NRK Meny
Normal

Postmoderne Mikado mot et nytt årtusen

Om nytt mangfold i stiler og begreper i rocken på 90- og 00-tallet.

Mikado

Mikado

Foto: Richard Schramm / www.colourbox.com

I denne artikkelen trekker vi linjer videre fra artikkelen Populærmusikken på vei mot postmodernisme , og slår fast at 90-tallet byr på nytt, kreativt kaos hva gjelder sjangere og begreper i populærmusikken. Vi kan fremdeles gjøre nytte av linjene fra 70-tallet, men satt i postmoderne system er bildet mer fragmentert og mindre oversiktlig.

Balansekunst

Mange av oss har kanskje prøvd det fascinerende spillet Mikado. En bunt med tynne staver, med ulike fargekode, slippes over et bord. Fra haugen som oppstår gjelder det å lirke ut stav etter stav, og for å få poeng skal det skje uten at stavene omkring beveger seg.

Bildet kan godt lånes over til populærmusikkens postmoderne 90- og 00-tall. Sjangrene (stavene) er mange, men det er krevende å høre (se) den store musikalske (farge) forskjellen. Utøvere og ikke minst tilhengere av de forskjellige stilnyansene er derimot bevisste sin egenart, og man skal ikke uten videre blande (komme borti) begrepene (stavene).

Og da er det vel bare å begynne å pugge? Å skille fra hverandre sludge metal, crossover trash, noiserock doom metal, post punk, gotic metal, symphonic metal, rapcore, math metal og hardcore burde vel gå greit? Begreper som prog metal, metalcore, nu metal, fashioncore, funk metal, deathpunk, speed metal, trash metal, melodic black, post hardcore, groove metal, industrial metal og hardcore punk skal vi nok også enkelt holde orden på. For ikke snakke om grindcore, gothenburg metal, pop-punk, straight edge, deathcore, skate punk og deathgrind. Her gjelder det ikke å blande.

Spøk til side. Det sier seg selv at det vesentlige, også faglig, i et slikt mylder blir å kunne se sammenhengen mellom utviklingslinjene, og drøfte hva som har inspirert i den ene eller andre retningen. Ikke å kunne skryte av hvor mange sjangre man kan navnet på.

Sentrale kokker og vesentlige råvarer

Og da kan det være greit å grovsortere litt. I arbeidet med populærmusikk i musikkparken brukes sjelden begrepene pop, rock og elektronika som rene musikalske inndelinger. Grunnen til dette er slike inndelinger ofte blir for enkle og begrensende for det mangfold og den kompleksitet vi treffer i populærmusikken. I møte med stilutviklingen på 90-tallet kan disse grovinndelingene derimot være greie som et utgangspunkt. Vi ser på linjene innen elektronikaen og pop'en blant annet i artiklene Det nye dansegulvet , Det var en gang et band , og RnB - et inkluderende fellesskap og skal i denne artikkelen videre se på den mer "rocka" utviklingen.

Et spennende trekk ved den postmoderne rockeutviklingen er at den frigjør seg fra mange tidligere skillelinjer. Ikke minst er den fargeblind. Det klareste blandingen i Mikadomiksen fra forrige avsnitt er metall, funk, rap og punk. Dette er ikke tilfeldig. Forut for 90-tallet hadde rocken gjennomlevd et tiår hvor for eksempel en tysk kvartett inspirerte hvit og farget dansemusikk samtidig, hvor afro- og angloamerikansk ungdomskultur sang "Walk this way" tostemt (kanskje vel spissformulert), hvor punk og metall gikk fra å være galninger til å bli rockens folkebevegelse og hvor Michael Jackson knakk MTV-imperiets kritthvite forretningskode.

Californiabandet Red Hot Chili Peppers kan stå som et godt eksempel på rockmiksen som dominerte rundt årtusenskiftet. Neppe tilfeldig at bandets viktigste produsent er samme mann som katalyserte rap'en på 80-tallet, Rick Rubin (se artikkelen Yo! ).

Red Hot Chili Peppers i låta "Californication" fra 1999:

Artist: Red Hot Chili Peppers
8476

Et annet band fra vestkysten, nærmere bestemt Metallica, ble den viktigste pioneren for metal-delen i den videre utviklingen (se for øvrig artikkelen We shall never surrender! ). Bandet utviklet den tradisjonelle heavy metallen mot nye retninger som trash og speed, og blir patriarken for mylderet av kommende metal-stilarter.

90-tallets kanskje fremste metalhymne, "Enter Sandman" med Metallica:

Artist: Metallica
1255

Punkuttrykket fikk på mange måter sin fornyelse og revitalisering gjennom grungesuksesser som Nirvana og Pearl Jam (se forøvrig artikkelen Populærmusikken på vei mot postmodernisme ). Disse tradisjonelt tunge uttrykkende fikk etter hvert også islett av humor og et mer lekent uttrykk, ikke minst på melodisiden. Østkystbandet Pixies var et av flere tidlige eksempel på vellykket miks av disse virkemidlene. Det mer tradisjonelle punkbegrepet fikk en revitalisering gjennom band som Offspring og Green Day.

