Disco

Paljetter, platåsko, hvite dresser, falsettsang og blinkende discolys. Hvor kom discoen fra? Og hvordan utviklet den seg?

BEE GEES ST. PEPPER PREMIERE

Falsettsang og hvite dresser var Bee Gees kjennetegn

Foto: LENNOX MCLENDON / Ap

Motowns rolle

Soul og funkmusikken hadde sin glansperiode på slutten av 1960-tallet, med de to plateselskapene Stax og Motown i førersetet. Stax og Motown utviklet hvert sitt særegne sound. Motownsoundet, med vekt på koring, en tydelig basslinje og dansbare refrenger, ble en viktig inspirasjonskilde for discoen. Jackson 5-låta ”ABC” fra 1969, med Michael Jackson i spissen, er eksempel på en Motownlåt som regnes som en forløper for musikken som etter hvert fikk merkelappen disco:

Du kan lese mer om soul og funk i artikkelen: Black consciousness

The Philly Sound- soulmusic in a tuxedo

På slutten av 1960-tallet utviklet de Philadelphia-baserte produsentene Leon Huff og Kenny Gamble lyden som ble kjent som ”the Philly Sound”. Huff og Gamble var inspirert av Motownsoundet. ”The Philly Sound” var lyden av bredt anlagte, men rytmiske strykearrangementer, kombinert med rytmene fra funk og soul. Her kan du få vite mer om utviklingen av ”the Philly Sound”

I 1973 ble ”The Philly Sound”-låta ”Love Train” med gruppa O´Jays, nr. 1 på Billboard-lista Hot 100. Mange mener at det var her lyden av disco ble skapt:

Diskotekene og club-kulturen i New York

Diskotekene var en del av den homofile club-kulturen i New York på starten av 1970-tallet. Man danset en og en, ikke i par. DJ-ens mål var å få folk til holde ut på dansegulvet. DJ-ene valgte derfor låter med repeterende rytmiske figurer over en monton og suggererende puls. De fleste låtene hadde tempo på 120-130 beats pr. minute, et tempo som samsvarte godt med hjertepulsen hos de diskodansende.

Låten ”Soul Makossa” med den kamerunske musikeren Manu Dibango (f.1933), oppfylte DJ-enes krav til musikk som fikk folk til å bevege seg. Den ble en hit i det homofile diskotekmiljøet i New York:

”Soul Makossa” ble så populær at den i 1972 reiste ut av undergrunnsmiljøt i New York og inn på Billboard-lista, med en 35.plass som høyeste plassering. Mange mener at låtas popularitet bidro til at det ble åpnet diskoteker flere steder i USA, også utenfor det homofile miljøet. Flere diskoteker skapte et marked for musikk som oppfylte DJ-enes krav til dansbarhet. Discobølgen var på vei.

Sammenlikn forøvrig ”Soul Makossa” med Michael Jackons ”Wanna be startin´something” fra albumet Thriller (1982). Det er relativt tydelig hvor inspirasjonen til ”Wanna be startin´ somethin´” kommer fra:

Eurodisco – Europa kommer med

På starten av 1970-tallet fantes det et eksperimenterende produsent- og lydteknikermiljø i München i Tyskland, med den italienske produsenten Giorgio Moroder (f. 1940) i spissen. Moroder var opptatt av å ta i bruk ny teknologi som sequensere og trommemaskiner i studioproduksjonen, samtidig som han var inspirert av både Motown-soundet og ”The Philly Sound”. Med den 17 minutter lange låta ”Love to love you, baby” fra 1975, tar Moroder discomusikken til et nytt nivå. Samtidig dekker han DJ-enes behov for dansbare plater å spille, i et stadig voksende antall diskoteker.

Moroders ambisjon var å skape discolåter som var så gode at diskodanserne ville kjøpe plata, ikke bare danse til dem på diskotek. Moroder nådde ambisjonen sin. ”Love to love you, baby” ble en stor salgssuksess både i Europa og i USA. Mange mener at denne låten ble den utløsende faktoren for discobølgen som kulminerte i filmen Saturday Night Fever i 1977.

Obit Donna Summer

Donna Summer hadde flere slagere på listene

Foto: Ap

I 1977 gav Moroder ut ”I feel Love”. Denne låten gjorde vokalist Donna Summer til 1970-tallets diskodronning. Produksjonsteknisk peker ”I feel Love” framover mot 90-tallets dance- og technomusikk, og også mot 2010-tallets EDM.

Fokus på produsenten

Bruk av ny musikkteknologi i eurodiscoen bidro til å flytte fokus fra vokalister og musikere til produsenter og lydteknikere. Ved hjelp av synthezisere, seqensere og trommemaskiner, og noen få studiomusikere, kunne produsenten selv skape all musikken. I 1976 fikk den tyske produsenten Frank Farian (f.1941) en hit i Tyskland med låta ”Baby, do you wanna bump?”. Farian spilte inn det meste selv, med hjelp fra noen få studiomusikere. På plateomslaget skrev han ”Boney M”

Teksten på platecoveret

I tillegg til sangtittelen stod det Boney M, det var et navn Frank Farian satte på uten at det var noen gruppe som stod bak utgivelsen. (Faksimile: platecoveret)

Foto: faksimile: platecover

Suksessen førte til etterspørsel, ikke bare etter plater, men etter selv bandet Boney M og Farian så seg nødt til å sette sammen en gruppe for etterkomme forespørslene. Boney Ms største suksess var låta ”By the Rivers of Babylon” fra 1978:

Georgio Moroder og Frank Farians arbeid peker framover mot en mer fremtredende produsentrolle. I artikkelen https://www.nrk.no/skole/musikkparken/electronic-dance-music-1.13557718 kan du lese om hvordan produsenten har tatt steget ut av studio og fram på scenen.

