Hopp til innhold

Yo!

Rap og hip-hop entrer populærmusikkmanesjen.

Music YO! MTV RAPS

Music YO! MTV RAPS

Foto: FRANCES ROBERTS / AP

I denne artikkelen ser vi nærmere på rap og hip-hop. Vi setter de ulike sjangrene inn i historisk og estetisk sammenheng, drøfter musikkens egenart og ser litt på viktige utviklingstrekk etter gjennombruddet på 80-tallet.

Definisjon og utgangspunkt

I denne gjennomgangen legger vi oss på en tradisjonell definisjon av begrepene, og knytter rap til sangstil og musikalsk uttrykk, hip-hop til miljøet og det kulturelle uttrykket omkring rappmusikken. Rap er av blant populærmusikksjangrene med de mest sammensatte røttene. I denne artikkelen velger vi en geografisk tredeling for oversikt.

Rappgeografi 1

Sjangeren er beslektet med Afroamerikansk musikk og kultur. Det gjelder strengt tatt for det meste innen rytmisk musikk, men for rap og hip-hop er slektsbåndene tydelige på flere kulturelle felt. Vi ser linjer til den Vest-Afrikanske griotkulturen, slavertidens sangfortellere (også kalt field hollers) og den verbale rikdommen i gospelmusikken. Videre finner vi stilistiske fellestrekk med scat-sang slik den fremsto i RnB og flere sjangre innen jazzen. Dansegulvsjangrene funk og disco hadde også stor betydning for rapmusikkens utvikling, og ser vi på forløperen til disse i soulmusikken er sammenhengene åpenbare. James Browns "I’m black and I’m proud" er for eksempel nærmest som rap å regne i sangstil.

Rappgeografi 2

Videre ser vi slektskap til Jamaica. I den såkalt afrokubanske kulturen utviklet det seg mange spennende rytmiske og også etter hvert vokale uttrykksformer. Ska, med sin spesielle backbeatstruktur, var en av disse, og den utviklet seg videre til reggae, den afrokubanske sjangeren populærmusikken i ettertid har forholdt seg mest aktivt til. Reggaens spesielle groove fikk mye å si for utviklingen av rap, samtidig som reggaen inspirerte andre sjangre i populærmusikken, for eksempel postpunken med band som Clash og The Police i spissen. Jamaicas spesielle DJ-kultur med omreisende mobile Sound Systems inspirerte også fremveksten av rap og hip-hop, det samme kan man si om den spesielle fortellerstilen toasting, poesi over rytmer. Hip-hop miljøene importerte også tradisjonen med å gi ut singler med instrumental dub på B-siden delvis fra Jamaica.

Reggaens groove ble viktig for rap'ens utvikling. Her Bob Marley i låta "No Woman No Cry"

Artist: Bob Marley
1859

Rappgeografi 3

Til slutt linker vi til den elektroniske populærmusikken i Europa. Bandet Kraftwerks arbeid med trommemaskiner og elektronisk lyd nøt stor respekt blant Bronx’ rappere, spesielt ble albumet Trans Euro Express et referansealbum for mange. Samplingsteknikk og fragmentering av riff, basslinjer og rytmer blir sentrale musikalske virkemidler etter hvert som rappmusikken utvikler et stadig mer elektronisk sound. Rappen har således klart slektskap til utviklingen av elektronikaen. Da The Sugarhill Gang ga ut det som regnes for den første hip-hop på vinyl, låta "Rappers Delight" i 1979, var det resultat av en konstruksjon hvor basslinjen fra Chics discohit "Good Times" ble lagt i loop og brukt som utgangspunkt for en 17 minutters improvisasjon fra tre rappere. Å repetere en basslinje på denne måten finnes også som sentralt virkemiddel innen flere elektronikasjangre. At Kraftwerk, plassert godt utenfor rockens engelskspråklige allfarvei, skulle bli forbilder for utviklingen av så vel svart som hvit dansemusikk understreker vel at populærmusikken dypest sett er ganske fargeblind.

