Flyktet fra krig i Ukraina – vet ikke om hun vil tilbake

– Vi hadde et helt normalt liv til vi våknet av lyden av bombing. Siden den dagen har alt endret seg.

Det forteller ukrainske Anastasiia Burkal (23).

Det er nå to år siden hun i all hast pakket sammen livet sitt for å komme seg bort fra bomberegn og utrygghet.

24. februar 2022 invaderte russiske styrker Ukraina, og siden da har flere millioner flyktet fra landet. Nå er det 65.000 ukrainere i Norge.

Blant dem er Anastasia Burkal, Olena Choma, Anna Barladym og Iryna Fyshchuk, som alle kan alle fortelle om liv som ble totalt forandret.

Anastasiia pakket og dro i all hast.

Olena flyktet etter ett år med krig.

Iryna savner hjemlandet veldig.

Anna håper hun kan returnere til Ukraina.

Pakket og dro i all hast

Anastasiia Burkal bodde i byen Volnovakha, som ligger et par timers kjøretur fra grensen til Russland.

– Jeg trodde aldri at noe sånt kunne skje, sier hun.

Burkal forteller om dagen da hun våknet opp til høy lyd av bombing og familien måtte gå ned i kjelleren i huset.

– Jeg tenkte at nå faller det en bombe på huset vårt, og så er det slutt. Det var veldig skremmende, sier hun.

Få dager etter at krigen brøt ut, var hjembyen nær en humanitær krise. Få uker senere var den lagt i ruiner.

• Les om hva som skjedde de første dagene av krigen: Ukraina under angrep

Burkal og foreldrene var blant mange ukrainere som raskt flyktet hjemmefra. Først dro de lenger unna den russiske grensen, deretter ut av landet. De valgte å dra til Norge, siden de allerede hadde en slektning der.

Framme i Norge fulgte Burkal med på nyheter om hjemlandet hver dag. Det ble en mental påkjenning.

– Bilder av mennesker som blir drept og bygninger som ødelegges er vanskelig å forstå fordi det er så fjern fra livene vi levde. Endringen skjedde så fort at hjernen ikke klarte å henge med.

Nå er hun og familien godt etablert i Kristiansand.

– Det beste har vært regjeringens hjelp med bolig og det økonomiske, og måten vi har blitt møtt på. Folk generelt har støttet oss.

23-åringen har lært seg en del norsk og fått jobb i en klesbutikk.

Hun er ikke lenger sikker på om hun vil vende tilbake til hjemlandet.

– Varer krigen fem år til eller mer, tror jeg ikke at jeg vil tilbake. Det betyr at jeg må endre livet mitt drastisk nok en gang. Det ønsker jeg ikke.

Flyktet etter ett år med krig

Olena Choma (35) bodde i Nikopol, der hun jobbet som engelsklærer.

– Jeg levde et rolig og fredfullt liv. Alt var kjempebra, sier hun.

Da russerne inntok hjemlandet dro mange fra byen, men Olena bestemte seg for å bli værende med familien sin.

– I begynnelsen var byen vår ganske trygg, sier hun.

Men krigen kom nærmere.

i mars 2022 okkuperte russerne byen Enerhodar, som lå på andre siden av elven Dnipro.

I juli begynte bombene å falle over Nikopol.

Chomas hus ble bombet, men hun og sønnen i tenårene var heldige. De var i hennes foreldres hus, fordi de følte seg tryggere der.

Choma forteller at folk tross bombingen prøvde å leve normale liv.

For henne ble lyden av krig og usikkerheten om hvor neste bombe ville falle, en stor påkjenning.

– Du kan gå ned gata og dø. Det er et liv med konstant frykt og stress, og på et punkt gikk det opp for meg at vi måtte dra.

Denne uka er det ett år siden hun og sønnen reiste fra Ukraina, først til Polen, så til Finland. Etter fem måneder der, bestemte de seg for å dra til Norge.

De kom til Norge i august 2023 og ble bosatt i Kristiansand.

– Jeg er ekstremt takknemlig, sier Choma.