Nightfever

I 1977 nådde discobølgen sitt kommersielle høydepunkt med filmen Saturday Night Fever. John Travolta spilte i hovedrollen. Lyden av gruppa Bee Gees, som hadde soundtracket i filmen, ble lyden mange forbinder med 1970-tallet.

Britain Male Dancing

John Travolta danser i sin hvite dress i filmen Saturday Night Fever

Foto: Ap

Mange har imidlertid pekt på det problematiske ved at det måtte hvite, heterofile menn til for å gjøre discoen til en del av massekulturen.

I USA var 1970-tallet preget av økende kriminalitet og høy arbeidsledighet.

Filmanmeldelsen av Saturday Night Fever som sto i avisa The New Yorker i 1977 forklarer kanskje hvorfor discoen fikk så stor gjennomslagskraft: ”The film and Disco itself centered on “something deeply romantic: the need to move, to dance, and the need to be who you’d like to be. Nirvana is the dance; when the music stops, you return to being ordinary.”

Død over discoen!

I 1979 lå Gloria Gaynors ”I will Survive” som nr. 1 på hitlistene både i USA og i England. Discoen var svært populær:

Discoen hadde imidlertid også fiender. Mange rockemusikere følte uro over den teknologiske utviklingen som førte til at produsenter og lydteknikere fikk mer makt. Rockemusikerne ønsket å spille selv på akustiske instrumenter, fremfor å overlate musikkproduksjonen til trommemaskiner, sequensere og synthesizere. Noen var også ganske enkelt lei av discomusikkens totale dominans på hitlistene. I artikkelen ”Here´s to Disco, it never could say goodbye” skriver Bernard Weinraub følgende:

”By 1979, when disco had become an industry generating $4 billion annually and there were an estimated 15,000 discothèques in the nation, a backlash was inevitable. It was symbolized by the reaction of thousands of rock fans who held an anti-disco rally at a baseball game at Comiskey Park in Chicago and set fire to an estimated 10,000 disco records”

Opprøret på Cominskey Park i Chicago 12.juli 1979 har fått tilnavnet ”Disco Demoliton Night”. Denne hendelsen gjorde discoen upopulær, nærmest over natta. Noen mener at ”Disco Demolition Night” hadde rasistiske og homofobe undertoner:

Den amerikanske musikkritikeren Dave Marsh (f.1950) sier følgende om hvordan han opplevde ”Disco Demolition Night”: “I was appalled,” remembers Marsh. “It was your most paranoid fantasy about where the ethnic cleansing of the rock radio could ultimately lead. It was everything you had feared come to life” (Dave Marsh i Sclafani, Tony: ”When ”Disco Sucks! echoed around the world”).

Gloria Gaynor ((f.1949) mistenker at det lå økonomiske motiver bak opprøret: “I’ve always believed it was an economic decision — an idea created by someone whose economic bottom line was being adversely affected by the popularity of disco music. So they got a mob mentality going.” (Gloria Gaynor i: Sclafani, Tony: ”When ”Disco Sucks! echoed around the world”)

Musikalske kjennetegn

Dersom vi samler de musikalske trådene, ser vi at 1970-tallets disco kan ha følgende kjennetegn:

  • En jevn, suggererende puls
  • Tempo på 120-130 bpm (beats pr. minute).
  • En enkel, i ørefallende basslinje, en såkalt ”hookline” som blir repetert uten variasjon i tempo eller dynamikk.
  • Repetisjon av rytmiske motiver som er lette å huske.
  • Bruk av strykere

I eurodiscoen:

  • Ofte bruk av sequensere, trommemaskiner og synthezisere.

Discoens betydning

Utover på 1980-tallet overtok heavy metal, punkrock og new wave som de mest populære musikksjangrene. Discoen forsvant ned i undergrunnen og ble igjen en del av club-kulturen den kom fra. I artikkelen Electronic Dance Music kan du lese om den elektroniske dansemusikkens reise tilbake i rampelyset.

Gloria Gaynor oppsummerer discoens betydning på følgende måte: “Disco never got credit for being the first and only music ever to transcend all nationalities, race, creed, color, and age groups. It was common ground for everyone.”

Her er refleksjonsoppgaver og lytteoppgaver til artikkelen du nettopp har lest.

Kilder:

Lawrence, Tim (2009): ”Beyond the Hustle: Seventies Social Dancing, Discotheque Culture and the Emergence of the Contemporary Club Dancer”, i Malnig, Julie (red): Ballroom, Boogie, Shimmy Shake: A Social and Popular Dance Reader, University of Illinois Press. http://www.timlawrence.info/articles2/2013/7/16/beyond-the-hustle-seventies-social-dancing-discotheque-culture-and-the-emergence-of-the-contemporary-club-dancer

Molde, Audun, og Salvesen, Geir (2000) Ekko2. Musikkorientering. Gyldendal Norsk Forlag

Molde, Audun og Blokhus, Yngve (1996) Wow! Populærmusikkens historie, Universitetsforlaget

Sclafani, Tony (2009): ”When ”Disco Sucks!” echoed around the world”, http://www.today.com/id/31832616#.WgGnHRPWyu5

Weinraub, Bernhard (2002): ”Here´s to Disco, It Never Could Say Goodbye” http://www.nytimes.com/2002/12/10/arts/arts-in-america-here-s-to-disco-it-never-could-say-goodbye.html

https://www.allmusic.com/subgenre/disco-ma0000002552

http://teachrock.org/lesson/the-rise-of-disco/

https://en.wikipedia.org/wiki/Disco

https://en.wikipedia.org/wiki/Soul_Makossa