Gammel og ny skole

Begrepene old- og new school står sentralt innen rap og hip-hop. Med den gamle skolen forstår vi den første utviklingsperioden. Musikken har sitt utgangspunkt i det klassiske tospannet, kalt crew, hvor MC (master of cermony, rappens fortellerrolle) og DJ (disc jockey, også kalt spinners, som spilte og manipulerte plater som bakgrunn for rappingen) samarbeider. Viktige old school pionerer og stilskapere finner vi i blant andre Grandmaster Flash (som ga ut sine plater på Sugarhill Records hvor blant annet Rappers Delight ble gitt ut) og Afrika Bambaataa. Sistnevnte fikk foruten sine ferdigheter som rapper og DJ stor betydning for breakdansens posisjon i hip-hop, gjennom arbeidet med dansegruppen og hip hop-organisasjonen The Zulus.

Rap og hip-hops nye skole forstår vi som neste ledd i utviklingen, gjerne med 1984 som merkeår. Rap, grafitti og breakdance var på denne tiden ledende trender i New York, og utviklingen fikk god støtte i filmer som Wild Style (83) og Beat Street (84). Rap og hip-hop stod over for et kommersielt gjennombrudd og generasjonsskifte i miljøet, og idealistene fra den gamle skolen mistet etter hvert sin posisjon på arenaen. Sjangeren gjorde klare tilnærminger mot den mer tradisjonelle rockens dynamikk, for eksempel ved på gjøre låter i et format som var tilrettelagt for plateutgivelser og radiospilling. Rappen fant etter hvert også sin plass på MTV, ikke minst da kanalen i 1988 lanserte programmet ”Yo! MTV Raps”.

Rick Rubins rolle

Produsenten Rick Rubin er en viktig aktør fra denne perioden. Han ble hentet for å produsere new school pionerene Run DMC’s tredje plate Raising Hell, hvor han blant annet fikk på plass samarbeid med Aerosmith på sistnevntes "Walk This Way". Dette var ikke bare musikalsk brobygging mellom uttrykk hvor det repeterte og riffbaserte stod sentralt. Det var også med på å senke hip-hop-kulturens terskel mot en viktig og lojal forbrukergruppe innen rocken, hvite metalfans.

Run DMC og Aerosmith: Walk This Way

Artist: RunDMC
1234

Rubin opprettet videre plateselskapet Def Jam, lanserte det som den gang var tenåringsstjernen LL Cool J og la til rette for rappens virkelige inntog i hvite forsteder ved å lansere det første hvite rappbandet, Beastie Boys.

For riktig å fullføre løpet lanserte Rubin og Def Jam merkebandet for det som skulle bli kalt den politiserte rappen, Public Enemy. Dette viste rap og hip-hop fra en fornyet og radikal side, og bandet er av mange blitt betegnet som det svarte Sex Pistols. Mens Beastie Boys gjorde suksess med singelen ”Fight for your right to party”, avsluttet Public Enemy gjennombruddsalbumet It takes a nation of million to hold us back med låta "Party for your right to fight". Denne tittelendringen forteller egentlig det meste om den politiserte rappens nyorientering av hip hop-kulturen.

Her Public Enemy med låta "Give it Up" fra 1994:

Artist:Public Enemy
1245

Gangsta rap. Litt ironisk?

For det blir vel litt ironisk når rap og hip-hop, som i utgangspunktet representerte kampen for egenarten i et fritt og likestilt svart kulturuttrykk, dyrker destruktive verdier som kvinneundertrykkelse, vold og homofobi? Dette var uansett sentrale ingredienser i Gangsta Rappen som ut over 90-tallet skulle bli rappsjangeren med det bredeste kommersielle nedslagsfeltet. Men det finnes logiske forklaringer på fenomenet også. Også i de svarte bydelene vokste det frem en middelklasse, etter hvert som generasjonen etter borgerrettighetskampen på 60-tallet etablerte seg. Mange av disse flyttet ut av de mest belastede områdene, og storbyenes fattigste svarte miljøer ble på 80-tallet ennå fattigere og utsatt for understrømmer av vold, kriminalitet og rus. Gjengkulturene ble forpliktende fellesskap med kyniske krav til lojalitet og innordning i hierarkiet. Rapp handler blant annet om å gjenfortelle liv, opphav og relasjoner. Og fortellingen om det fattige, svarte USA på 80-tallet var kanskje ikke så lystig?

