Populærmusikken på vei mot postmodernisme

I denne artikkelen ser vi på noen viktige utviklingstrekk i rockens overgang fra 80-årene til det mer postmoderne rocktiåret 90-tallet.

Krevende begrep

Begrepet ”postmodernisme” er så vel krevende som omstridt, men likevel brukes det flittig. Også i møte med populærmusikk. En ikke uvanlig påstand er at rocken gikk inn i en postmodernisme i overgangen fra 80- til 90-tallet. Slike bevegelser skjer aldri over natten, ei heller ved tiårsskifter. Men det er interessant å registrere at flere strømninger samtidig beveget seg i en retning som assosieres med det postmoderne i denne perioden. Stikkord blir fragmentering, stilblanding, orientering mot det paradoksale og utvisking av skillet mellom kunst og populærkultur.

Ser vi nærmere på rockens klingende virkemidler i perioden, får vi øye på en uttrykksdreining som kan sette oss på sporet av dette. Mens 80-tallet dyrket melodi, fokuserte 90-tallsrocken stadig mer på lyd. Mens 80-tallet hadde sitt ideal i helhet og frase, finner man i 90-tallsrocken dreining mot rytme og fragment, ikke minst innen tekster.

Postmoderne profeter

En utfordring med begrepet postmoderne er at det kan brukes om mye, og dermed bli lite oversiktlig. Innenfor populærmusikk kan vi fort stemple det meste som har turt å mikse sammen uttrykk som postmoderne, all den tid fragmentering er et postmoderne stiltrekk. Holder vi oss til dette, vil mye av det kreative, progressive og stilblandende i overgangen mellom 60- og 70-tallet bli å forstå som postmoderne. Eller strømninger innefor det vi gjerne kaller de avantgarde. Et band som Velvet Underground eller en artist som Frank Zappa kan jo stå som eksempel.

The Velvet Underground: Pale Blue Eyes

Frank Zappa her i et intervju på Nightflight

Rockehistorien har sjelden bydd på klarere uttrykk for så vel stilblanding som kollasjtenking enn det disse eksemplene representerer. Grunnleggende er at de var en del av et rockeuttrykk i bevegelse. Det progressive var på 70-tallet en del av en naturlig streben i rocken, noe de mange stildannelsene i perioden også forteller noe om.

Skal vi derimot forstå det postmoderne som noe som blander, skaper kollasjer og fragmenterer fra det statiske i rocken, er perioden mot slutten av 80-tallet som sagt svært spennende å studere. Slutten av 80-tallet bød på ny retrobevegelse, oppblomstring av rootsbidrag til rocken og ikke minst fornyet posisjon for rockens mange tradisjonalister. De som i dette landskapet sto for et postmoderne uttrykk gjorde det med utgangspunkt i en kommentar til det bestående, ikke bare som et resultat av kreativ nytenking.

Manchester

Begrepet representerer en trend i britisk musikkliv som stod sterkt fra slutten av 80-tallet til et stykke inn på 90-tallet, og har som tittelen indikerer noe med Manchester å gjøre. Band som Happy Mondays og Stone Roses sto for en bølge i rocken som satte det rytmiske og det abstrakte i fokus samtidig, inspirert av blant annet house og psykedelisk rock. Dette samtidig som de ivaretok en klassisk engelsk melodisk overbygning.

Britpop

Manchesterbølgen skulle bli til stor inspirasjon for mange engelske band i startblokkene i begynnelsen av 90-åra. Vi fikk etter hvert fremveksten av den såkalte britpop’en, som har klare referanser til klassiske 60-tallsband som Beatles og Kinks, samt strømninger innenfor britisk punk og indiepop. Plasseringen innenfor et postmoderne uttrykk er litt ironisk, men nettopp i dette med å la det tradisjonelle representere motstrøm til det etablerte ligger en postmoderne tankegang. Band som Blur, Pulp og Oasis levde midtveis på 90-tallet i medgang som uttrykk for et moderne England med stolte røtter, men eventyret skulle vise seg å bli relativt kortvarig. Nye uttrykk tok over den britiske oppmerksomheten, og bandene viste heller ikke den store overlevelsesevnen.

Oasis i låta "Wonderwall"

Grunge

Som et slags parallelt fenomen til britpop’en representerte den Seattle-baserte grungen en bevegelse i å gjøre det tradisjonelle til motstrøms i USA. Grungens fire store var Nirvana, Soundgarden, Alice in Chains og Pearl Jam, som ble trendsettende med en punkstil hvor det visuelle baserte seg på å være nært sagt så ”normal” som mulig. I praksis ble dette til løse flanellskjorter og dongeri, og deres uttrykk ble gjerne forbundet med venstreorientert samfunnskritikk. Som britpop’en slet også grungen med å være aktuelle over tid, og Nirvana-frontmann Kurt Cobains selvmord i 1994 rystet naturligvis miljøet. Sjangeren har likevel fått sin videreføring, delvis gjennom undersjangeren postgrunge som vi ser næremere på i artikkelen Postmoderne Mikado mot et nytt årtusen .

Nirvana i "Smells like teen spirit"

Ready for the laughing gas

Et band som gjennom en konkret fase i karrieren kan stå som et eksempel på postmoderne orientering innen rocken, er U2 og bandets overgang fra 80- til 90-tallet. Fra starten som aggressive postpunkere med positivt budskap, vokste irene gjennom 80-tallet frem til å bli det amerikanske medier stemplet som Rock Hottest Ticket. Sentral i mange av 80-tallets veldedighetsprosjekt, og med sitt endelige kommersielle gjennombrudd etter platen Joshua Tree i 1987, var U2 mot slutten av 80-tallet allemannseie. Kritikerne pekte derimot på et band i overkant store for seg selv, og plate-/filmprosjektet Rattle and Hum fra 1988 hvor bandet red samtidens rootsbølge og ”gjenoppdaget” rockens røtter i USA skulle vise seg å bli for krevende, også for medlemmenes egen selvfølelse.

Da U2 kom tilbake etter selvpålagt pause, var 80 blitt til 90. Bandet reiste til et gjenforent Berlin og spilte inn plata Achtung Baby, et album som på mange måter tok veien fra nettopp melodi, frase og helhet til rytme, lyd og fragment. I forlengelsen av plata startet bandet en nærmere tre år lang monsterturne basert på livekonseptet Zoo-TV. Sceneoppsettet bød på et multimediekaos hvor store og små TV-monitorer og Trabant-biler hengende i taket var blant hovedingrediensene. Bono agerte under turneen tre forskjellige alter ego (i tillegg til seg selv vil nok enkelte kritikere hevde), nærmere bestemt den latexkledde The Fly, sørstats-TV-evangelisten Mirror Ball Man og mediedjevelen Mr. McPhisto. U2’s karrieredreining blir, i tillegg til å være underholdende og grensesprengende rock, stående som en kortversjon av rockens overgang til en postmoderne æra.

Oppgaver

Her er refleksjonsoppgaver og lytteoppgaver til artikkelen du nettopp har lest.