Nå er planen å lære seg norsk og få seg en jobb. Hun skulle gjerne jobbet som lærer i skole eller barnehage, men sier det ikke er så viktig hva det blir.

– Hvordan er det å leve med usikkerhet om fremtiden?

– Helt ærlig så prøver jeg å ikke tenke på det. Hver dag våkner jeg opp med takknemlighet for at jeg og sønnen min er i trygghet. Jeg prøver å fylle dagene med noe positivt og leve i øyeblikket. Ingen vet hva morgendagen vil bringe.

Choma forteller at hjembyen Nikopol fortsatt er under konstant bombing.

Foreldrene, broren og resten av familien bor der fortsatt.

Hun er spesielt bekymret for foreldrene, som nekter å reise fra hjembyen.

På spørsmål om hun kan se for seg å dra tilbake til Ukraina en dag, er svaret kontant: Nei!

– Jeg tror ikke krigen vil ende med det første, og jeg kan ikke se noen lys framtid der.

Savner hjemlandet veldig

– Mitt liv er delt. Det er ett liv før, og ett liv etter 24. februar 2022, sier Iryna Fyshchuk.

Hun bodde i hovedstaden Kyiv, der hun var professor på universitetet og jobbet for et IT-selskap.

Da krigen startet, dro hun til foreldrene i byen Irpin. Hun trodde det skulle bli kortvarig opphold.

– På det tidspunktet var jeg sikker på at det ikke skulle gå så lang tid før jeg var hjemme i hovedstaden igjen, sier hun.

Men etter fire dager bestemte familien seg for å dra fra huset i Irpin. Få dager senere fikk de melding om at det var truffet av en granat.

Fyshchuk skulle etter hvert havne i Norge og Kristiansand. Det var en tilfeldighet.

En måned før krigen brøt ut, hadde hun meldt seg på en konferanse på Universitetet i Agder, som skulle holdes i juni 2022.

– Da jeg kom til konferansen var jeg som en zombie, for etter at krigen startet, sov jeg ikke i det hele tatt.

Etter konferansen dro hun til Polen, men så skulle det bli Norge igjen.

På UiA hadde hun søkt om stipend, som hun fikk i desember. Da kom hun tilbake.

Nå jobber hun som førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap og ledelsesfag ved UiA.

Hun er veldig takknemlig for jobben, men er usikker på hvordan livet etter stipendet ser ut.

Og tankene går stadig til hjemlandet.

– Jeg starter dagen med å lese nyheter derfra.

Foreldrene bor fortsatt i Ukraina og nå har faren begynt å bygge det bombede huset opp fra ruinene igjen.

Fyshchuk forteller at hun besøkte foreldrene i sommer. Da fikk hun igjen kjenne på frykt, da russiske bomber og droner slo ned flere ganger om natten like ved der hun bodde. Hun klarte ikke å sove og fryktet for livet.

Men hun elsker og savner hjemlandet noe veldig.

– Det ville vært fint å leve i fred hjemme i Ukraina. Jeg håper og ber om at det vil ta slutt en dag, sier hun.

Håper hun kan returnere til Ukraina

Anna Barladym (41) bodde sammen med tenåringssønnen i Mykolajiv, der hun jobbet som restaurantsjef

– Jeg hadde et veldig godt liv, men da krigen startet reiste vi til en venninne i Norge. Tanken var å bli værende et par uker, sier hun.

Ukene ble til måneder og nå – to år.

Barladym forteller om dårlige nyheter fra hjemlandet, som handler om mange drepte, håpløshet og vanskelige dager.

I trygghet langt unna, fokuserer hun selv på å prøve å skaffe seg en jobb.

Hun forteller at om hun bare hadde hatt seg selv å tenke på, ville hun reist tilbake til moren sin i hjemlandet, men hun har en sønn.

– Hvis krigen ikke slutter, må han registrere seg i hæren når han er 16, sier hun.

Hun håper hun kan returnere til hjemlandet en dag. Drømmen er å åpne en privat barnehage der.