier Vorontsova.

90 prosent ble værende i Norge

Erfaringen viser at flyktninger fortsetter livet sitt i Norge når kriger er over. Under Balkan-krigen på 90-tallet kom omkring 14.000 bosniere til Norge.

90 prosent ble værende, viser tall fra SSB.

Per-Helge Kalvehagen jobber som flyktningkonsulent i Grimstad. Han sier situasjonen har endret seg. Mange innstiller seg på en langvarig krig.

– De så for seg å skulle være her til krigen hadde roet seg. Nå innser de at de må være mye lenger. Og jo lenger de bor her, går på skole og etablerer seg, jo mer naturlig er det å fortsette livet i Norge, sier han.

Valentine (10) har begynt å slå rot i Grimstad med nye venner.

– Jeg ønsker å bli her, sier Valentine til NRK.

Mor Iryna er litt mer nølende, men også hun ser for seg en framtid i Norge. Målet er å få ektemannen hit når krigen er over.

– Det er vanskelig tider. Vi har kontakt med familie og venner hver dag. Håpet er at krigen tar slutt. Jordbærplukker tilbake som flyktning: – Jeg håper alt blir bra til slutt