Uansett, Gangsta rap utviklet seg med tyngdepunkt i LA, drevet frem på 80-tallet av pionerer som Ice-T og gruppa N.W.A (Niggaz Wit Attitude). Sistnevnte står vel i ettertid som nærmest karikaturen av gangstakulturen. Et av medlemmene i gruppa var Dr. Dre, som gjennom en videre karriere som produsent fikk en posisjon i vestkyst-rappen ikke ulik den Rick Rubin hadde for new school rap østpå. Gjennom selskapet Death Row hadde han innflytelse på mange artister, ikke minst ”sin egen” frontfigur Snoop Dogg.

Gangsta rappen kuliminerte på mange måter med det som karakteriseres som Westcoast / Eastcoast feiden, stridighetene som endte med at artistene 2Pac (også en tidligere Death Row artist) og The Notorious Big ble myrdet med et halvt års mellomrom.

Her 2Pacs "Ghetto Gospel", en låt som ble utgitt etter hans død på albumet Lojal to the Game i 2004. Inkluderer samples av Elton Johns hit "Indian Sunset" fra 1971:

Artist: 2pac 
2478

Drapene ble vel for gangsta rappen litt som drapet på Øystein Aarseth for den norske svartmetallen (uten sammenligning for øvrig). Man krysset en grense som de færreste følte seg vel med, og stridighetene roet seg ned. Gangsta rappen fikk etter hvert beslektede uttrykk i store deler av USA, og som det meste i den postmoderne populærmusikken utviklet det seg en rekke subsjangere til stilen (G-funk, hardcore hip hop etc.). Artister som Snoop Dog og Ice-Cube (bandkollega av Dr. Dre fra NWA) er fortsatt aktive. Artisten 50 Cent forbindes med gangsta rap, og var blant annet utsatt for et mordforsøk.

Radikale Eminem

Etter hvert som Gansta rap svettet ut noe av nyhetsverdien og kraften i sin radikalitet, oppstod det på mange måter et tomrom. Det som i starten gikk mot strømmen i en gjennomkommersialisert populærmusikk og hadde utgangspunkt i undergrunnsmiljøet og gata, var i ferd med å ta over som popindustriens bestselger og kommersielle gullfugl. For å ta vare på det primitive, sexy og spontane i uttrykket, trengte sjangeren nye, radikale ikon. Eminem ble på mange måter et slikt ikon, og klarte ved inngangen til 2000-tallet å representere rappens så vel radikale som kommersielle side samtidig. Han var ”på rett plass til rett tid” idet han under Rap Olympics 1997 markerte seg såpass fordelaktig at han til slutt havnet hos Dr. Dre, noe som betød mye for hans videre gjennomslag i det svarte rappmiljøet. Han spilte på mange måter Elvisrollen ved å være den hvite mannen som kommuniserte gjennom det svarte kulturuttrykket.

Fra utsiden opplevde nok mange Eminens brodd gjennom en provoserende autoritets- og etikkfornærmende stil, men hans radikalitet var langt mer flerdimensjonal enn som så. I en bransje som over tid hadde vært dominert fra kystene, stod Eminem frem som ”innlandsrapperen” fra Detroit. Han byttet ut 90-tallsrappens egosentriske dans rundt gullkalv og maskuline forherligelse av dop, drap og damer med fortellinger preget av nakne, personlige erfaringer og samfunnskritisk sosialrealisme. Med dette revitaliserte han ikke bare de grunnleggende idealene i den politiserte rappen fra foreksempel Public Enemy, han gav rappen også for mange etterlengtet ”singer/songwriter-dimensjon” ved å by på seg selv og sette fortellingen om hverdagslivet på dagsorden. Ikke ulikt idealene som var sentrale da rap og hip-hop vokste frem tidlig på 70-tallet.

Eminem: The Real Slim Shady

Artist: Eminem 
1668

Oppgaver

Her er refleksjonsoppgaver og lytteoppgaver til artikkelen du nettopp har lest.