Populærmusikken på 90-tallet fant seg til rette i stadig nye besetninger, og det gode, gamle bandet var ikke nødvendigvis standard line up lengre. I denne artikkelen stopper vi spesielt opp ved fenomenet boy- og girlband, samtidig som vi setter dette med populærmusikk og besetning inn i et historisk perspektiv.
Tilbakeblikk
Noen besetninger har dominert den rytmiske musikken fra start. Det grunnleggende begrepet komp eller combo har alltid stått sentralt, og representerer på mange måter populærmusikkens basso continuo for å trekke linjer bakover i kunstmusikken. I kompet har vi stort sett alltid funnet et rytme-, et akkord-, og et bassinstrument. Hvilket instrument som fyller hvilken rolle varierer, spesielt i de tidligste sjangrene (vanskebrett, banjo og tuba kan utmerket godt danne et popcombo), men etter hvert utviklet kjernekompet seg til å være trommesett, el-gitar/keybord og bassgitar.
Forholdet mellom keyboard og el-gitar har variert mye fra sjanger til sjanger. Begrepet gitarband brukes gjerne til å definere det særegne med sound hvor gitaren er sentral. Etter hvert som den moderne rocken satte seg ut over 60-tallet ble dette det dominerende, ikke minst i den britiske invasjonen. Keyboardet hadde sentrale pianopionerer innen 50-tallsrocken i artister Little Richard og Jerry Lee Lewis, men det var først i den psykedeliske og etter hvert progressive bølgen, for eksempel med The Doors og Emerson, Lake & Palmer, at elektrisk keyboardsound for alvor etablerte seg som et reelt alternativ til det gitarbaserte.
Fusion og dans
Stileksplosjonen på 70-tallet får også stor betydning for mangfoldet av besetninger i populærmusikken. Vi definerer den fusionbaserte linjen som en av seks linjer i møte med denne . Populærmusikken søker i denne perioden ulike fusjoner, blant annet mot jazz. Det kanskje viktigste resultatet av jazzsamarbeidet ble blåseinstrumentenes inntog i rocken. Blåsebesetninger fikk etter hvert innflytelse på mer enn jazzrocken, ikke minst passet de i allerede etablerte trender innen den afroamerikanske populærmusikklinjen, som soul og tidlig funk.
Innen funk og disco utviklet også dansen seg til å bli en stadig mer integrert del av sceneuttrykket, noe som har fortsatt å dominere de afroamerikanske sjangrene også i ettertid. Rap og hip-hops gjennombrudd i overgangen mellom 70- og 80-tallet forsterket bildet ytterligere. Dreiingen fra band til crew satte egentlig ny dagsorden for populærmusikk og besetning. Nå danset man ikke lengre bare for å forsterke sang og spill, man bokstavlig talt danset musikken.
Zigazig ahh…
Det var altså ingen nyhet da populærmusikken på 90-tallet også fant nye besetninger å uttrykke seg gjennom. Ikke minst åpnet det seg mange nye muligheter som følge teknologisk utvikling. Fenomenet playback handlet ikke lengre om å mime fra scenen eller ikke. Det handlet om differensiering og manipulering av elementer i innspilt materiale, og man kunne tilrettelegge for akkurat den live line-up som passet hver enkel artist i hver enkelt situasjon.
Ett resultat av alt dette ble 90-tallstrenden boyband. Instrumentalistenes rolle var her nært sagt visket ut og overtatt av en bandfremside som, kritisk formulert, til tider minnet om en middels dramafremvisning. Fenomenet var i seg selv ikke nytt. Boybandet New Kids on the Block hadde massiv suksess på slutten av 80-tallet, og ut over 90-tallet kom etterfølgere som Backstreet Boys, Take That og Boyzone på rekke og rad. Felles for disse bandene var at de bestod av flere mannlige vokalister som tilsynelatende komplimenterte hverandre ut fra stil og type maskulinitet. Dette gjorde dem attraktive for et bredt sammensatt spekter av tenåringsjenter, som fremsto som primær målgruppe kommersielt.
A1: Don't Wanna Lose You Again
Markedet skulle vel dermed også være tilstede for en jentevariant i den samme industrien? Muligens lå et skjult potensial og ventet blant tenåringsgutter så vel som jenter? I alle fall inviterte Heart Management jenter mellom 18 og 23 år til audition i februar 1994. For å gjøre en lang historie kort ble resultatet girlbandet Spice Girls, som etter hvert opplevde en voldsom popularitet. Anført av frasen girlpower, den første singelsuksessen Wannabe og etter hvert filmen Spice World (akkurat som for Monkees’ produsenter 30 år tidligere inspirert av Beatlesfilmen A Hard Days Night) sørget de for et kort, hektisk globalt Spicemania siste del av 90-tallet. Det kan derimot diskuteres om produsentene lyktes i å finne speilbildet av boybandenes suksess blant unge jenter. Spice Girls hadde i liten grad sin fanbase hos unge gutter. Ironisk nok heller hos ennå yngre jenter...
Girlpower i praksis: Videoen til låta "Wannabe". Men nådde Spice Girls sin planlagte målgruppe?:
Historisk boy/girl revy
Men er dette med flere vokalister av samme skjønn satt sammen i en scenisk line-up med balanse i stil og karakter historisk nytt? På ingen måte. Faktisk så vi en rekke eksempler på vokale girlband da populærmusikken ennå var ung og enda mye mer mannsdominert enn den er i dag. Motownproduktet The Surpremes og Brill Buildings The Crystals er gode eksempler på dette. Guttevariantene fantes også, for eksempel med Temptation.
Det kanskje mest interessante eksemplet å studere i historisk blir derimot 60-tallsfenomenet The Monkees. Bandet regnes av mange som det første kommersielt konstruerte boybandet, ettersom det ble satt sammen for å spille i en egen TV-serie med samme navn. Forsøket på å lage en Beatlesetterligning var åpenbar, og også her var det Betalesfilmen "A Hard Days Night" som trigget NBC-produsentene Robert Rafelson og Bernt Schneider da de annonserte etter deltakare. Resultatet ble kvartetten Monkees som over to sesonger spilte inn 58 serieepisoder, etterfulgt av film og egen TV-special. Bandet ble formelt oppløst I 1971, men har gjort comeback for enkeltstående sammenhenger en rekke ganger frem til vår egen tid. Her kan du høre The Monkees med "Daydream Believer".
Oppgaver
Her finner du som bygger på artikkelen du nettopp har lest