Revitalisert punk med Green Day, her i låta "American Idiot"

Artist: Green day 
1979

Også innenfor begrepet grunge skjedde det mye spennende, Kurt Cobains død og Pearl Jams stagnasjon til tross. En musiker som er verdt å merke seg her er Nirvanatrommis Dave Grohl. Som vokalist, gitarist og låttskriver i Foo Fighters var han banebrytende for sjangerens post-versjon, som ikke bare ga grungeinspirert rock større internasjonal trefflate, men også introduserte kvinnelige artister med relasjon til postgrunge/alternativ sjangeren. Canadiske Alanis Morisette kan stå som et eksempel på dette. Grohl var også tidlig på 00-tallet viktig bidragsyter i bandet Queens of the Stone Age, samt sessionarbeider for en rekke andre artister/band. Utvilsomt en av vår tids viktigste rockemusikere.

Dave Grohl og Foo Fighters i låta "All my Life":

Arist: Foo Fighters
1178

Videre var som sagt de tradisjonelt hvite uttrykkenes kobling til den afroamerikanske linjen viktig. Samarbeidet mellom Aerosmith og Run DMC er allerede nevnt, og vi så lignende crossover samarbeid på 90-tallet mellom blant andre Anthrax og Public Enemy (se artikkelen Yo! ). Også islettene av mer funky stil i punkrocka base fikk sine talsmenn, for eksempel i bandene Red Hot Chili Peppers og Living Colour. Renere inkorporering av rap og elektroniske elementer fant også sin naturlige plass i den postmoderne energirockemiksen. Først ved band som Faith No More og Rage Against the Machine, og etter hvert med bandene som Korn, System Of A Dawn og Limp Bizket, prototyper på den såvel kommersielt som kunstnerisk vellykkede merkelappen numetal.

Numetalbandet System Of A Dawn med låta "Hypnotize":

Artist: System Of A Down
3154

Postmoderne sekkebegreper

Den potsmoderne stileksplosjonen i rocken kjennetegnes derimot ikke bare på mangfold og uforutsigbarhet i klingende musikk, den handler også om språk. Om begreper. Utviklingen fra sent 80-tall frem mot i dag byr på flere av rockens mest anvendte sekkebegreper. Alternativ rock og Indierock er gode eksempler.

Og hva ligger egentlig i disse begrepene? Om vi tar dette med Alternativ rock først, så må vel noe som er alternativt representere et alternativ til noe. Snakker vi om det allerede bestående? Kanskje det kommersielt etablerte? Det er vel et faktum at begrepet alternativ rock har hatt en tendens til å bli brukt der utøvere selv selv eller fansen ikke har ønsket å bli forbundet med industrien. Mer enn det har handlet om hvordan selve musikken lyder. Ser man på alternativbegrepet tidlig er det ofte knyttet opp mot radiospilling, nærmere bestemt dette med å være populært på stasjoner som markerer et alternativ til mainstreamkanalene. For eksempel radio drevet fra studentmiljøer. I en slik sammenheng kan vel en grad av lavbudsjett være en premiss for å definere alternativ, det samme kanskje å stå for en tanke og ide fristilt fra de kommersielle kreftene. U2 og R.E.M. er eksempler på band som sorterte under definisjonen alternativ rock tidlig i karrieren. Men hva når disse etter hvert fikk sine kommersielle gjennombrudd. Er de da fremdeles alternative?

Britiske Radiohead er et av mange band som (blant annet) har havnet i sekken for alternativ rock. Produsent Nigel Godrich kalles ofte bandets "sjette medlem", og har styrt bandet mellom ulike uttrykk på flere av plateproduksjonene.

Radiohead i låta "Karma Police" fra albumet OK Computer (1997):

Artist: Radiohead
7717

Dette med lavbudsjett kan også knyttes til begrepet indierock. Begrepet er i utgangspunktet en forkortelse av ordet independent, og spiller på utøvere utgitt på uavhengige plateselskaper. Også dette begrepet har med andre ord en klar slagside til det kommersielle, og står i en naturlig relasjon til begrepet alternativ rock. Mer spesifikt for indierocken kan egenart av sound stå, ettersom det å la seg produsere uavhengig og ”billig” gjerne har latt seg høre i lydkvaliteten. Satt inn i en estetisk kontekst har dette igjen inspirert utøvere til å søke uttrykk i sjangere som low-fi og noise rock, hvor det overproduserte blir en antikvalitet og man heller ønsker å uttrykke seg autentisk. Leter vi etter pionerband innen indiebegrepet er det vel derfor naturlig å stoppe ved band som i større grad enn sitt platesalg har inspirert andre utøveres utvikling. Minnesotabandet Hüsker Dü kan stå som et godt eksempel fra 80-tallet. De ga seg uten å bli noe mer enn alternative og uavhengige. Sonic Youth kan stå som en annen referanse. De er fremdeles aktive, men har i stedet for jakten på det kommersielle gjennombruddet (eller kanskje i mangelen av det?) fått en rolle som tilretteleggere for andre ”alternative” gjennombrudd, for eksempel Nirvana.

For som alternativbegrepet diskvalifiserer vel betegnelsen indierock utøvere som tar steget videre til kommersiell suksess. Eller?

Gitarist Bo Madsen i danske Mew har karakterisert bandet som verdens eneste "indie stadium band". Kanskje å møte begrepskompleksiteten med litt glimt i øyet?

Her bandet i låta "Special"

Artist: Mew 
2836

Oppgaver

Her er refleksjonsoppgaver og lytteoppgaver til artikkelen du nettopp har lest.